Tommy Fredriksen, nestleder i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund

Når regjeringen blir utfordret på Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE) i staten, sier de gjentatte ganger at de er for en effektiv stat og at de er tilhenger av å bruke skattebetalernes penger så effektivt som mulig. Ingen i Norge er imot en effektiv stat, men ABE gjør ikke staten mer effektiv. Det er politisk propaganda.

ABE reduserer staten. Det er åpenbart også hensikten med politikken. Venstresiden vil ha mer stat, og høyresiden vil ha mindre stat. Sånn er politikken, og den politiske polariseringen er helt grei. Velgerne får det de velger. Eller gjør de det?

Regjeringen kamuflerer redusert oppdragsevne. Det provoserer selvsagt at regjeringen ikke er lydhør for vår kritikk av ABE, men det provoserer enda mer at regjeringen kamuflerer problemene i kriminalomsorgen med begreper som fornying og modernisering. Det gir en forestilling av at politikken er riktig og bidrar til at den menige mann eller kvinne tror at problemer som bryter vannflaten skyldes etaten og ikke politikken.

På papiret ser det slik ut. Etatens resultatrapportering viser nettopp mer kriminalomsorg for mindre penger. Det store problemet med ABE er at den skaper en illusjon om effektivisering, mens feil og mangler forklares som sykdomstrekk i etaten.

Når medier som NFF-Magasinet skriver at fengsler registrerer kortspill som aktivitet, tror da opinionen at regjeringen er på villspor eller at fengslene er det? Lavterskeltilbud mot isolasjon er viktig, men kan ikke telle like mye som tilbakeføringsrettede tiltak. Likevel gjør det nettopp dét. Det er ikke fengslenes feil, for de er pålagt å registrere det som aktivitet.

Underdanighet. Det ligger i politikkens natur at byråkratiet må gjøre som ministeren sier. Sant nok. Problemet er at denne selvrettferdiggjørende og servile holdningen gagner ministeren like lite som etaten og samfunnet. Målstyringen opprettholder illusjonen.

Dessverre er det slik at det som teller, ikke telles. Det uttales alltid i taler at førstelinja, møtet og kontakten mellom ansatte og innsatte, er den viktigste ressursen. Likevel finnes det ikke mål for bemanning og det strategiske nivået som Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) ønsker å være på. De har ikke en gang et tall på hvor mange som skal være i førstelinje, og hvor mange som mangler.

KDI har tre hovedoppgaver hvorav den ene er formidling. Direktoratet skal formidle hvordan ting er og hvordan det står til. Det er ingen lojalitetskonflikt i det. Tvert om. Å unnlate å gjøre dette er underdanig.

I stedet for å bidra til å debattere og presisere riktige mål og riktige instrumenter i det offentlige rom, bruker departementet og regjeringen målstyringen til å skape en illusjon av en mer effektiv stat. Går det ikke framover, så får det i alle fall se ut som om det gjør det.

Velgerne blir bedratt. Når politikere oppmuntrer kriminalomsorgen til å begynne å jobbe smartere, er det nettopp også det som skjer. Alle ledere ønsker å framstå med gjennomføringsevne. I ulikt tempo framstår de ulike delene av kriminalomsorgen som at de lykkes med å nå målene med politikernes smarte målstyring.

Problemet er at den slags kreative bokføring hverken bidrar til en bedre kriminalomsorg eller en mer effektiv stat. Det bidrar tvert imot til å tilsløre situasjonen. Problemene som bryter vannflaten er ikke sykdomstrekk. Det er systemtrekk, og hvis ikke opinionen oppfatter dette, endres ikke politikken. Velgerne blir bedratt.