Henning Solhaug

nettverk@lomedia.no

Det har gått ett år siden sosialdemokratene (PSOE) og venstrealliansen Unidos Podemos (UP) dannet koalisjonsregjering i Spania.

Topartisystemet som ble rigget ved overgangen til demokrati hadde havarert som følge av korrupsjon i høyrepartiet Partido Popular (PP) og tendenser til politisk konvergens mellom PP og PSOE, som har byttet om å regjere etter at fascismen ble tvunget til å kaste kortene.

Fraværet av andre realistiske regjeringsalternativer og framgangen til de høyreekstreme partiet VOX var viktige forutsetninger for at sosialdemokratene (PSOE) og venstrealliansen Unidas Podemos (UP) fant sammen etter valget i desember 2019.

Spanske politikere har liten erfaring med koalisjonsregjeringer. Den forrige var Folkefrontregjeringen under den II Republikken, som tapte krigen mot den europeiske fascismen i 1939. Den sittende koalisjonsregjeringen har heller ikke flertall i parlamentet, og er avhengig av støtte fra regionalistiske og separatistiske partier i parlamentet for å få flertall for sin politikk. Koalisjonen som rommer alt fra kommunister fra Partido Communista de España, venstrepopulister i Podemos til markedsliberalister på PSOEs høyre fløy. Manglende politisk erfaring med koalisjonsregjeringer, manglende flertall i parlamentet og indre motsetninger gjorde at regjeringen fra mange hold ble sett på som et overgangsfenomen som ville bli sittende inntil forholdene lå til rette for nyvalg.

Covid-19-krise

Og krisene har stått i kø siden koalisjonsregjeringen tiltrådte, både de akutte og de mer permanente. Krisa utløst av Covid-19 pandemien har vært svært krevende både for befolkningen og for regjeringen. Spania er ett av landene som har blitt rammet hardest av pandemien, med et stort antall smittede, innlagte og døde. Nedstengningene på grunn av pandemien rammet en økonomi som så vidt hadde begynt å komme på fote igjen etter finanskrisen. Særlig hardt rammet ble tjenestesektoren; turisme, overnatting og transport, som er viktig for spansk økonomi og sysselsetting. Blant annet ble antallet utenlandske turister redusert med rundt 70 prosent i 2020 som følge av nedstengning og reiserestriksjoner. At høyreopposisjonen later til å være mer opptatt av å kaste regjeringen enn å bidra til at landet kommer gjennom covid-krisa på en best mulig måte, gjør det heller ikke enklere.

Økonomisk krise

Fra Franco-regimets dager har spansk økonomi vært preget av høy arbeidsledighet, løsarbeid og en svak industrisektor. Under diktaturet ble problemet med manglende arbeidsplasser løst ved at hundretusener av fattige spanske arbeidere dro fra nød og undertrykking i hjemlandet, for å ende opp som billig arbeidskraft i Frankrike, Vest Tyskland og Skandinavia. Også etter overgangen til demokrati, fortsatte myndighetene å satse på tjenestesektoren og byggevirksomhet. Det har gjort landet ekstra sårbart for svingninger i verdensøkonomien, og krisene treffer umiddelbart vanlige folk, ikke minst er den store andelen midlertidig ansatte sårbare. Finanskrisen i 2008 førte til at ledigheten steg til nærmere 30 prosent, og mer enn annen hver ungdom under 25 år. I tillegg til effektene av krisa i økonomien, kom troikaens krav til den spanske regjeringen om å redde finanssektoren, som hadde store lån i andre europeiske banker. Resultatet ble skyhøy arbeidsledighet, privatiseringer og velferdskutt. Protestene mot denne politikken ble så omfattende at høyreregjeringen så seg nødt til å innføre lover som begrenset ytringsfriheten og faglige rettigheter.

Under permanent angrep

Under overgangen til demokrati var ett av kravene fra venstresida amnesti for de politiske fangene, arbeidere og studenter som satt fengslet for å ha deltatt i kampen for demokrati og frihet til å ytre seg fritt og organisere seg. I ettertid har rettsvesenet valgt å tolke amnestiet som amnesti for forbrytelser begått under diktaturet mot Francos ofre. Det er et paradoks at politi og rettsvesen i dagens Spania dømmer rappere som kritiserer kongedømmet, men ikke militære, politi eller politikere som hyller fascismen og Franco-diktaturet. Det nyfascistiske partiet VOX, har kapitalisert på korrupsjonen i høyrepartiet PP og kampen mot nasjonalistene i Catalonia, og vokst fra en sekt til å bli landets tredje største parti. De truer ikke bare PPs hegemoni på høyresida, men partiet setter også i økende grad dagsorden for høyresida. Regjeringen har vært under permanent angrep fra de tre høyrepartiene i parlamentet fra regjeringen tiltrådte. Høyrepartiene har regjeringsskifte som strategi, og støyen og skjellsordene hagler i parlamentet. Høyrepartiene anklager regjeringen for å være illegal, og statsminister Pablo Sanchez blir anklaget for statskupp.

Truet og trakassert

Utafor parlamentet blir regjeringspolitikere truet og trakassert. Særlig er politikere fra Unidas Podemos utsatt. Arbeidsminister Yolanda Diáz bil ble angrepet av høyreekstreme i Toledo, og boligen til leder for Podemos - og inntil nylig visestatsminister - Pablo Iglesias og familien har vært under permanent beleiring av høyreekstremister, som truer og trakasserer alle som skal inn og ut av huset. PPs leder i Madrid-regionen, Isabel Ayuso, erklærte at det framskutte regionsvalget 4. mai, hvor også Podemos-lederen Pablo Iglesias stilte for Unidas Podemos, ville bli et valg mellom «frihet eller kommunisme». Slagordet har hun hentet fra fascist-regimet. Hun har for sikkerhets skyld også erklært at «Når de kaller deg fascist, er du historisk på den riktige siden.»

Høyresiden har også fått bistand fra dommere, militære og politiet i kampen for å undergrave koalisjonsregjeringen, og media har også stilt seg til disposisjon for å delta i konspirasjoner og formidle rykter og usannheter. Det er både skremmende og lærerikt å se samspillet mellom ekstremhøyre, media og statsinstitusjonene når makthaverne føler seg truet. Franco-apologeter og militære som truer med å skyte 26 millioner spanjoler på venstresida slipper unna mediene og domstolene, i motsetning til rappere og venstrepolitikere. Det gjør også media når de formidler åpenbare løgner spredt av offentlige institusjoner under kontroll av PPs og deres private politietterforskere.

Støtte til ARMH

Selv om samholdet internt mellom regjeringspartnerne PSOE og Unidas Podemos har knaket i sammenføyningene, har regjeringen holdt sammen. Og de har, mot alle odds, klart å føre en offensiv politikk på enkelte områder. Blant annet har de forsterket loven om det demokratiske og historiske minnet, og er med og finansierer utgravinger av Franco-ofre, selv om aktivistene i ARMH mener det fortsatt er en vei å gå før de er fornøyde. Og de har erklært at de vil løse covid-krisa uten at de som har det vanskeligst skal bli kastet under busser, slik tidligere regjeringer har hatt for vane. Krisa blitt brukt til å starte opp arbeidet med reformer og åpen dialog med fagbevegelsen og arbeidsgiverne.

(artikkelen fortsetter under bildet)

DIALOG: Arbeidsminister Yolanda Díaz har klart å etablere dialog med arbeidsgiverorganisasjonen (CEOE) fagbevegelsen (CCOO og UGT) for å få på plass nødvendig reformer i økonomien.

Jesús Hellín EUROPA PRESS/NTB

Arbeidsministeren, Yolanda Díaz har klart å etablere dialog med arbeidsgiverorganisasjonen (CEOE) fagbevegelsen (CCOO og UGT) for å få på plass nødvendig reformer i økonomien. Det har blitt forhandlet fram flere avtaler mellom partene takket være regjeringens innsats, om å redde arbeidsplasser som blir stengt ned på grunn av Covid-19, om arbeidsforholdene for riders (sykkelbud), om økning av minstelønna og nylig en avtale om fjernarbeid. Díaz er ikke bare en av to kommunister som sitter i regjering i EU (Ministro de consumo, Alberto Garzon er den andre), hun er også en av regjeringens mest populære statsråder. Da lederen for Podemos, Pablo Iglesias, nylig valgte å trekke seg som visepresident, overtok arbeidsminister Yolanda Díaz også denne posten. Nå står striden om å trekke tilbake antifagforeningslovgivningen og å redusere bruken av løsarbeiderkontrakter i arbeidslivet. For å komme i mål med denne reformen, må fagbevegelsen mobilisere parallelt med forhandlingene, og arbeidsministeren må klare å overbevise flertallet i regjeringen om at dette er riktig vei å gå. Lett blir det ikke, for både finansministeren og arbeidsgiverne har gått åpent ut mot reformen.

Interne kamper

Og flere vanskelige saker står for døren; innføring av husleiekontroll, fjerning av loven som begrenser ytrings- og demonstrasjonsfriheten, regionsreform, pensjonsreform, immigrasjon og skattepolitikk. Fagbevegelsen og støttespillerne til UP er utålmodige, dette er saker som både er viktige og som skaper konflikter med den politiske høyresida, med arbeidsgiverne og internt i koalisjonsregjeringen. Og allerede nå ser man at de interne kampene i regjeringen forsurer samarbeidet, og manglende flertall i parlamentet gjør ikke situasjonen enklere for regjeringen.

Om og hvordan de interne diskusjonene blir løst internt i regjeringen vil bli avgjørende for både koalisjonens framtid og for neste valg. Statsminister Pedro Sánchez’ samarbeid med UP har møtt og møter fortsatt motstand fra høyrefløyen, representert også innad i regjeringen. Høyrefløyen i PSOE ønsker seg samarbeid med Ciudadanos, eller i verste fall vil de inngå en avtale med høyrepartiet PP. Siden kongressen i Suresnes i Frankrike i 1974 kastet sosialismen over bord, har høyrefløyen styrt PSOE. Helt fram til de uventet tapte uravstemningen i 2017 om lederskapet i partiet til Pedro Sánchez, etter at han ble kastet ett år tidligere av nettopp høyrefløyen i PSOE. Etter at koalisjonsregjeringen ble dannet, har den åpne kritikken av Sánchez blitt overlatt til tidligere statsminister Felipe Gonzales, men striden er fortsatt ikke avgjort.

Unidas Podemos

Unidas Podemos, som er en koalisjon mellom venstrealliansen Izquierda Unida og Podemos, har også sitt å stri med. Podemos ble dannet som følge av protestene mot innstrammingspolitikken etter 2008, og fløy høyt et par år, men nedgangen startet etter indre motsetninger og skitne kampanjer i mediene og etterforskninger mot ledende personer, som siden har endt opp i intet, men allikevel skadet partiet. Siden har to av tre fløyer i Podemos, høyrefløyen og antikapitalistene, valgt å forlate partiet og stifte konkurrerende partier, høyrefløyen med utgangspunkt i Madrid (Mas Pais) og antikapitalistene i Andalucia (Adelante Andalucia). Da Izquierda Unida og Podemos inngikk valgsamarbeid var Podemos på kraftig nedtur. Selv om det gjenstår å se hvordan det går med alliansen ved neste parlamentsvalg, har Unidas Podemos, tross splittelser, regjeringssamarbeid og kampanjer fra høyresida og medier klart å holde forbausende godt på velgeroppslutningen. Verre er det med oppslutningen på regionalt nivå. Her møter partiet og samarbeidspartnerne både de dominerende rikspartiene og regionale konkurrenter. Unidas Podemos framtidige styrke vil avhenge av om de lykkes med å etablere seg i regionene, og bygge opp en troverdig organisasjon. Det er vanskelig for et populistisk venstreparti å bygge opp en sterk partiorganisasjon, både fordi mange ikke ser verdien av dette og fordi ledende politikere, som vi har erfart med SV i Norge, mener at en sterk organisasjon er en hemsko som tilhører fortida, før sosiale media og rettighetstenkningens gjennombrudd.

Tapte valget i Madrid

Provins- og regionsvalget i Madrid 4. mai ble en stor skuffelse for venstresida. De klarte ikke å erobre flertallet, til tross for mobilisering, særlig fra Unidas Podemos, som stilte med lederen, Pablo Iglesias øverst på lista. Framgangen for de to venstrealliansene, Mas Madrid og Unidas Podemos, var ikke stor nok til å kompensere for PSOEs katastrofale tilbakegang. Dermed er alt lagt til rette for nye år med høyrestyre. Denne gangen enda mer ytterliggående, siden det «anstendige» høyre – PP – har alliert seg med VOX for å sikre flertall. Venstresida klarte ikke å stable på beina en felles plattform, og splittelsen tidlig i valgkampen gjorde nok sitt til at høyresida seiret

Høyresida har lykkes godt med sin todelte strategi; tilsmussing av motstanderne og spredning av politikkforakt når deres ledere har blitt avslørt som gjennomkorrupte. Avisa El Pais har blant annet avslørt hvordan ledelsen i det daværende regjeringspartiet PP, politiet og innleide agenter samarbeidet med mediene, plantet løgner og satte i gang etterforskning mot Iglesias og uavhengighetspolitikere i Catalunia.

Mens høyresidas velgere er materialister og møter fram for å stemme på sine partier uansett hva som skjer, er store deler av velgerne på venstresidas idealistiske og lette å demobilisere. Så gjenstår det å se hvilke konsekvenser høyresidas seier i Madrid får for regjeringen og regjeringssamarbeidet mellom Unidas Podemos og PSOE.

Den første konsekvensen var at Pablo Iglesias gikk av som leder for Podemos, etter lang tid med trusler og trakasseringer mot seg selv og familien. Blant annet mottok Iglesias, innenriksministeren og lederen for Guardia Civil brev med trusler og pistolkuler.