Leif Martin Kirknes

leif.kirknes@lomedia.no

Skal vi redde klimaet eller skal vi redde naturen? Kan man redde den ene uten å vrake den andre, finnes det en mellomløsning, eller er vi fortapt uansett hva vi gjør?

Spørsmålene er mange i vindkraftsaken, men ifølge debattantene på Nobel Fredssenters arrangement «Krig, fred og vindkraft», er ja- og nei-spørsmål i hvert fall dårlig egnet for å skape dialog om det hypersensitive temaet.

– Det er noe i den norske vindkraften som ikke er adressert, hvilke krefter og motkrefter som finnes. Det er ikke bare et simpelt ja- og nei-spørsmål til utbygging enkelte steder, mener Mikaela Vasstrøm fra Universitet i Agder, som sammen med kollegaer har dukket ned i vindkraftdebatten.

Hun tror vindkraftsaken har blitt betent fordi den mangler den underbyggende rettferdigheten og totalforståelsen som eksisterer innen norsk vannkraft og olja. Forståelse for behovet for utbygging – men også fordelingsrettferdighet rundt hvem som vinner, taper og ikke minste eier kraften.

– Jeg tror vi ser polarisering fordi det ikke finnes lokale rom for å diskutere energipolitikk i stedet for å ta stilling til «ja» eller «nei» i et gitt prosjekt, sier Vasstrøm, som mener vi må ta en diskusjon om hvordan vi tenker vindkraft og om dagens konsesjonsordninger er riktig.

Kompensasjon og forankring

Hvorfor skal vi ha vindkraft her? Eller er det kun for industriens del? Er det klima? Er det energisikkerhet? Det finnes ulike motiver, men diskusjonen om å bygge energinasjonen Norge har ikke forekommet.

– Jeg har vært på mange folkemøter og lest mange innlegg. Det er noen kommuner som har lyktes med å begynne prosessen der den bør begynne: hva kan vindkraft bety for vårt samfunn. Smøla har blant annet klart det, de ser på vindkraft som en del av en omstillingsprosess, sier Vasstrøm.

Andre steder peker hun på at kommuner har sagt ja til vindkraft, og blitt lovet gull og grønne skoger, men endt opp med å få noe helt annet enn de ble forespeilet.

Det finnes måter å oppnå en form for rettferdighet i det som kan føles som et overtramp i eget nabolag. Eiendomsskatt på verk og bruk er en ting, men ordningen er usikker på grunn av at det går politiske diskusjoner om nasjonale forbud mot eiendomsskatt.

Det finnes også andre måter å kompensere for den tapte naturen på. Danmark har fire ulike tiltak, men forskning derfra viser at heller ikke det nødvendigvis fungerer helt optimalt hos hele folkeopinionen.

– Noen ganger tror man i Norge at vindkraft er helt greit i Danmark. I Danmark har vindkraftutbygging en helt annen historie enn i Norge. Det startet som en grasrotbevegelse mot atomenergi. Det var ikke for å få til industribygging, og det var ikke 80 møller samlet på én plass. Det har vi sett endre seg, nå har det også kommet konflikt i Danmark, påpeker Vasstrøm.

Ser et energioverskudd

En som ikke er spesielt begeistret for norsk vindkraft, er Rune Haaland, generalsekretær i Motvind Norge, som dog understreker at han tidligere har vært vindkraft-tilhenger. Han mener tallenes tale viser at vi nå bygger vindmøller for å få energioverskudd.

– Jeg ser behovet for fornybar energi. Men å rasere norske fjell for å skape et energioverskudd, er sløsing med energi, sier han.

Det er en avgrunn mellom sentralmakt og lokaldemokrati, mener Haaland.

– For mennesker i lokalsamfunn som bruker naturen til å plukke multer eller å jakte, er det veldig alvorlig at naturen forsvinner. Det fører til tilstander vi ikke ønsker i dette landet. Det har skjært seg fullstendig, sier han.

Men det handler om mer enn tap av natur, slik han ser det. Vindmøller påvirker også biomangfoldet. Jaktområder, villrein, forekomst av pollinerende insekter som er helt avgjørende for matproduksjon med mer. Dette er underkommuniserte problemer, mener Haaland.

– Vi bør prøve å utvikle energiressursene våre på en måte der de gir minimal påvirkning på naturen, sier han, og nevner blant annet solkraft.

Haaland ønsker seg en nullvisjon for tap av matjord og natur. Det er dét som er kjernen i saken, ikke om man er for eller mot vindkraft, mener han.

– Vi har en sivilisasjonsutfordring. Mennesker påvirker omtrent alt i naturen. Den store utfordringen er å lære oss økologi, så vi forstår sammenhengene. Da tror jeg vi får til å løse klimaproblemene og luftforurensningsproblemene, sier han.

Frykter industri-flukt

Norwea er også kjent som Norsk Vindkraftforening. Norwea-direktør Øyvind Isachsen mener i motsetning til Haaland at Norge helt klart trenger mer fornybar energi. Det må til, ellers frykter han at industrien flagger ut.

– Sverige skal bygge ut 90 TWh med vindkraft. Hvis ikke Norge bygger ut med nok kraft, tror jeg ikke den nye smelteren til Hydro, eller batterifabrikken, kommer til Norge. Vi skal ha noe å drive med framover. Vi kommer ikke unna omlegging, men må gjøre det på en mest mulig nennsom måte, sier han.

All produksjon av energi vil påvirke naturen og klima, uavhengig av type. Vindmøllene var små og mange. Nå er inngrepene i natur mindre, men vindmøllene mer synlig fordi de har høyere turbiner, forteller han. Han skulle ønske det var større forståelse for at det må være plass til mer fornybar energi for at vi skal klare å legge om landet.

– Enten man mener møller er stygge eller ikke, så står det folk på smelteverk og i industrien og bruker den strømmen. Den historien klarer ikke vindkraftlobbyen å fortelle alene, legger han til.

Isachsen påpeker at vindkraftutbyggerne retter seg etter hva myndighetene sier, og at det er myndighetene som legger rammene. Han skulle helst ønske at myndighetene ga dem litt ryggdekning ved å fortelle om hvorfor Norge trenger mer fornybar energi.

– Vindkraft vil alltid være synlig. Vindmøllene setter du ikke i urørt natur hvis myndighetene sier du ikke skal gjøre det. Vi er ikke cowboyer, vi forholder oss til storting, regjering og departementer, sier Isachsen.

(Fortsetter under bildet.)

DEBATT: Rune Haaland, generalsekretær Motvind Norge og Øyvind Isachsen, direktør Norwea.

Leif Martin Kirknes

– Har kanskje kullseilt litt

Arvid Moss er konserndirektør i Hydro, og sånn sett en industriens mann. Han mener Norge kan klare noe mange andre land kommer til å slite med: verdiskapning, bevaring av velferd og å samtidig skape nye arbeidsplasser.

– Vi tror, at med kompetansen vi har i Norge og grønn industripolitikk, så kan vi gå i gang med å elektrifisere videre basert på grønn kraft, sier han.

Det må Norge gjøre hvis de fastsatte klimamålene skal nås, mener Moss. For å få til det må det skapes tillit. Det må skapes en balanse mellom kraftbehov og produksjon.

– Hvis du bare skarpseiler hele tiden, så kullseiler du til slutt. Det har vi kanskje gjort nå, så vi må prøve å få båten opp igjen og finne ut av hvordan vi skal balansere hensyn mot hverandre; klima, natur, men også økonomi, sier Moss.

Det kan gjøres ved å skape enighet om hva som skal tas med i konsesjonsbehandlinger, slik at konsesjonsregelverket er tillitvekkende. Det innebærer blant annet å finne steder der naturinngrep står i forhold til gevinsten, mener han, og legger til at han selv er både friluftsmann og jeger og absolutt ikke ønsker en «rasering» av natur.

– Vi må finne steder der du har industri og vindkraftutbygging hånd i hånd. Ingen av oss i industrien ønsker å bygge vindkraft for vindens skyld, eller for eksport, men til bruk, sier han.

I grøfta

Et nytt konsesjonssystem kan Dag Terje Solvang, generalsekretær i Den Norske Turistforening, godt bli med på, selv om det ikke nødvendigvis blir helt slik Arvid Moss ser det for seg. Egentlig mener Solvang vindmøller godt kunne stått langs motorveien, der det uansett suser døgnet rundt.

– Dagens debattklima er fullstendig kjørt i grøfta. Svaret ligger i et nytt konsesjonssystem som ivaretar natur, friluftsliv og verdier på en helt annen måte enn hva som er i dag, og som sikrer en helt annen medvirkning, sier han.

Hans perspektiv er at vi trenger mer friluftsliv i overgangen til lavutslippssamfunnet, ikke mindre.

– Vi har en klimakrise, men tap av natur er også en stor krise vi står overfor. Vi løser ikke klimakrisen ved å bygge ned norsk natur. Våre barns barnebarn skal også ha en norsk natur å bevege seg i, sier Solvang.

Han minner dessuten om at i kost/nytte-regnskapet må det tas høyde for hva det vil koste å restaurere inngrep som har skjedd.

– For det første er det ikke bare umulig å sette tilbake til hvordan det var, det koster også fryktelig masse penger, sier han.

Ja/nei-debatt giftig

– Vi kan finne svar på det meste. Men debatten om ja eller nei til vindkraft er giftig. Det er ikke teknologien som er problemet, mener SVs Andreas Sjalg Unneland.

– Det er vel en floskel, men vår tids største utfordring er klimaendringene. Forstår vi hvilke utfordringer vi skal gjennom? Og når tror vi ikke at det skal være en tøff endring? Å ikke løse klimaproblemet gir mye større konsekvenser, sier han.

Unneland minner om at 50 prosent av energiforbruket i Norge er fossilt. Det handler ikke bare om strømmen, men hva vi putter i tanken på bilen og oljesektoren. Det er vanvittig mye energi vi skal omstille oss bort fra. Det krever mer fornybar strøm. Vi kan redusere forbruk, men vi kommer ikke unna at vi trenger ny strøm, påpeker han, men legger også til at det er krise å bygge ned naturen.

– Dette henger sammen, og av og til står interessene mot hverandre. Det er det som gjør dette så vanskelig. Men jeg skulle ønske jeg så samme engasjementet mot vei og hytter som mot vindkraft, sier han.

– Vi må tenke globalt i stedet for «not in my backyard». Vi legger solceller på tak og glemmer hvor mineralene er hentet fra. Eller bygger ut vannkraft, som har massive konsekvenser, men som vi ikke ser. Vi må forstå at alt vi gjør har store naturinngrep. Vi kan ikke skyve problemet over til mineralvirksomhet andre steder i verden. Norge er et stort land. Vi har rom til å bygge ut mer energi.

Kompensasjon og felles tallforståelse

Et skritt på veien mot mindre konflikt er å anerkjenne at ny, grønn energi må bygges med minst mulig inngrep, enten det er vann, vind eller sol, mener han. Det kan hende at det blir dyrere, men sånn får det være, ifølge Unneland.

– Vi som samfunn har vært for dårlige på å verdsette natur. Det kan ikke måles i penger. Vi må verdsette natur mer og kanskje velge løsninger som ikke er aller best egnet eller der det blåser mest. Det kommer til å koste samfunnet mye å bygge ut grønn energi, sier han.

Samtidig mener han det må komme på plass en bedre kompensasjonsordning.

– Det har vært en samfunnskontrakt i bunn av norsk energipolitikk, at alle de som ofrer sin natur skal kompenseres, få noe tilbake økonomisk. Vi bør få på plass en bedre kompensasjonsordning. Jeg skulle også ønske vindkraft i stor del var eid av fellesskapet, som vannkrafta, sier han.

Et annet nyttig hjelpemiddel for å roe debatten ville vært et produksjonsmål, så alle hadde et felles tallgrunnlag på hvor mye energi landet egentlig trenger.

Fortsette diskusjonen

Ordstyrer i den Hydro-sponsede debatten var filosof Henrik Syse.

Syse startet foredraget med å definere ordet «kompromiss», og avsluttet med en bønn om at dialogen fortsetter.

Han håper aktører som er engasjerte i vindkraft fortsetter dialogen, om så over videokonferanse.

– Hvis det fantes viktige debatter om tillit som vi burde ta, og som vi ikke tok på grunn av korona, da er det fare på ferde, mente han.