Yngvil Mortensen

yngvil@lomedia.no

Det fungerte for ham.

– Det gikk bra med meg til slutt, i alle fall foreløpig, sier Anders. Han har to narkotikadommer. Nå studerer han på universitetet. Han ønsker ikke stå fram med navn, men vil dele sin historie.

Først i fengsel

Så hvordan havnet Anders i de kriminelles rekker?

– Jeg ble skadd i en ulykke, og begynte med selvmedisinering mot smerter - hasj. Jeg brukte selv, og begynte å selge – som mange andre.

Han ble tatt for salg, og fikk atten måneder fengsel.

– Fengsel gjorde ingen nytte for meg. Jeg telte dagene. Du blir låst inn, spiser, ser på TV. Man blir litt lei de TV-kanalene. Det var meningsløst. Det var ytterst få fengselsbetjenter som brydde seg om noe som helst. De burde hatt noen dager i fengsel under utdanningen, kjent på hvordan det er å være innelåst.

Anders hadde ikke fullført videregående skole, i likhet med 30 prosent av alle som soner fengsel eller samfunnsstraff.

– Man får noen tilbud, men motivert til å gjøre noe? Det var ikke så mye av det. Jeg fikk gjennomført videregående. Det er nok av tid til å gjøre lekser i fengsel.

* Les også: Samfunnsstraff virker best for ressurssterke

Etter fengsel

– Man blir «oppgradert» etter fengsel. Hvor var jeg «hjemme»? Det var i det kriminelle miljøet jeg følte anerkjennelse. Jeg var god til å organisere – det fikk jeg anerkjennelse for der. Det er på en måte lettere «å lykkes» i det miljøet enn i det virkelige samfunnet. Det var lett å gli tilbake. I fengselet blir man veldig klar over at man er kriminell. Jeg føler jeg fikk lite hjelp i fengsel til å endre meg. Samtidig ønsket jeg å gjøre noe ordentlig. Og jeg hadde meldeplikt.

Det vokste fram noen nye tanker i fengselet. Han begynte på universitetet.

– Jeg ble reddere for å gjøre lovbrudd etter fengselssoningen. Sånn sett var fengsel preventivt. Jeg ble mer forsiktig. Samtidig med studiene var det lett å tjene ekstra penger på narkotikasalg. Det fungerer dårlig. Man må gjøre enten eller, men det er veldig skummelt å bevege seg inn i «normale» kretser. Det var tryggere i det gamle miljøet.

Så ble han tatt igjen.

I selvlysende dress langs motorveien?

– Da fikk jeg samfunnsstraff. Jeg visste ingenting om hva det var. Jeg trodde jeg skulle gå i selvlysende dress langs motorveien å plukke søppel. Men det var nok nesten som å komme inn på et Nav-kontor. «Hva skal vi gjøre nå da?», spurte rådgiveren meg. De var flinke, flinke til å se hva kunne jeg brukes til. Ikke bare måkes inn i en bås som i fengselet. Jeg drev for eksempel med leksehjelp for skoleelever. I friomsorgen fikk jeg valgmuligheter: De spurte «hva syns du om det?» Jeg følte derfor mer at jeg fikk en sjanse med samfunnsstraffen, jeg fikk verdi. De så på meg som et menneske det var verdt å investere i. Jeg fikk en mulighet til å gjøre noe fornuftig, og jeg fikk motivasjon til å fortsette på den fornuftige veien.

– Det er ikke alle som passer til å jobbe på friomsorgskontor, der som andre steder. Noen var kanskje litt for unge for en sånn jobb også. Men de fleste jeg møtte i friomsorgen var veldig menneskelige. De fikk meg ikke til føle meg stigmatisert, ikke som en kriminell. Jeg var kanskje litt for flink til å overbevise dem om hvor bra alt gikk med meg, mens jeg i virkeligheten var jeg ganske usikker inni meg.

Det normale er skummelt

– Jeg vet at hvis jeg går tilbake til det gamle livet, får jeg «jobb» med en gang. Men jeg ser at det ikke er noe alternativ for meg. Jeg vil jobbe med mennesker, gjerne som lærer. Det har jeg erfaring i.

Da han holdt på som verst, hadde han dataundervisning for ansatte i offentlig sektor.

– Det er som sagt mye skumlere å gå den andre veien – til det «normale» livet. Det er mye usikkerhet: Er det noen der som vil ansette meg? For den kommer jo fram, bakgrunnen min.