– Det er vi som skal sørge for at den generasjonen som kommer etter oss blir smertelig klar over hva som skjedde 22. juli 2011

Leif Martin Kirknes

leif.kirknes@lomedia.no

Det er 10 grader i lufta, overskyet, tåke.

Høsten har for alvor inntatt landet med blader på sitt mest fargesprakende denne dagen tidlig i oktober.

Etter hvert som tåken letter i lavlandet, får passasjerene i den grønne Vy-bussen magisk utsikt utover Tyrifjorden.

Høsten byr på kontraster.

Passasjerene kan se MS Thorbjørn forlate Utøya og nærest lydløst bevege seg mot provisoriske kaianlegget over blikkstille vann.

Det er EL og IT Forbundets sentrale ungdomsutvalg (DSU) som skal på besøk, som del av sitt første fysiske møte siden starten av 2020.

VY: På vei til provisorisk kai, siden den vanlige Utøya-kaia er en byggeplass for tiden. Der skal det komme et minnemerke som til evig tid skal mnne om grusomhetene som skjedde 22. juli 2011.

Leif Martin Kirknes

SKYSS: MS Thorbjørn tar DSU med over. Het oprinnelig Rasmus, men ble oppkalt etter Thorbjørn Jagland etter at AUF kjøpte båten i 1997.

Leif Martin Kirknes

Sorg og glede

Alvorstunge miner begynner å prege ansiktene på EL og IT-erne etter hvert som båten nærmer seg øya.

Det er en øy en kan knytte til hele følelsesregisteret av minner.

Kontraster.

Latter, håp, kjærlighet og glede.

Bunnløs sorg og et ufattelig hat.

Drapet på 69 mennesker, de fleste av dem kun få år yngre enn EL og IT-erne som nå er på vei over fjorden.

Ingen av dem var på Utøya den skjellsettende dagen.

Men alle husker nøyaktig hvor de var 22. juli 2011.

Utøya kommer til syne mens MS Thorbjørn senker baugporten. «hei, hei, på tide å stå opp og endre verda», står det skrevet på den.

I SYNE: Utøya i det fjerne, på vei over Tyrifjorden. F.v. Lavrans Tjugum (Buskerud), Kristian Brandsrød (Østfold), Joakim Silkoset (Møre og Romsdal), Aina Helleren (Rogaland), Sandra Åberg Kristiansen (ungdomsleder), Svere Homme (Agder), Hanna Bendiksen (Nordland), Ann-Elin Storsand (Trøndelag), Tina Møller (Oslo/Akershus), Ørjan Pedersen (Finnmrak) og Peter Svendsen (Vestfold/Telemark).

Leif Martin Kirknes

SPENT: Utøya nærmer seg. På tide å stå opp og endre verda. Fremst i bildet: Ann-Elin Storsand.

Leif Martin Kirknes

Berøringsangst

Ungdomsleder i EL og IT, Sandra Åberg Kristiansen, satte 22. juli opp som tema på DSUs konferanse i juni før besøket denne høsten.

Hun innrømmer at hun måtte ta noen runder meg seg selv før hun satte opp temaet, både konferansen i juni og selve møtet på øya.

Ville det bli for tøft, for trist, for hardt, for grusomt?

Men hun kom fram til at, ja, det som skjedde var beinhardt og brutalt. Og at; det må vi tørre å snakke om og se den ekstreme brutaliteten med egne øyne. Bli kvitt berøringsangsten. Snakke ut om 22. juli 2011.

– Jeg synes 22. juli nærmest blir snakket om som om det var en naturkatastrofe. Men 22. juli var ingen naturkatastrofe. Det var et ekstremt målrettet politisk angrep, der helt vanlige ungdommer og voksne ble drept. Noen fordi de var på feil sted til feil tid. Men de fleste fordi de mente noe, og sto for noe. Vi må ta oss selv litt i nakken og snakke om det. Hatet som ligger bak 22. juli lever i beste velgående i dag, sier hun.

Les også: Andreas og Vegard saknar framleis eit oppgjer med tankegodset bak, ti år etter terroren

GUIDE: Det er Guro Stavseng Slinning som guider EL og IT-ungdommen rundt på Utøya.

Leif Martin Kirknes

F.v. Ørjan Pedersen, Peter Svendsen, Sverre Homme (med briller), Hanna Bendiksen, AIna Helleren (rosa jakke), Lavrans Tjugum (lue), Sandra Åberg Kristiansen og Joakim Silkoset + guide Guro Stavseng Slinning. På vei fra utstillingen i låven som heter «Arbeidsmiljølåven» og mot «LO-tunet» og «Kjærlighetsstien.» I Skolestua ved LO-tunet ble mange liv reddet 22. juli da Norsk Folkehjelp ropte ungdommer i området inn og så barrikaderte huset.

Leif Martin Kirknes

Hverdagsrasisme

Ofte hører hun folk si «ja, men det er jo bare ord» om andre folk som ytrer seg ekstremt, enten i kommentarfelt eller rundt lunsjbord. Men problemet er at man ikke aner når ord blir til handling, påpeker Kristiansen. Det har vi dessverre også sett her til lands etter 22. juli, poengterer hun.

– Derfor mener jeg at man skal slå hardt ned på slikt. Også i EL og IT Forbundet. Si klart ifra når ytringer som ikke er greit finner sted. Man skal ta det på alvor. Det hjelper ikke å feie det under teppet, mener hun.

Du kan se og høre ugreie holdninger over alt, påpeker hun. «Hverdagsrasisme,» for eksempel. Faren ved å se seg helt blind på det er at vi slutter å si ifra når noen går for langt under lunsjpraten eller når det er tegnet hakekors på heisen, på vegger, på brakkedassen eller på pakka med gipsplater. Det må vi unngå, mener Kristiansen.

– Man må ta et oppgjør med det når det skjer, sier hun.

VERDITREET: Joakim Silkoset (t.v.) og Krsistian Brandsrød studerer tekst besøkende har hengt på «verditreet» på Utøya.

Leif Martin Kirknes

«Lyden av vannet i hjertet mitt bærer med seg deg», står det på lappen i bildet. T.h. Aina Helleren.

Leif Martin Kirknes

LAPPER: Kristian Brandsrød leser lapper.

Leif Martin Kirknes

GUIDE: Guro Stavseng Slinning forteller at ungdom som deltar i demokratilæring på øya kan skrive lapp med noe som er viktig for dem og henge den opp, slik at andre som besøker øya kan lese.

Leif Martin Kirknes

Må ikke glemme

Grunnen til at hun har tatt med DSU til Utøya denne høstdagen i oktober er også for å friske opp i minnet om det grusomme som skjedde.

Det er altfor lett og sikkert litt behagelig å holde 22. juli på avstand, ikke ta innover seg hva som skjedde og å bak, mener hun.

I EL og IT er du «ungdom» til året du fyller 30. I år er det ti år siden terrorangrepet.

Det betyr at EL og ITs ungdomsutvalg som sitter akkurat nå trolig vil være den siste generasjonen som husker 22. juli 2011 godt.

DSU-medlemmene er gamle nok til å huske hvor de var og hva som skjedde, mange har til og med et helt detaljert bilde av hvordan akkurat den dagen forløp.

Mens årets lærlingkull er født i 2003, og var svært unge da massedrapet ble begått.

– Det er ikke så mange nye kull som skal til før dem som sitter i sentrale og lokale ungdomsutvalg ikke husker 22. juli. 22. juli er den svarteste dagen i arbeiderhistorien i nyere tid. Målet mitt med å ta med DSU hit har vært å gjøre dem bevisst på at det er vårt ansvar: det er vi som skal sørge for at den generasjonen som kommer etter oss blir smertelig klar over hva som skjedde. Og ikke minst lære om hatet hos gjerningsmannen, som dessverre lever i beste velgående ennå, sier Kristiansen.

– Jeg kjenner veldig personlig på det ansvaret. Vi må lære opp de kommende generasjonene.

Les også: – Utøya er viktigere enn noensinne

KJÆRLIGHETSSTIEN: I dette stupbratte området kalt «Kjærlighetsstien» forsøkte mange desperat å gjemme seg 22. juli 2011. 30 gjemte seg i noens sprekker i fjellveggen. Men mange av dem ble likevel sett av drapsmannen. Fem døde, åtte ble hardt skadd. Her tar Hanna Bediksen, Tina Møller, Sverre Homme, Ørjan Pedersen og Ann-Elin Storsand en titt på området.

Leif Martin Kirknes

ETTERTENKSOM: Elleve mennesker la seg ned på Kjærlighetsstien for å spille døde 22. juli 2011. Kun én av dem overlevde. Her går Joakim Silkoset, Sandra Åberg Kristiansen og Aina Helleren på Kjærlighetsstien. Det får en til å tenke.

Leif Martin Kirknes

Ta øya tilbake

Datidens AUF-leder Eskil Pedersen sa tidlig at de måtte «ta øya tilbake». Så tidlig at enkelte fant det ufølsomt.

Det har tatt noen år med oppussing og tilpasning for å finne den riktige miksen av å bevare historien og minnene om det grusomme og samtidig åpne for nye besøkende, og dette arbeidet pågår ennå.

Blant annet står deler av det gamle kafébygget igjen, akkurat som det var etter 22. juli, med kulehull i flere av veggene og vinduer på vidt gap etter dem som klarte å flykte fra dette bygget som, var fullt av ungdommer den regntunge dagen i 2011.

Disse delene av kafébygget er pakket inn i et annet bygg, kalt Hegnhuset, som også fungerer som et læringssenter der det blant annet går an å se en tidslinje over hva som skjedde og lese noen av de sterke tekstmeldingsutvekslingene som foregikk mens gjerningsmannen jaktet på ofre.

Et nytt bygg har kommet på plass og der et er kantine og konferansesenter.

RAMPESTREKER: Dette skiltet rappet noen i AUF en gang på 70-tallet fra NATOs nordkommando ved Kolsås, Bærum. Dette ble hengende over et toalett som fra da ble kalt «NATO-dassen». NATO-dassen ble revet da stedet ble pusset opp fram mot 2015, men skiltet er fortsatt på øya.

Leif Martin Kirknes

LANG HISTORIE: Utøya har kjent historie lang tilbake i tid. Hvis vi spoler litt i historien ble Utøya solgt til LO av Høyre-politiker Jens Kristian Meinich Bratlie i 1933. Den ble da en feriekoloni for fattige barn av arbeiderklassen. Øya ble populær utover 30-tallet som sommersted for flere av arbeiderbevegelsens organiasjoner. AUF har hatt sommerleire og kurs der jevnt siden 1937, og fikk øya i gave i 1950.

Leif Martin Kirknes

77 bronsesøyler

Et annet sted på Utøya er en minneplakett med navnene på de omkomne. Den er plassert et sted på øya der ingen ble skutt. Formet som en sirkel, slik at det ikke er noe navn som kommer verken først eller sist. Bak navnene står alderen på de døde. Den yngste ble 14 år.

På andre siden av sundet, ved Utøyakaia i Hole, er de nå i gang med å bygge minnesmerket. Kaia er stengt mens arbeidet pågår, så MS Thorbjørn anløper litt lenger nord i Tyrifjorden. Minnesmerket skal bestå av 77 bronsesøyler på tre meter i bueformasjon. Totalt 77 døde 22. juli 2011; de 69 på øya og åtte etter bombingen av regjeringskvartalet.

Les også: – Gjerningsmannen var ikke gal, han hadde et politisk mål

KAFÉBYGGET: 13 mennsker ble drept her 22. juli. 2011 Deler av bygget står nå innrammet som en del av Hegnehuset, oppkalt etter ordet «hegne (om)», - verne , gjerde inn, beskytte. Disse delene står akkurat slik det ble etterlatt, med kulehull i veggene og åpne vinduer etter dem som rakk å flykte. Ofrenes familier og kjente har lagt igjen blomster, hilsner og bilder etter besøk på øya. 22. juli 2011 var en regntung dag på Utøya, så etter å ha hatt informasjonsmøte i Kafébygget om hva som hadde skjedd i regjeringskvartalet noen timer tidligere ble mange værende igjen innendørs.

Leif Martin Kirknes

2015: Gjenåpning

2015 åpnet Utøya for sommerleir første gang etter 2011. Sandra Åberg Kristiansen var til stede. Det var også Ørjan Pedersen, som jobber i Gagama Elektro Finnmark og har sittet mange år i DSU.

Totalt 1.200 var til stede på leiren, over dobbelt så mange som i 2011. AUF hadde tatt øya tilbake. «Noen av de vakreste blomstene er borte. Mange vokser fortsatt. De fleste har ennå ikke blitt sådd,» ble det sagt.

– Jeg var første gang på på Utøya i 2015, første sommerleir etter 22. juli. Det var veldig spesielt. Både fordi det var så vanskelig. Da var det stor berøringsangst. Man stilte seg spørsmålet: «har jeg lov til å tenke, å mene, å si noe om 22. juli og Utøya?» Heldigvis, og der vil jeg gi en stor honnør, har AUF vært såpass rause at de har vært villige til å dele øya med oss som ikke har noen direkte historie med 22. juli 2011, sier Åberg Kristiansen.

Les også: Therese overlevde terroren på Utøya

MINNEPLANKETT: 69 navn, formet i en sirkel slik at intet navn hverken er først eller sist.

Leif Martin Kirknes

UNGDOMSLEDER: Sandra Åberg Kristiansen tok en «debreif» etter omvisningen på Utøya. Hun er glad koronaen var avmeldt, sånn at det gikk an å klemme hverandre, for det var et sterkt møte med historien.

Leif Martin Kirknes

Utmattet

– Jeg ble veldig fort forelsket i øya. Som flere har sagt så er det så godt å se at Utøya er mer enn 22. juli. For meg er det også en øy som er fylt med glede og håp for framtida, samtidig som den alltid, alltid, alltid vil ha med seg terroren som skjedde 22. juli.

Kristiansen er glad koronarestriksjonene ikke lenger gjaldt når de elleve EL og IT-ungdommene besøkte Utøya.

– Du blir jo helt mentalt utmatta av en dag som dette, der er en psykisk berg-og-dal-bane. Det er godt pandemien er over sånn at vi kan gi hverandre en klem. Det trengtes i dag, sier Kristiansen.

Leif Martin Kirknes

Leif Martin Kirknes

PÅ VEI HJEM IGJEN: F.v. (av de man ser) Kristian Brandsrød, Sandra Åberg Kristiansen, Ann-Elin Storsand, Sverre Homme, Lavrans Tjugum, Aina Helleren, Peter Svendsen og Tina Møller.

Leif Martin Kirknes

Les også: Det lange tiåret da Tonje Brenna ble voksen