LEIF MARTIN KIRKNES

leif.kirknes@lomedia.no

– Kanskje burde vi få inn i Oslo-modellen et krav i byggekontraktene om flere kvinner. Det er åpenbart det som trengs for å få flere kvinner inn i tekniske fag, sier Kristine J. Wendt, elektriker i Caverion.

Onsdag gjestet professor Vivian Price fra USA Universitetet i Oslo under et arrangement om kvinner i håndverksbransjen. Hun var selv blant annet elektriker og tillitsvalgt i «International Brotherhood of Electrical Workers» før hun ble akademiker, og har laget flere filmer om ulike aspekter ved håndverkerbransjen.

På Blindern på onsdag så en blanding mellom akademikere og håndverkere filmen «Hammering it Out» fra år 2000 om hvordan byggingen av en gigantisk motorvei på 70-80-90-tallet i California også endte opp med å bli til et samfunnsutviklingsprosjekt.

Blant annet ble entreprenører tvunget til å ansette kvinner, som økte kvinneandelen i prosjektet fra én til vel åtte prosent. Og når motorveiprosjektet var over, så sleit mange kvinner med å få seg jobb igjen. Men filmen handler også om hvordan kvinnene ble møtt av byggebransjen i USA. Svært mange mannlige kollegaer og sjefer var skeptiske og noen til og med direkte slemme.

Fra kokk til rørlegger

Mer om filmen og den banebrytende rettsavtalen som førte til alt dette om litt, men først tilbake til Wendt og norske forhold. Wendt mener det er en god idé for rekruttering av kvinner til byggeplasser å bruke kontrakter for å stille krav, slik mange kommuner har gjort med tanke på krav til en viss andel lærlinger i byggeprosjektene.

– Og da må vi ikke bare hente jentene som har tatt videregående skole. Vi kan hente hjelpemontører «rett fra gata». Da blir det fokus på rekruttering av kvinner som kanskje har valgt feil, som har valgt helse og funnet ut at det egentlig ikke var noe de passa til. Jeg tror ikke det er mangel på kvinner som vil prøve seg. Men når du har passert videregående skole så er det «for sent». Mens med et sånt krav så må bedriftene ut og spørre om noen vil prøve seg. Jeg tror nok kvinnene kommer da, sier Wendt.

Og Nettverk trengte egentlig ikke reise spesielt langt på onsdag for å finne et eksempel på dette. For på Blindern var også rørlegger Caroline Bergh. Hun var opprinnelig utdannet kokk, men fant etter å ha passert 30 år ut at det egentlig ikke var hennes kall i livet. Så fikk hun lov til å prøve seg på faget hos en rørlegger hun kjente, med gratisarbeid på kvelden, og fikk sansen for det. Nå er hun rørlegger, og ikke kokk.

Samfunnsnyttige programmer

California-motorveien kalt «Century Highway» har du kanskje fått et glimt av hvis du har sett filmen «Speed» eller «La La Land». Byggingen av denne veien var kontroversiell, og mange lokale interessenter gikk til søksmål mot prosjektet i 1972.

Det gjaldt blant annet miljøhensyn for dem som ville ende opp med å bo nær motorveien, og ikke minst boligene til dem som bodde akkurat der motorveien skulle gå, mange av dem afroamerikanere med dårlig økonomi. Motorveibygging i USA hadde til da en stygg fortid med tvangsutkastelser og brutale bulldosere.

Dommer Harry Pregerson var enig med de saksøkende og ga en stoppordre. I 1979 kom det på plass tilbøtende tiltak. Deriblant et husprogram for dem som ble direkte berørt av motorveiens plassering, et program med miljøtiltak, samt et program rettet mot individene i berørte lokalsamfunn.

I sistnevnte bolk avstedkom ansettelsesmål for entreprenører for minoriteter (65 prosent) og kvinner (10 prosent), og et bootcamp-aktig lærlingprogram for å skaffe lokalbefolkningen nødvendig byggfaglig kompetanse.

Positiv diskriminering

Å få jobb i byggebransjen som kvinne var vanskelig, til tross for at amerikanske kvinner hadde vist landet sitt at de ikke hadde noe problem med å takle slike jobber mens andre verdenskrig foregikk og mennene var ute i krig. For da mennene kom tilbake fra krig, tok de tilbake jobbene sine og holdt kvinnene utenfor.

– Plutselig ble kvinnene fortalt at jobber de utførte med suksess under krigen ikke bare hørte til menn, men at kvinner var fysisk ute av stand til å gjøre jobben, sier Price i dokumentaren.

I 1986 var kvinneandelen i motorveiprosjektet 1 prosent målt i antall timer. I 1993 hadde det økt til 8,2 prosent etter nitidig oppfølging fra vaktbikkjer som kom på plass i 1987, som hadde begynt å fysisk møte opp byggeplassene heller enn å drive med «skrivebords-kontroll», hvilket angivelig hadde gjort entreprenørene involvert i de mange gigakontraktene livredde og tå på hev.

(Fortsetter under bildet)

I OSLO: Vivian Price, elektriker, professor, dokumentarskaper og med en fot i elektrikernes fagforening i USA.

Leif Martin Kirknes

Tilrettelegging

Dommer Pregerson må si det ble en suksess.

– Vi nådde ikke målet helt, men kom nært. Hvis noen der ute sier positiv diskriminering («affirmative action») ikke fungerer, så vil jeg kalle det vrøvl. Jeg har sett det, jeg har levd med det, og det funker, uttalte han når byggeprosjektet omsider var over på 90-tallet.

Dokumentaren tar for seg historien til en hel rekke kvinner i ulike yrker i prosjektet. Til felles har de at de elsker jobben sin og at programmet «Century Freeway Construction Training Program» åpnet en dør de egentlig ikke hadde tenkt på fantes.

Et viktig premiss har vært tilrettelegging, som barnepass og som arbeidsklær – med amerikansk trygd er det ikke lett å få kjøpt seg vernesko. I tillegg måtte programmet «Century Freeway Womans Employment Program» på plass for at kvinnene skulle få jobb etter endt utdanning.

Noen av dem var alenemødre og gikk plutselig fra trygd og fattigdom til svært godt betalt på kort tid. Den amerikanske drømmen, som de kaller det.

– Som ensom soldat i krigen

Erfaringene med menn på jobben er delt mellom kvinnene som jobbet spredt over mange forskjellige arbeidsoppgaver og delprosjekter langs motorveien. Det hadde blitt etablert et nettverk for kvinnene i prosjektet hvor de fikk utvekslet erfaringer. De fant ut at de opplevde mange av de samme type problemer, mens andre var mer heldige.

En av dem forteller at hun jobbet med et arbeidslag av relativt stille menn, og at hun ble invitert på øl etter endt arbeidsdag. En annen forteller at noen av mennene på hennes byggeplass mente det var spennende å jobbe med kvinner, mens andre på samme plass virket å være skremt over kvinner som kunne ta fram dem jobben. Noen steder presset lederne hardt og ga «umulige» eller skikkelig kjedelige oppdrag for å bli kvitt sine nye kvinnelige kollegaer. Bare ryddejobber, for eksempel, eller ekstremt tunge løft.

– Det er som å være en soldat alene i krigen, sa en.

Fordommer og trakassering

Toalettforholdene stinket, bokstavelig talt. Det kunne være 200 menn og tre festival-toaletter på deling. Et sted så en kvinnelig snekker seg nødt til å bygge sin egen do.

De ble også møtt med fordommer om at alle kvinner i byggebransjen var nødt til å være lesbiske.

– Jeg er ikke det. Man jobber med mange menn som ikke liker kvinner, punktum. Og de gjør ting mot deg og sier ting til deg for å gjøre deg forbanna. Og det finner jeg meg ikke i, sa en.

Det største problemet var seksuell trakassering. Alt fra langfingra kollegaer til verbale kommentarer som ble sagt og mannsjåvinistiske vitser.

– Man må si klart fra at man ikke finner seg i det. Eller plukke opp en plankebit og true med å slå dem ned. Da trekker de seg tilbake, sa en.

Tilbake til vanskelig

Etter at motorveiprosjektet var over, var det mange av kvinnene som atter sleit med å få seg jobb. Flere gikk i grupper rundt til entreprenører for å sette seg på lister, med henvisning til det daværende målet om 6,9 prosent kvinner på ethvert motorveiprosjekt i California. «Gi meg ditt nummer, så skal jeg ringe deg tilbake» var en klassisk avvisning. Ifølge Price har kvinner i amerikansk byggbransje en mye bedre sjanse til å få jobb hvis de er del av en fagforening.

Bill Fletcher fra American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations fastslår mot slutten av filmen at arbeidet med full likestilling ikke er i nærheten av å være ferdig.

– Vi kan kun løse det ved å fortsette å presse på. Uten press vil det går bakover. Likhet, som kampen handler om, er noe som vil bygge tillit i fagforeningene. Så lenge det finnes ulikhet, og rasisme og sexisme tolereres, så har du et dårlig fellesskap, sier han.

Kjenner seg igjen

Kristine J. Wendt kjente seg godt igjen i dokumentaren.

– Jeg kjente meg igjen med alt i den norske byggebransjen, sa hun til Vivian Price etter filmvisningen.

– Hvordan menn tenker på kvinner i slike arbeidsplasser er hundre prosent likt.

Les også: Da Kristine var 17 år og lærling, ble hun forfulgt av en dobbelt så gammel mann på byggeplassen

Hun fortalte at hun oppsøker ungdomsskoler for å fortelle norske jenter at om de er praktisk anlagt i en eller annen form, så er det gode jobbmuligheter i norsk byggebransje.

– Men det er vanskelig fordi vi ikke har den politiske støtten vi burde hatt, sier hun.

Rekruttering

Overfor Nettverk utdyper hun:

– Det er ikke nok med oss som tør «å gå mot strømmen» eller har selvtilliten. Vi trenger dem som er usikre på valget sitt og som blir påvirket av mainstream-holdningen om hva kvinner og menn kan gjøre. Det var politikk som bidro til at de fikk flere kvinner inn i byggebransjen i California i 1985, og det er også politikk vi trenger i Norge nå, sier hun.

I de landene som sendte sine menn ut i krig klarte landene meget godt å rekruttere kvinner til tekniske yrker. I Tsjekkia var det 60 prosent kvinnelige elektrikere under krigen. Disse landene har også bedre kjønnsbalanse etter krigen enn Norge, som ikke sendte så mange menn ut i krigen, påpeker Wendt.

– Det handler om rekruttering og må skje på et samfunnsnivå. Det er ikke noe hver enkelt bedrift og enkeltpersoner kan gjøre. Det har fungert med rekruttering tidigere, men da krigen avtok så tok mennene tilbake jobbene «de hadde rett på». Men så handler det jo ikke om at vi har tatt noens plass, det handler om å få jobbe med det man vil, sier Wendt, som altså for eksempel kunne tenke seg at det stilles krav om kvinneandel i kommunale byggekontrakter.

«Ta igjen»

Når det gjelder mange menns i så henseende dårlige holdninger på byggeplasser og andre steder, henviser Wendt til boka Homo Solidaricus, som blant annet drøfter tanken om at «hvis du er snill mot meg, er jeg snill mot deg», og motsatt.

– Når kvinner skal ta plass i et mannsdominert arbeidsmarked, så oppfatter menn at vi «tar deres jobber». Da går de i forsvar fordi vi tror vi «tar noe fra dem», og da skal de ta tilbake. Det er en farlig vei å gå, at vi settes opp mot hverandre - kvinner mot menn og utlendinger mot norske - i stedet for å forstå at det er samfunnssystemet som ikke fungerer og som egentlig er veldig usolidarisk og i krise, sier Wendt.

I boka tas det et oppgjør mot at egoisme og egen vinning må være det rådende, og peker heller på at solidaritet og felleskap er dypt iboende egenskaper hos mennesker.

– Det er jo ikke sånn at hvis jeg får meg jobb i byggebransjen, så mister du din. Denne trussel-tankegangen blir feil når vi heller burde prøve å få det bedre for alle, sier Wendt.