Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Fengselet, en av 110 straffeanstalter i Ukraina, har blitt et tilfluktssted fra det russiske bomberegnet. Over 300 innsatte har sammen med fengselsbetjentene søkt ly under samme tak.

– Det de er mest bekymret for nå, er hva som skjer hvis fengselet blir truffet, og de må evakuere. Kanskje rekker de ikke å få med seg papirer eller pass til å kunne dokumentere hvem de er, det bekymrer dem, sier Kristina.

Hun har siden 2018 ledet et arbeidstreningsprosjekt om databruk blant innsatte i et ukrainsk fengsel, i samarbeid med norsk UD og Kriminalomsorgen i Norge. Hun snakker med de innsatte på telefon hver morgen og hver kveld.

Kristina anslår at 30 prosent av byen hennes nå er lagt i grus av den russiske invasjonsstyrken. Gapende hull vitner om rakettenes voldsomme sprengkraft. Angriperen skjelner ikke mellom militære og sivile mål. Skoler, handlegater og hele boligkvartaler ligger i ruiner.

SIVILE MÅL: Lekestativet ble stående da denne boligblokka ble bombet tirsdag 8. mars.

Andrew Marienko/AP/NTB

Fangene fra livstidsavdelinga oppholder seg nå side om side med innsatte på lavere sikkerhet, og fengselsbetjenter, samlet mot en felles trussel, forteller Kristina. Når ikke flyalarmen går, står de i kø for å bruke dusj og toalett. En bombe gikk av nær fengselet for noen dager siden.

– De var redde for å gå tom for mat, men nå har de poteter, til og med noe kjøtt. Ellers går det i grøt og fisk. De mangler basisvarer som såpe, sjampo, røyk, toalettpapir og førstehjelpsutstyr, forteller Kristina, som sammen med mannen sin kjører rundt på leting etter dagligvarer å ta med til fengselet.

Mange steder står butikkhyllene tomme, og folk kjører rundt til nabobyene for å handle. Flere steder er det lange køer etter vanlige varer.

LEVERANSE: Privatpersoner har kjøpt inn såpe, vaskemiddel og sigaretter til innsatte.

Eirik Dahl Viggen

Under angrepene har ikke samfunnet prioritert å få inn mat og andre nødvendige tilførsler til fengslene forteller Kristina, og de innsattes slektninger er avskåret fra å komme. Sammen med mannen sin har hun samlet penger fra flere organisasjoner og fylt opp bilen sin med varer til fangene.

– Hva skjer med fengselet hvis det russiske militæret klarer å okkupere byen?

– Det gjør meg redd. Jeg vil ikke forestille meg det, sier Kristina.

Etter flere års arbeid tett på de innsatte har Kristina fått et godt forhold til dem. Hun holder kontakt med løslatte for å høre hvordan det går med tilbakeføringa. De heldige har fått seg jobb etter kurs de har tatt i fengselet.

Skaper fiender

Russisk er Kristinas førstespråk, det er det som snakkes rundt middagsbordet hjemme. Hun har nære slektninger på den andre siden av grensa. Før krigen hadde hun stor sans for russisk kultur og tenkte positivt om Russland.

– Nå som byen min er nesten ødelagt, kjenner jeg et hat. Før krigen var byen delt omtrent på midten etter hvem som ville høre til Ukraina og hvem som ville være del av Russland. Nå står hundre prosent med Ukraina. 

Lest denne?: Her blir domfelte oppdatert på siste nytt om livet på utsida før de skal ut og klare seg selv

Noen innsatte som rakk å bli løslatt før invasjonen, har rukket å komme seg til utlandet. Andre har gått i dekning. En av kvinnene er i et bomberom sammen med barnebarna, den yngste en seks måneder gammel gutt, forteller Kristina.

– I begynnelsen av alt dette ville jeg bare komme meg til utlandet. To universiteter tilbød meg stilling, og jeg ville, for jeg var redd. Etter to-tre dager hadde jeg tenkt meg om. Jeg tenkte på de jeg kjenner i fengselet. Nå vet jeg at jeg ikke kan forlate Ukraina så lenge det er krig.

– Hva skjer etterpå?

– Hvis dette tar slutt, skal vi definitivt videreføre IT-prosjektet i fengselet, for de innsatte har ingen andre muligheter til å erfare hva et normalt liv kan være, en normal samtale med et annet menneske. Før pleide vi å si «Alt blir bra». Nå sier vi bare «Alt blir Ukraina!»