Lotta elstad

To mektige mennesker døde nylig. Den ene var Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher. Den andre Venezuelas president Hugo Chávez.

Og ingen vet helt hva som er en passende reaksjon. Hva gjør man når en nemesis dør? Skal man si det man mener — som det britiske magasinet The Economist gjorde da det kalte Thatcher en «Freedom Fighter», og ga Chávez overskriften «en råtten arv»?

I slike forvirringens tider kan man ty til Bibelen.

For der står det skrevet, svart på hvitt, i Salomos ordspråk, kapittel 24:17-18: «Gled deg ikke når din fiende faller, hjertet skal ikke snuble når hun snubler. Da vil Herren se på det med uvilje, og vende sin vrede bort fra ham.»

Derfor ville jeg vært hakket mer forsiktig. Hakket mer forsiktig enn Unge Høyres leder som nylig skrev i Dagbladet: «Jeg skålte da Chávez døde». Selv om Maggie Thatcher «ville nok ha gjort det samme», som han hevder, og selv om: «Chávez var en autoritær sosialist som undertrykte sin egen befolkning, mens Thatcher reddet den frie verden».

Og jeg er for så vidt enig med Unge Høyre-lederen: Hvorfor late som? Hvorfor plutselig sette i gang med eufemismer som «en verdig motstander» eller «en formidabel fiende», når man egentlig knytter nevene sine diskret idet de andre snur seg bort, og hvisker «yes, vi vant».

Der jeg derimot stusser, er i omtalen av Hugo Chávez. Den avdøde presidenten som – skal man tro Unge Høyre-lederen – ikke «avholdt et eneste valg som ikke var omstridt» til forskjell fra Maggie Thatcher hvis «demokratiske legitimitet var uomtvistelig». Kan Unge Høyres leder være så snill å ta dette opp med USAs tidligere president, fredsprisvinner og valgobservatør Jimmy Carter? Denne høsten erklærte Carter nemlig følgende: «Av de 92 valgene vi har overvåket, vil jeg si at valgprosessen i Venezuela er den beste i verden.»

Så til Margaret Thatcher. Her trenger jeg hjelp til å forstå følgende: Når reddet hun egentlig den frie verden? Når i all verdens og all pakkas navn skjedde det? Kom igjen, hjelp meg, når, når, når? Reddet hun den frie verden da hun hyllet Chiles militærdiktator Augusto Pinochet? Da hun støttet apartheidsystemet i Sør-Afrika og kalte Nelson Mandela en terrorist? Da hun knuste den britiske fagbevegelsen? Det eneste jeg kan komme på, som jeg vitterlig, og mange med meg, setter stor pris på, er at Margaret Thatcher, som nyutdannet kjemiker på slutten av 1940-tallet, var den som oppfant –hold deg fast – softisen. Jepp, det er ingen myte.

Eller jo. Det er det. Dessverre. I hvert fall om man skal tro fagfolkene som hevder at 1) softisindustrien startet i USA, ikke Storbritannia, og 2) isen var mer eller mindre oppfunnet allerede et tiår før Thatcher fikk sitt kjemidiplom. Men det skal man, tross alt – av jord er du kommet, til jord skal du bli – ikke bruke mot henne.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 8/2013)