På andre sida av stuevinduet mitt står en gammel furu.

Som et menneske som alltid har vært der, står den der og gir meg en mangesidig glede. Slik som nå, det er søndag og jeg sitter og drikker morgenkaffen.

Vinteren kryper sakte inn i alt levende der ute. Jeg kjenner strimer av uro. Kan det tenkes at den store furua ikke klarer seg gjennom enda en vinter? Og hva da med fugleparet som har overvintra der, år etter år?

Den politiske høsten har også lagt seg nå. Vi har blitt varsla om hva som er i vente. Bøndenes kooperativer kan bli valsa over av en landbruksminister som mener sektoren er «ren kommunisme» og at maten i Norge er for dyr. Det fellesskapet, som er bygd på tillit og hardt arbeid gjennom årtier, er sårbart, og kan lett bli lagt i grus av den mørkeblå statens nye direktiver.

Jeg er veldig glad i landet mitt. Sjøl er jeg født i Kristiansand, men bodde mesteparten av barndommen i Egersund. Det er Norges største fiskerihavn, og den gang jeg vokste opp var det mange som drev med bærekraftig fiske der. Fiske fra små båter er mer presise og skraper ikke opp alt levende fra havbunnen. Hva vil skje med de gjenværende yrkesfiskerne som eier en båt sammen, dersom det skal «effektiviseres» ytterligere i denne sektoren?

Himmelen i dag er mørkegrå, vinden drar bladene av trærne, og jeg ser naturens tegn som den utryggheten jeg føler for framtida. Hvor vil de starte med endringene sine, og hvordan vil det være for oss en dag vi våkner? Jeg frykter den blir preget av mer jag og mindre ro selv i fritida.

Jeg drømmer om et rausere og roligere samfunn. Et samfunn som gir meg den følelsen jeg pleier få på søndager. En følelse av overskudd som gradvis siver inn i kroppen etter en lang uke. En ro, som jeg gjerne skulle hatt mer - og ikke mindre - av. Men nå varsler de endring. Ja, for hvorfor ikke handle matvarer eller vintersko på en søndag?

Lyden av arbeidende biler. Denne lyden er nesten fraværende på søndager. Det er ingen digre maskiner i jobb. Det er også få som haster tidlig om morgenen ut til en frostlagt bil som skal skrapes og motoren som skal ruses.

Det er stille, så stille om søndagene. Folk har faktisk en bitteliten ferie. En hel dag uten å måtte utfordre hjernen med de andre 6 dagenes lyder og tanker. Jeg er redd for å miste denne følelsen. For det er meget sannsynlig at denne regjeringa vil ta denne følelsen fra oss. De som er det laveste sjiktet blant de som arbeider i samfunnet vårt, de som ikke har noe valg, men må jobbe når de får tilbud om jobb; det er disse menneskene som vi skal piske ut også på denne dagen hvor vi andre, mer privilegerte, har fri.

Og historien har lært oss: når noen er ufri rammer det oss alle på et eller annet vis. Vi vil merke det den søndagen vi våkner opp av at lydene og tankene har forandret seg.

Men jeg håper vi greier å forsvare oss, forsvare oss alle mot dette som kan komme. Men da må vi være mange og vi må stå sammen. Jeg håper du som leser dette vil være en av dem. Vi trenger hverandre nå.

Marielle Leraand

Nestleder i Rødt