Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Stadig flere asylsøkere strømmer til Europa, skriver Aftenposten. Og vi trenger ikke være mer enn middels våkne for å skjønne hvorfor. Mellom 2008 og 2012 økte antallet asylsøkere fra 225.000 til 335.000. I fjor mottok Norge 9.685 søknader om asyl, 6.125 av disse fikk bli i landet. De fleste kommer fra Somalia, Afghanistan, Iran og Syria.

Til neste år forventer Norge 14.000 asylsøknader. Hvor mange som får bli, veit vi naturlig nok ikke ennå. Men regjeringen Solberg har skjerpet den generelle innvandringspolitikken. Kravet om botid for permanent oppholdstillatelse er hevet fra tre til fem år, kravet til hvilken økonomi du må ha for å få innvilget familiegjenforening skal skjerpes og det skal innføres en aldersgrense på 24 år for familieetablering.

For den nye regjeringen er som kjent skattelette for de som allerede har mer enn nok bedre enn å hjelpe folk i nød. For som det heter i Bibelen, Matteus evangelium, kapittel 13: «Den som har skal få, og få i overflod, mens den som intet har, skal fratas det siste han har».

Forstå det den som kan!

I rene tall er Norge en miniputt når det gjelder å motta asylsøkere, slår også Aftenposten fast. Måler vi vår innsats ut fra landets folketall, derimot – en idrettsgren som er relativt vanlig blant forskere og andre akademiske forståsegpåere – er vi ganske gode, ja faktisk tredje best i Europa. Sverige slår oss, men vi er langt bedre enn dansker, finner og islendinger.

Dette er imidlertid ikke et spørsmål om statistikk og tall, det er et spørsmål om anstendighet og politiske valg. For som Tor-Magne Hovland, underdirektør i UDI sier til Aftenposten «tar vi imot få asylsøkere sett i forhold til vår økonomi».

For som kjent: Vi er jo steinrike i dette landet. Eller som Ole Paus har sagt det: Vi har alt i dette landet, men det er også alt vi har. Eller TV2s Oddvar Stenstrøms spørsmål, et spørsmål ofte framsatt med en harmdirrende pekefinger: Hvordan er dette mulig i verdens rikeste land!

Hvorfor tar vi ikke imot flere asylsøker i Norge? Hvilken diagnose er det vi lider av?

I forrige uke var jeg på Litteraturhuset i Oslo hvor Norsk Folkehjelp, LO i Oslo og NOAS satte søkelyset på hvordan vi skal legge til rette for asylsøkere på det norske arbeidsmarkedet. Prisverdig at noen bryr seg, og flott at også her mener LO i Oslo noe om livet utenfor tariff- og hovedavtalen.

For ikke bare burde vi gi langt flere asylsøkere varig oppholdstillatelse her til lands – det handler ikke om vi har råd til det, det handler om solidaritet med mennesker i nød – vi burde vært langt rausere til å innvilge de asylsøkerne som fins her til lands midlertid arbeid, altså gi dem muligheter til en anstendig hverdag mens de venter på at asylsøknaden er til behandling. For som kjent tar denne behandlingen tid.

Å gå uvirksom på et asylmottak der stemningen av helt forståelige grunner ikke akkurat ligner en juletrefest, er ingen god medisin. Og slett ikke noe godt integreringstiltak.

Når tallenes tale viser at bare ni prosent av norske asylsøkere i mottak er i arbeid, så må det være noen som ikke helt har fattet poenget.

Og spørsmålet om hvor typisk norsk det er å være god kan igjen stilles.