Leif Martin Kirknes

leif.kirknes@lomedia.no

Henriette Thorsen hadde en elektriker-onkel som lot henne få prøve seg som 13-åring under byggingen av en hytte, og det ga en magisk mestringsfølelse som gjorde at hun målbevisst søkte seg inn mot elektrolinja. Med støtte fra hjemmet, men ikke fra skolerådgiveren som mente hun «så mer ut som en sykepleier», selv om hun hadde sagt klart og tydelig fra at hun ville bli elektriker i Nordsjøen.

På elektrolinja var Thorsen første kull i kunnskapsløftet, en slags «prøvekanin» som fikk et uvanlig stort pensum som krympet allerede året etterpå. Hun visste hun ville bli eneste jente i klassen, men var likevel motivert og klar. Det kom inn to kvinner til i klassen under året etter, og de tre etablerte en gjeng. Videre var læreren oppmerksom på en særdeles kløktig måte, der han behandlet henne som alle de andre gutta, men diskret sa fra at hun måtte si fra hvis det skulle oppstå noe.

– Han tok meg til side, uten å gjøre noe stort nummer ut av det, og sa jeg måtte si fra hvis jeg ikke trivdes. Jeg følte meg alltid trygg. Han fulgte også opp kontakten med selskapet jeg utplassert i under skolegang, og sikret seg at jeg trivdes der, sier Thorsen, som for øvrig også tok allmenn påbygning mens hun først var i skole.

Offshore

Hun fikk lærlingplass i det som da het Apply TB, og som har skiftet navn en rekke ganger, og som nå heter Teknisk Bureau. Hun har med andre ord blitt værende.

– Jeg hadde læreplass i vedlikeholdsavdelingen på Kværner i Stord, og så har det gått slag i slag. Nå er jeg ansatt i den maritime avdelingen, og er stort sett på reisejobb offshore, sier Thorsen.

Hun har fulgt bokvartalet til Sverdrup-plattformen i dets livsfase. Helt fra den bare var et skall og var under oppbygning i 2017, til den ble slept ut i 2019, og til nå, hvor hun for tiden jobber som elektriker på plattformen, med to uker i Nordsjøen og fire påfølgende uker med avspasering.

– Da jeg begynte i Apply TB i 2009 ble jeg fort opptatt av jenter i faget. Vi var to i mitt lærlingkull, men totalt fire jenter som jobbet sammen. Det var kjekt, og jeg ble fort vant til at det var normalen. Så falt de litt fra og begynte andre plasser, og det ble bare meg igjen på den avdelingen. Da ble det mer ensomt, minnes Thorsen.

Strømmer på

Hun legger til at det har blitt ganske mange kvinner i bedriften de senere år. Der hun jobber er de 10–12 ute i produksjon av 110 ansatte totalt. Hun var også involvert i et boligkvarterprosjekt på et verft i Stord, der det nesten var 17 prosent kvinner av 70 elektrikere. De kunne fylle et helt lunsjbord, og det var uvant, men også veldig moro.

– Det er ofte sånn at arbeidsplasser med jenter trekker jenter. Da er som regel forholdene ordnet når de kommer. Arbeidsplasser uten jenter, og som kanskje aldri har hatt jenter, kan gjerne ha større utfordringer. Det er ikke alt en tenker på når en får inn jenter. Jeg har snakket med montører som skal ut i mammapermisjon, der lederen ikke har tenkt på alt det innebærer, sier Thorsen.

(Denne artikkelen er et utdrag fra reportasjen Henriette og Mari kobler kvinnelige elektrikere sammen gjennom Snapchat, publisert 8. mars og her republisert som egen artikkel i forkant av neste utgave av Nettverk)