Egil André Aas

frifagbevegelse@lomedia.no

Krigsfrykten brer om seg i Europa. I Norge har terrorfrykt festet seg. De færreste anser militære angrep mot Norge som sannsynlig; i flere av Russlands andre naboland føler man seg ikke like trygge. Langt større er vår frykt for nye terrorangrep mot norske mål. Krig og terror: To åpenbare trusler mot samfunnets sikkerhet. Tryggheten vår handler imidlertid om et atskillig mer sammensatt trusselbilde. Som knapt nok er forstått – og som vi neppe er beredt til å møte.

Invasjonen av Krim har vakt vonde minner – om en tid vi trodde var forbi. For bare få år siden var terrorisme noe vi leste om – noe som rammet andre. Nå har vi selv opplevd den. Ved overgangen til år 2000 fryktet vi at programfeil ville sette datamaskiner ut av spill. I dag vet vi at cyberkrig er en reell trussel – og at også Norge rammes. Lenge tok de færreste global oppvarming på alvor. Nå ser vi at klimaendringene er virkelige – og er en trussel.

Nye tanker

Fagbevegelsen har alltid sett framover. Samtidig har vi sett rundt oss. Vi har bedre enn de fleste evnet å sette utfordringer i sammenheng, utvikle gode løsninger for hele samfunnet. Det må vi fortsatt gjøre. Utfordringene er andre, men fortsatt krevende. Derfor må vi søke løsninger også på nye utfordringer som én landsorganisasjon, som én bevegelse.

Vi må ha viljen og evnen, vi må ha styrken det krever å peke på det som truer vår trygghet – i vårt århundre. Vi må fortsatt ta ansvar, vi må anvise politikk, peke på en vei som i vid forstand forsvarer de verdier – og det tilsynelatende trygge velferdssamfunnet – vi har vent oss til å ta for gitt. Men som vi aldri må ta for gitt! Verken tryggheten eller velferden.

Noe av tryggheten i arbeidslivet kan oppleves truet av den blåblå regjeringen. Det klarer norsk fagbevegelse å hanskes med. Som samfunn står vi overfor langt alvorligere utfordringer. Dem må vi også klare til å håndtere. Gjennom LO, Norges største politiske bevegelse, må vi evne å fremme nye tanker, bidra til å bygge nye forsvarslinjer, skape sikker framtid.

Ny debatt

Norges Offisersforbund (NOF) er ett av LOs minste forbund. Men vi er den største fagorganisasjon for personell i samfunnsinstitusjonen vi fortsatt må sette vår lit til når det virkelig måtte gjelde: Vårt militære forsvar. Forsvaret er tyngdepunktet i den nasjonale beredskap vi holder oss med, for å møte alvorlige kriser, konflikter og krig.

Like fullt: Forsvaret er bare én del av det store og uoversiktlige apparatet som skal sikre vår trygghet og verne våre verdier. Som LO-forbund i etaten fremmer vi våre medlemmers interesser – så vel som samfunnets interesse – ved å argumentere for Forvarets rammer. Som samfunnsaktør framholder vi Forsvaret som én vital instans blant mange, for å skape sikkerhet og trygghet.

Derfor har vi sammen med Norsk Tjenestemannslag Forsvaret (NTL/F) lansert en nasjonal dialog: Forsvarslinjer – et ordskifte om trygghet (www.forsvarslinjer.no). Her reiser vi en debatt som knapt er ført før, med en så bred tilnærming til sikkerhet, trygghet og beredskap.

Sikkerhet handler om sikkerhetspolitikk og militærmakt, men også om sikring av vitale samfunnsinstitusjoner, inklusive infrastruktur som vann- og strømforsyning. Trygghet forutsetter sikkerhet, men favner langt videre. Trygghet, en kjerneverdi i fagbevegelsen, angår ikke minst den enkelte, og inkluderer trygghet mot ran og ras, trygghet for hus og hjem – for arbeid og inntekt.

Et mer sammensatt risiko- og trusselbilde utfordrer både samfunnets sikkerhet og den personlige trygghet. Vi trenger en annen type beredskap for å håndtere de forhold som enkeltvis og samlet truer vår trygghet.

Ny beredskap

I slutten av mars fikk NOF utført en meningsmåling som viser at folk i overveiende grad føler seg trygge. Dét er et kvalitetsstempel på samfunnet vårt. Svaret gir også rom for uro. Uten på noen måte å skremme: Kan vi virkelig føle oss så trygge? Når vår etterretning peker på økt fare både for terroranslag og cyberangrep? Når vi opplever uvær og storbranner; når vi vet at vi bare er ved starten av klimaendringene?

Meningsmålingen viser også at folk ikke har noen klar oppfatning av hvem som faktisk har ansvaret for beredskapen i Norge. Dét overrasker ikke. Men bør avføde uro. Er det tydelig nok hvem som har ansvar for hva, når det kommer til vår sikkerhet og trygghet? Er det statsministeren? Justisministeren? Forsvarsministeren? Forsvarssjefen? DSB-direktøren?

Eller er det ingen tydelig ledelse og avklart rollefordeling? Eller like ille: Har vi ingen samlet beredskap mot de sammensatte trusler vi står overfor? Vi mener det siste, og at vi trenger en totalberedskap – en samordning av samfunnets samlede ressurser, med tydelige roller og oppgaver, avklart ledelse og styring.

9. april 1940 var én skjellsettende dag for det norske samfunn; 22. juli 2011 en annen. Begge dagene sviktet beredskapen. Etter andre verdenskrig bygde vi opp et totalforsvar for å møte den kalde krigens trusselbilde. Etter første terroranslag har vi ikke bygd opp den totalberedskap vi trenger i møte med dagens – og enda mer: morgendagens trusler.

Ny tillit

Trygghet er mye følelse: En opplevelse av å være trygg, av at mekanismene er på plass. Trygghet forutsetter tillit – til at vi har politiske myndigheter og operative kapasiteter som kan forsvare tryggheten til den enkelte, sikkerheten i samfunnet.

Vi er slett ikke trygge på at vi har de systemer – de kapasiteter, den beredskap og styring –vi faktisk trenger. Hele 39 prosent av de spurte i meningsmålingen holder nye terrorangrep for sannsynlig. Bare 14 prosent mente Norge er rustet til å håndtere hendelser som 22. juli. Samtidig rår det betydelig usikkerhet omkring hvem som har det operative ansvaret for vår trygghet. Dette er knapt uttrykk for tillit til hva vi har!

Vi trenger å forsterke tilliten til samfunnets samlede evne til å håndtere framtidens trusler. Dét forutsetter ny tenking rundt et nytt samlet forsvar, med liten f – med militære og sivile, offentlige, private og frivillige aktører. Det er en oppgave som krever også fagbevegelsens tankekraft – og handlekraft: For å utvikle ny politikk, bygge nye forsvarslinjer.