Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

– De har ikke en gang «arbeider» i navnet, påpekte mange i Kommuneforbundet og LO om Norsk Helse og Sosialforbund, den gangen YS-forbundet var en konkurrent om medlemmene. NHS var med andre ord ikke en del av arbeiderbevegelsen. Kulturforskjellene ble oppfattet som store mellom YS-forbundet og LO. Men ikke større enn at de to ildsjelene for sammenslåing – NKFs Jan Davidsen og Tove Stangnes som ledet YS-forbundet, klarte å samle helse- og omsorgsarbeiderne.

Jan Davidsen har de siste dagene fått mye velfortjent ros for sin innsats som forbundsleder. Men både LO-leder Gerd Kristiansen og Fagforbundets nye leder Mette Nord, ville ikke ha vært der de er i dag uten Tove Stangnes. Hadde hun vært yngre, og kanskje mer ambisiøs, kunne hun fort ha bekledd en av de to topp-posisjonene i LO.

At hjelpepleierne har makta i LO åpner for mange refleksjoner. Men kanskje mer enn noe forteller det at LO fremdeles er hovedorganisasjonen for arbeidsfolk – med de utfordringene det innebærer i et arbeidsliv hvor utdanning bare blir viktigere. Det illustrerer også endringene i samfunnet, utviklingen fra industri til tjenester.

Samtidig er det mulig å reflektere over hva som skiller de store hovedorganisasjonene fra hverandre og hvilke felles interesser de har. Det kan være at både YS og Unio i tida som kommer må erkjenne at faglig arbeid også er politisk arbeid. Og det er grunn til å tro at de felles utfordringene man vil møte fra en borgerlig regjering, vil stimulere til økt samarbeid. Gerd og Mette viser at det åpner for spennende muligheter.