YNGVIL MORTENSEN

yngvil@lomedia.no

Det menneskehøye buret som står utenfor inngangen til forvaringsavdelingen i Trondheim fengsel er en mellomstasjon for mat som skal inn til fangene. Ikke noe annet. Men det er et bilde på Geir Bjørklis store skuffelse: Visjoner fra politikere om mer meningsfulle dager for de domfelte, soningsinnhold som skal motivere til et normalt liv etterpå. Så blir det bare med snakket. Det blir stadig mer oppbevaring, «soningsmaskiner», med de konsekvensene det har, ikke bare for fangene, og samfunnet når de slipper ut igjen, men for dem som jobber i fengslene. Dette har Bjørkli kjempet for.

Liten i LO

I slutten av oktober går han av som leder i et av LOs minste forbund, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF), etter åtte år. Lite, ja, men det organiserer de aller fleste av de ansatte i fengsler, friomsorgskontorer og overgangsboliger. Tillitsvalgt har han vært hver eneste dag siden 1978, da han ble klubbleder for NFF på Ila fengsel og sikringsanstalt, bare ett år inn i ansettelsen der.

Tilbake til Trondheim fengsel

Når vi møter ham, skal Bjørkli i et av de utallige møtene topptillitsvalgte går i, denne gangen i det sentrale arbeidsmiljøutvalget i kriminalomsorgen, som denne gangen er lagt til Trondheim fengsel der han var aspirant.

En av sakene på dagsordenen er vold og trusler mot fengselsansatte. NFF og fengselet reagerer på at politiet henlegger mange av de anmeldte voldssakene i region nord. Fengselsleder Egil Gabrielsen, med fortid i politiet, har tatt saken med politiet. Det ser ut til å ha virket. En ung mann venter nå på dom for drapsforsøk, men tiltalelista inkluderer også kasting av varm matolje mot en fengselsbetjent. (Selv ønsker mannen å bli dømt til tvungent psykisk helsevern.)

Fengselsvesenet heter kriminalomsorg i dag. Det er langt fra bare navnet som har forandret seg, mener Bjørkli.

– Det er en helt annen kultur enn før. Da var det konfrontasjon med fangene som gjaldt, ikke å snakke med dem. Systemet oppfordret ikke til det. Vi gjorde mange feil. Vi brukte altfor mye tvangsmidler, som sikkerhetscelle (isolat), mye mer enn nå.

Fengselsansatte snakker overraskende lite om den lave lønna de får, og veldig mye om fangenes situasjon. Dem er det veldig mange fengselsansatte som bryr seg om, frustrert over at de ikke får tatt seg mer av dem, snakket mer med dem. Den nøkkelraslende sadisten skal du lete lenge etter i norske fengsler.

Våre kompiser, sauene

Det var lastebilsjåfør, ikke fengselsbetjent han hadde tenkt til å bli, vokst opp i det fri, i ei bygd ved et vann. I Skogfjordvann på Ringvassøya i Troms bodde det 100 mennesker. Det var ikke strøm, ikke innlagt vann. De hadde sauer, geiter og kuer, som de andre familiene i bygda. Når foreldrene var i fjøset med parafinlampa, satt ungene i mørket inne. Foreldrene jobba hele tida. Når faren var til sjøs, gikk moren i fjøset og stelte dyra alene, og til skogs med sag og øks for å hogge ved. Faren var borte i måneder av gangen på fiske, og han jobba med veiarbeid, og rydda vei til strømlinjene. Det var ikke vei til bygda, og de måtte gå en mil for å komme til lokalbåten som gikk til Tromsø. Ungene gikk på ski og måkte og måkte for å holde skøytebanen fri på Skogfjordvannet. De dro på ørretfiske på fjellet og sov i lyngen om sommeren. Når de ble større, var det vanlig å begynne å gå på jakt. Han var blitt stor, 12 år, da faren ga ham hagle og fire patroner. Ut på jakt. Men unge Geir hadde ikke lyst til å skyte dyr.

– Jeg satt meg bak en busk, plasserte hagla mot ei bjørk, siktet på himmelen og fyrte av. Da jeg kom tilbake, sjekka han at jeg faktisk hadde brukt en patron.

Jakt, fiske og bærplukking var ikke på moro. Foreldrene sendte dem ut, av nødvendighet.

Om høsten skulle de slakte kompisene sine, sauene. Ungene satt på ei fiskekasse og holdt sauebeina fast under armene så de ikke kunne røre seg. Alle sauene hadde jo navn.

– Man skal ikke ta livet av noe som heter noe, mener Bjørkli.

Slakting og dreping var ikke for ham. Han kom inn på snekkerlinja på yrkesskolen. Det var ganske tilfeldig. Det var ikke så mange i Skogfjordvann på den tida som tenkte på muligheten av en akademisk utdannelse. Det gjaldt å komme seg inn i en fabrikk. Han liker fremdeles ikke å snekre og syns ikke han skulle gått den skolen. Ikke ble det rett heller, det han lagde.

Perler i Høyre

Han fikk seg så jobb i et firma som leverte mat til skipshandelen. Sjefen var en bra kar, men veldig høyremann. Han fikk med seg Geir på møte i partiet før kommunevalget i 1975. Der satt disponenter, direktører og fruer med perler i ørene, og snakket fint og om ting som ikke hørte hjemme i Geirs verden.

– Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle stemme på Høyre. Var det noe Nord-Norge ikke trengte så var det sjarmerende og veltalende høyrefolk. Det ironiske er at min far ble Høyre-mann. Han hadde startet en liten butikk, den første i bygda. Det var mange kunder, men de hadde ingen penger. Så brant butikken ned.

Geirs parti er og blir Arbeiderpartiet.

– Er det et arbeider-parti, med en mangemillionær som partileder?

– Det er ikke bakgrunn og utdannelse som er viktig, men hva jeg har til felles med partiet politisk, svarer Bjørkli.

Lojal som få altså, men det er vel ingen Geir Bjørkli er så sinna på som Arbeiderpartiets justispolitikere. Nå, i opposisjon, er det dem som ringer ham. Han trenger ikke lenger be om møter.

«Hvor var dere mens dere hadde mulighet til å gjøre noe», spør jeg dem.

– Hvis Ap skal bruke oss til å kritisere regjeringen, skal de vite at vi ikke er interessert i det.

Et selvmord

Kvelden før vi møtes har en mann tatt sitt liv i Bergen fengsel. Han hadde vært i luftegården, og greid å klatre opp på en mur. Han holdt armene stramt inntil kroppen, og lot seg falle ned. Han døde av skadene. Det var han som drepte tre mennesker på Valdres-ekspressen.

På sosiale medier hates denne mannen, også etter han tok sitt eget liv. Er det lov, det som skrives, lurer Geir. Mannen skulle overføres til psykiatrisk sykehus, igjen. Så rakk han å avslutte før han kom så langt.

Kampen for å få de alvorlig psykisk syke ut av fengsel og inn i sykehus, var det som virkelig fikk Geir Bjørkli til å la seg rekruttere til fagbevegelsen. Det og Høyre-møtet. Da det beryktede Reitegjerdet psykiatriske sykehus ble lagt ned i 1987, ble mange av pasientene, psykotiske, overført til Ila, der Geir jobbet. Det holdt på å rive både friske innsatte og ansatte i stykker. «Ingen i fengselsvesenet løftet en finger» før NFF-klubben på Ila gjorde noe.

Spiondømte Arne Treholt var den første innsatte noen sinne som var med på foreningsmøte i NFF. Sammen med fangene gikk NFF til politisk streik. I 1988 ble situasjonen så ille at NFF-foreningene gikk til inntaksstopp: Ingen nye innsatte kommer inn før de psykotiske er ute, krevde de.

Det førte til at de psykotiske fangene ble overført til psykiatriske institusjoner. Men dette var før psykiatrien var så nedbygd som den er i dag.

Nå er problemet igjen økende, forteller ansatte i fengslene. Men i et helt annet omfang enn før.

Pensjonist?

Han hører rykter om at det fins et liv utenfor kriminalomsorgen. Han kan gå av hvis han vil. Bare være sammen med barnebarna, kjøre motorsykkel med kameratene i Kjells Angels og Prison Riders, spille revy for svineavlslaget og hønsebøndene, få liv i traktoren på bruket i Trøgstad. Eller kanskje det blir mer snekring?

Det er snakk om å bygge hundehus, hvis samboeren får trumfet gjennom enda flere dyr enn de tre kattene (en av dem drektig) med elektroniske halslenker og hunden. Han er ikke veldig gira på noen av delene.

Eller blir det den innbringende konsulentbransjen som leverer til offentlige etater som Kriminalomsorgen, når de skal utrede og evaluere?

Han har jo nesten 40 år på baken i fengsel.