Verdalingen Robert Eriksson trenger ikke gå over bekken for å hente vann
Allerede i 1993 inngikk verkstedklubben på Aker Verdal en avtale med bedriften om midlertidige ansettelser. Da avtalen ble evaluert etter et år, ble konklusjonen av avtalen ble sagt opp, skriver tidligere klubbleder Stein Aamdal.
Hvis arbeidsminister Robert Eriksson vil vite hvordan midlertidige ansettelser fungerer, holder det å ta en tur hjem til Verdal og studere erfaringene på Aker Verdal, skriver Stein Aamdal.
Berit Morland
I 1993 inngikk verkstedklubben Aker Verdal en avtale med bedriften om midlertidige ansettelser. Klubben hadde da i 6 år sloss mot Lov om lønnsplikt under permittering, en lov som på samme måte som nåværende lov fra dagens arbeids og sosialminister Robert Eriksson, førte til mer bruk av innleie, prosjektansettelser, kontraktører og færre fast ansatte.
Etter flere år med avsløringer av uverdige forhold i leiefirma, blant kontraktører og prosjektansatte, mente vi at en slik avtale mellom bedriften og klubben om midlertidig ansettelse ville sikre flere ungdommer i nærmiljøet jobb, yrkeserfaring og mulighet til fagopplæring, fordi klubben fikk gjennom en rekke krav til rettigheter for den midlertidige ansatte.
Høsten 1994 oppsummerte klubben at vi hadde økt de midlertidiges tilhørighet til fagbevegelsen og klubben, sikra høyere lønn og lengre oppsigelsesvern enn i de fleste leiefirma.
Men vi hadde også erfart:
• Midlertidig ansatte måtte betale høyere rente på banklån eller de fikk ikke lån
• Midlertidig ansattes livssituasjon vanskeliggjort mhp planlegging av etablering, husbygging, ekteskap, ferie
• Utelukka fra de fleste bedrifters pensjonsforsikring, ingen opparbeiding av rettigheter
• Redusert rett til sykepenger, ny ventetid ved starten av hver ny tilsetting
• Redusert rett til egenmelding, ny ventetid ved starten av hver ny tilsetting
• I praksis utsatt for press, tør ikke ta avtalte spisepauser, godtar ting som fast ansatte ikke finner seg i-dette førte til splittelse og dårligere arbeidsmiljø
Pressa til å si ja til overtid og helgearbeid på kort varsel, som var ei belasting på familie og forhold.
Etablering av et slikt b-arbeidsmarked med midlertidige er en fordel for bedrifter når planlegginga svikter.
Med færre fast ansatte vil bedrifter kunne lettere optimalisere alderssammensetninga og skrelle vekk de som har passert toppen av sin yteevne, de som har helseproblem eller psykiske problem. Bedriftene kan forbruke arbeidskrafta og overlate til samfunnet / skattebetalerne å ta vare på de som har lagt igjen helsa på arbeidsplassen. Bedriftene fritas for ansvar for intern attføring, mens konsekvensene av slitasje og langtids belastning privatiseres.
Høsten 1994 sa verkstedklubben opp avtalen om midlertidig ansettelse.
For ungdom, for arbeidsløse, for fagforeninger er det ingen gode grunner til å prøve ut midlertidige ansettelser ut i stor nasjonal målestokk.
