Les kronikken til Britt Ås: Fagbevegelsen må ta roret

I den siste tiden virker det som LO-sentralt ønsker en motsatt retning, et tettere samarbeid med kun LO og AP. Det kan synes fristende med laber oppslutning for SV, SP og Rødt.

Nyere erfaring viser at uten klare politiske krav og aktivisering av medlemmene vil vi uansett tape.

Forut for valget i 2005 vedtok LO aktivt å arbeide for en rødgrønn regjering. Dette ga LO en klarere politisk profil, en venstredreining av Arbeiderpartiet, entusiasme blant tillitsvalgte og en mobilisering som ga valgseier.

LOs leder gikk imot AP-statsråd Hansens forslag om å endre sykelønnsordningen. Takket være dette engasjementet og en mobilisering av tillitsvalgte og medlemmer, har vi fortsatt full lønn under sykdom.

Siste LO-kongress vedtok f.eks. nei til søndagsåpne butikker, krevde stopp i markedsstyringen av offentlig sektor, var mer EØS-kritisk enn noensinne, skjerpet pensjonskravene og krevde en mer offensiv boligpolitikk. Formuleringene går lengre enn rødgrønne partiers program.

Arbeiderpartiet innførte EUs vikarbyrådirektiv sammen med de borgerlige partiene, selv om LO til slutt krevde reservasjonsretten benyttet. Nylig vedtok styret for Oslo havn å privatisere kranførerne på havna, med støtte fra Arbeiderpartiets representant og der SVs medlem stemte avholdne. Dette imot de ansattes representanter og fagbevegelsen.

Eksemplene viser at dagens form for fagligpolitisk samarbeid ikke er nok og at Arbeiderpartiet både har en nyliberal og en sosialdemokratisk strømning. Fagbevegelsen har interesse av at sistnevnte styrkes. LO kan ikke late som at denne utfordringen ikke eksisterer.

Et eksklusivt samarbeid med LO og AP vil ikke føre fram. Jeg frykter at LO vil unnlate å stille offensive krav og at vi får uklare politisk alternativer. Vi vil ikke overbevise nok medlemmer til å stemme på vårt politiske alternativ og vi klarer ikke å aktivisere nok tillitsvalgte og medlemmer til å drive valgkamp. Alt dette kom til syne ved forrige valg.

Vi må selv stille kravene ut fra hva medlemmene ønsker, trenger og har krav på. Deretter må vi spørre partiene og synliggjøre de som støtter oss. Vi må videreutvikle en alliansepolitikk til øvrig fagbevegelse, bønder, fiskere, miljøbevegelse m.m. Endelig må medlemmene aktiviseres i langt større grad. I tillegg trengs det politisk og ideologisk skolering. Dette vil vitalisere fagligpolitisk samarbeid og samtidig øke forståelsen.

På denne måten opptrer fagbevegelsen sjølstendig, påvirker partier og bidrar til en ny politikk. Vi kan ikke nøye oss med kun andre mennesker i styre og stell – vi må kreve og ville en annen politikk enn et «soft nyliberalt prosjekt». Det er bare å begynne.

Roy Pedersen

Leder, LO i Oslo