Knut Viggen

knut.viggen@lomedia.no

Leif Martin Kirknes (foto)

leif.martin.kirknes@lomedia.no

Henriette Thorsens svært personlige, rørende og sterke takk for maten-tale under landsmøtefesten på EL og IT Forbundets landsmøte i helga fikk fortjent trampeklapp. Etterpå kom flere bort til henne og skrøt av både hennes fremføring og oppriktighet, blant dem avtroppende forbundsleder Jan Olav Andersen.

En stor del av talen handlet om Montørjentene Vestland, der hun selv spiller en sentral rolle.

Nettverk har fått tilsendt den delen av talen som handler om Montørjentene av Henriette selv.

Her kommer den, omtrent slik hun også fremførte den:

"Montørjentene er eit utval beståande av sju kvinner i Elektroarbeidernes fagforening Vestland. Vårt hovedfokus er rekruttering på ungdomsskule- og vidaregåande og da å jobba for å beholda dei kvinnene som allerede er i bransjen.

Vi reise rundt på skulebesøk hos 9- og 10. klassar, besøkjer vg2-klassar, står på yrkesmesser, er innledara på kurs og konferansa og har eigen konferanse for kvinner i faget. Ikkje minst er vi ein aktiv brukar av sosiale medier. For sånn har da blitt. Livet er no på facebook, Instagram og snapchat. Men da er også vårt viktigaste verktøy.

På sosiale medier når vi ut til dei vi vil treffa med fokus på rekruttering; nemlig ungdomsskule- og vidaregåandeelevar.

Vi når ut til våre eigne medlem ved å vise saker som angår dei. Som når vi dekka ein klubbledarkonferanse med fokus på lønnsforhandlingane i fjor. Vi skjønte tidlig at detta var noko som slo an for telefonen min brant den dagen, ikkje ekta brann, men eg sat opptatt heile den dagen å svarte på meldingar. Dette var så poppis at vi inviterte Jan Olav (Andersen, forbundsleder, red. anm.) til å vera gjest under fyste dag av lønnsforhandlingane i fjor.

Da er ein anna historie å fortelja med kor lite teknisk da apparatet rundt deg var men da er kan vi jo ta ein anna gong.

Da blei lav terskel for våre medlem å få servert noko så stort i litt meir uformelle rammer som ein snapchatkonto er. Det var lav terskel for å stilla spørsmål, sjå korleis dette føregår, kva ein kan forventa og ikkje minst følge opp i ettertid med å forklare utfallet når forhandlingane er over.

Og då har vi truffe. Vi må trakta etter å ha lav terskel, for den dagen våre medlem kvir seg til å ta kontakt, ja då har vi tapt.

Vi når ut til lærlingar og kommande lærlingar og vi når ut til dei som ikkje har noko med bransjen eller el og it å gjer i det heile men bare er nyskjerrige og interesserte. For oss blir dette, eg vil kalla da sekundærrekruttering, for dei er positive, heiar oss fram og vil då spre ordet og det betyr mykje for oss.

Så kan vi og skryta litt av oss sjølv. I fjor blei vi nominert til Plan Norge sin jentepris for arbeidet vi har gjort. Vi er utrulig stolte og ydmyke for denne nominasjonen og for oss var nominasjonen i seg sjølv seier nok for oss.

Vi var og invitert til å vera da eg vil kalla hovedattraksjon på Eliaden, der var vi i tre dagar og med stand midt i hovedinngongen fekk verkeleg visa oss fram. Vi var godt besøkte og fekk snakka med utrulig mykje flotte folk. Men, og da er dessverre ett men. Da er fortsatt dårlige holdninga der ute og dei luska rundt kvart ett hjørna. Da var folk, la meg presisera; menn, som lure på kva vi drive med, og ikkje på den kjekke måte, vi fordumme oss, er enkle og berre fjase rundt. Da er ett problem for enkelte at vi står der, blide og imøtekommande. Hadde vi stått der og delt ut ein brosjyre med dødt blikk så hadde da vore feil da og. Da er ein kamp vi aldri kan vinna. Derfor fortsette vi.

Så, om du sit å lure på om da er viktig at vi finst så kan eg slå i bordet å sei ja. Da visar innboksen vår på sosiale medier. Ja, dei består av mykje heiarop men jamt og trutt får vi meldingar frå kvinner som ikkje får kjøpe gravidkler i svangerskapet og blir heller anbefalt å sjukemelda seg. For da er så styr for bedriften å tilrettelegga. Kvinner som blir diskriminert, kvinner som blir hengt ut for sjukefråvær og bruk av omsorgsdagar, kvinner som treng nettverk...

Om da no sitte nåken her i denna salen og tenke at vi ikkje er viktige; Skam dåke.

Mitt høgaste ønske er at de no tek detta med dåke heim, til distrikt eller fagforening, og gjer da eg meinar er det einaste retta;

Opprett! Ett! Montørjenteutvalg!"