Espen Dahl, Heidi Bergsli og Kjetil A. van der Wel

frifagbevegelse@lomedia.no

Ved siden av å være en verdi i seg selv er det å ha god nok helse en viktig  forutsetning for å delta i samfunnet  og å realisere egne mål. Til en viss grad kan vi forme vår egen helse gjennom livsstilvalg og gjennom å oppsøke helsetjenester, men viktigere er summen av ressurser og påkjenninger som blir en til del gjennom livet. Familien, skolen og arbeidslivet er viktige arenaer der helsa formes. Sosial ulikhet innenfor disse arenaene har som konsekvens at også helsa blir forskjellig mellom ulike samfunnsgrupper. Grupper med kortere utdanningsnivå og lavere sosioøkonomisk status er oftere syke og lever kortere enn mennesker høyere oppe i det sosioøkonomiske hierarkiet. De sosiale helseulikhetene viser seg allerede blant spedbarn, barn og ungdom, og blir stadig tydeligere langt opp i aldersgruppene. De kan også gjenfinnes for de aller fleste diagnoser og uavhengig av hvilken dimensjon av helse en ser på.

Sosial ulikhet i helse er langt på vei knyttet til hvordan vi velger å innrette samfunnet og er derfor unødvendig og grunnleggende urettferdig.

Helse og sysselsettingsstatus

Helsa er svært forskjellig mellom de som jobber og de som ikke gjør det. Det er i seg selv ikke så overraskende. Folk med nedsatt helse har større vanskeligheter med å tilpasse seg arbeidslivets krav, og om de kan og vil arbeide, er det langt fra sikkert at arbeidsgiverne vil ha dem. Hovedårsaken til forskjellen i helse mellom de i arbeid og de som ikke er i arbeid, er etter alt å dømme sorteringsprosesser, det vil si sosiale prosesser som stenger folk som har nedsatt helse, ute fra arbeidslivet. Noen studier tyder også på at det å miste jobben kan være skadelig for helsa. Tilsvarende peker enkelte studier på at det å få jobb — vel å merke ikke hvilken som helst jobb — kan være gunstig for helsa. I dette bildet spiller både økonomi, trygghet og livsstilsendringer inn.

Ulikhet i helsens konsekvenser

Prosessene som støter ut mennesker med nedsatt helse, handler i stor grad om hvordan arbeidslivet er organisert og i hvilken grad vi tilrettelegger for at syke kan være i jobb. At det sosiale på denne måten har betydning underbygges av at sysselsettingsraten blant syke varierer betydelig over tid og mellom land.

Helsens konsekvenser for arbeidsmarkedsdeltakelsen er sosialt ulikt fordelt: Med lavere utdanningsnivå forsterkes konsekvensene av nedsatt helse for arbeidsdeltakelsen. Det kan være flere årsaker til dette. Den viktigste er kanskje at jobbene som er tilgjengelige for mennesker med lav utdanning, oftere er tyngre og med dårligere arbeidsmiljø og derfor er mindre forenelige med det å ha nedsatt helse. Eksempelvis viser en norsk studie at kreftoverlevere med lavere utdanningsnivå har større inntektsreduksjon enn de med høy utdanning, som følge av sykdommen.

Økt polarisering i arbeidsmarkedet mellom friske og syke, og mellom dem med kort og lang utdanning, er et tiltakende problem i mange land. I Norge har de sosiale ulikhetene i arbeidsdeltakelse blant folk med langvarige lidelser økt kraftig fram mot midten av 1990-tallet, og har ikke bedret seg siden. Men noe riktig gjør vi i Norge: Blant både menn og kvinner er det flere med nedsatt helse og lav utdanning som er i jobb enn i de fleste andre europeiske land. Dette harmonerer dårlig med forklaringer som legger skylda for økt utstøting på de sjenerøse velferdsordningene.

Betydningen av arbeidsmiljøet

Hovedbildet er at vi har betydelig sosial ulikhet i arbeidsmiljøbelastninger. Ergonomiske, fysiske og kjemiske arbeidsmiljøfaktorer varierer kraftig på tvers av sosioøkonomiske grupper. For eksempel er det store sosiale forskjeller i det å ha jobber der en blir utsatt for vibrasjoner og tungt fysisk arbeid. Slike påkjenninger er viktige årsaker til muskel- og skjelettplager, som er en av de raskest voksende grunnene til sykefravær og uføretrygd.

En potensielt viktig ressurs er muligheten til å kontrollere og planlegge sitt eget arbeid. Også denne ressursen er betydelig skjevfordelt i favør av arbeidstakere med lengre utdanning og gode jobber. Lav kontroll i kombinasjon med høyt arbeidspress kan være stressende og lede til blant annet angst, depresjon og hjerte- og karsykdom.

Arbeidsmiljøet forklarer mye av de sosiale ulikhetene i helse, i hvert fall for noen helsemål. Eksempelvis rapporterte en studie at det fysiske arbeidsmiljøet forklarte mellom 50 og 90 prosent av de sosiale ulikhetene i muskel- og skjelettlidelser. En annen studie har vist at kontroll over arbeidet kunne forklare 60 prosent av ulikhetene i sjansen for å få hjertesykdom. Det var mer enn røyking, overvekt, blodtrykk, fysisk aktivitet og kolesterolnivå kunne forklare til sammen.

Politikk

Som den faglige delen av arbeiderbevegelsen har LO tradisjon for å fremme velferd og arbeide for sosial rettferdighet. Vi antar at LO stiller seg bak mål og midler i den norske strategien for å redusere ulikhet i helse, som ble lansert i 2007. Blant ambisjonene er at hensynet til helse og utjevning av sosiale forskjeller i helse i større grad skal ivaretas i alle samfunnssektorer, og at det må samles mer kunnskap om omfanget av og årsaker til helseulikhetene, og om hvilke tiltak mot sosiale helseforskjeller som er effektive.

Avtalen om inkluderende arbeidsliv inngått mellom partene i arbeidslivet, LO, NHO og staten, er nylig fornyet. Avtalen inneholder en rekke gode intensjoner, men sosial ulikhet er ikke tematisert. Det er påvist at det er til dels betydelige sosiale ulikheter knyttet til alle tre målene i IA-avtalen, i sykefravær, funksjonshemmedes yrkesdeltakelse, og tidspunkt for avgang fra arbeidslivet. Det er derfor overraskende at ulikhetsperspektivet ikke er tatt inn, også sett i lys av myndighetenes egne ambisjoner om å vurdere nye reformer i et ulikhetsperspektiv.

LO har imidlertid nå gode muligheter til å få ulikhetsperspektivet inn i implementeringen og realiseringen av IA-avtalen. IA-avtalen varsler blant annet utvikling og utprøving av nye virkemidler, utvikling av nye indikatorer, og effektevalueringer av nye eller justerte tiltak. Dette er alle områder som egner seg godt for å anlegge et ulikhetsperspektiv. Noen aktuelle spørsmål kan være: Hvilke tiltak eller tiltakspakker egner seg spesielt for dem med kort utdanning, og/eller belastende jobber? Trenger ulike sosioøkonomiske grupper ulik dose og ulike typer tiltak? Har noen tiltak ulike effekter for ulike sosioøkonomiske grupper? Bidrar noen tiltak til å øke forskjellene mellom ulike sosiale lag? Vi tror at en videreutvikling av IA-avtalen i en slik retning vil være til gunst for LOs medlemmer og bidra til å gjøre den mer effektiv.