Yngvil Mortensen

yngvil.mortensen@lomedia.no

Som liten var dagens høydepunkt å vente på pappa utenfor døra til fengselet for så å følge ham hjem.

Helt fra barndommen har hun hatt kontakt med innsatte. Det var også relativt tidlig «hun ble frelst» på yrket, i 7-årsalderen.

Hun nevner spesifikt at det var den gangen hun kanskje stikk i strid med reglene, fikk være med pappa inn i fengselet, på en senvakt.

De satt sammen inne på et kontor langt unna innsatte. Også nokså uortodoks, men tilfeldig, faren fikk hjelp av den lilles ekspertise da en telefonsamtale mellom en innsatt og hans far kom på høyttaleren på et språk ingen ansatte i fengselet kunne, arabisk.

Hun husker ikke noe av samtalen i dag, bare at faren skjelte ut den straffedømte sønnen.

– Så la jeg det fra meg, å bli fengselsbetjent. Det ble litt for åpenbart, fordi både pappa og bestefar jobbet i kriminalomsorgen. Senere kom jeg til et veiskille i livet, der jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Da oppfordret pappa meg til å hoppe i det, å søke på fengselsskolen. Og da jeg var sommervikar på Åna fengsel i 2012, skjønte jeg at «det er her skal jeg være». På jobb i fengselet føler jeg at jeg duger til noe.

Det er så enkelt for meg å snakke med de innsatte, lytte når de vil fortelle om noe. «Jeg vil jobbe med mennesker» er kanskje en klisje, men det er en viktig grunn til at jeg ønsker denne jobben. Jeg vil bidra i samfunnet, både når det gjelder rehabilitering av innsatte og sikkerhet for samfunnet.

Språkmektig

Samiras mor, l ibanesiske Hessen Kassab Liland, har klart noe som veldig mange andre «blandingsforeldre» ikke greier. Hun har lært de tre døtrene sitt eget morsmål.

De snakker selvfølgelig jærsk, men også hennes arabisk. Overhodet ingen selvfølge når far Tom Ivar Liland ikke er flytende i arabisk.

Det er kjekt å kunne språk når kriminaliteten globaliseres stadig mer. I tillegg til libanesisk dialekt, forstår Samira godt de arabiske dialektene som snakkes i andre arabiske land, som Syria og Palestina, men også i Irak, Egypt, Algerie og Tunisia. Dessuten kan mange somaliere arabisk. Den fattige kriminalomsorgen, som fortsatt bruker minimalt av penger på dyre tolketjenester, trenger sårt flere språkmektige ansatte. (Blant L ilands kolleger på fengselsskolen, er det nå to som kan russisk, én polsk, én til som kan arabisk, to albansk, én slovakisk, én bosnisk, og én samisk.)

Mens hun hadde sommerjobb på Åna i fjor kom det inn en som skulle varetektsfengsles, på isolasjon. Han kunne litt fransk, men morsmålet var arabisk.

– Det var bare jeg som kunne snakke med ham - utenom med tegnspråk og Google translate (svært utbredt i norske fengsler, journ. anm.), med lyd så de kan spille av ordene.

Mange ganger ble jeg tilkalt for å oversette og forklare. Han var helt alene og hadde ingen andre å snakke med. Det hjalp ham nok litt når jeg var på vakt.

Liland har også høyskole - og universitetseksamener i Midtøsten-kunnskap og interkulturell forståelse. Sistnevnte er et studium med basis i antropologi og med bidrag fra religionsvitenskap, kommunikasjonsteori, historie og

samfunnskunnskap.

Dette er fag hun også har lært om fra livet, takket være opphavet, og feriene hos bestemor og bestefar og andre slektninger i landsbyen Kfar Shouba i Sør-Libanon.

Krig

Sommeren 2006 hadde Samira reist dit i forveien. Hun hadde fylt 16 år, og foreldrene og de to yngre søstrene skulle komme ned om et par dager. Så kom krigen.

– Det startet med at vi ble vekket av bomber på åsene utenfor landsbyen. Ingen reagerte noe særlig på det. Også hun har opplevd angrep der før, og folk har levd lenge midt i konflikten med Israel, veldig lenge. Landsbyen

ligger i beltet langs grensa i sør som Israel okkuperte med egne soldater og via sin libanesiske milits i nesten 20 år, fram til 2000.

Grensa til den ennå israelskokkuperte Golan-høyden, som tilhører Syria, er et par kilometer unna landsbyen.

Det var også krig og konflikt som brakte faren til Unifil-tjeneste i Sør-Libanon, som gjorde at han traff moren, og at Samira kom til verden.

Kfar Shouba er blitt nesten tømt for folk gjennom disse årene. De unge har reist, de gamle er igjen.

Den foreløpig siste runden med krig den sommeren begynte etter at den libanesiske militsen Hizbollah tok til fange to israelske soldater og drepte flere.

– Plutselig landet en bombe veldig nært landsbyen. Så nært at stolen jeg satt i, hoppet to meter alvorlig enn vi trodde. Vi var rundt 50 slektninger og naboer som samlet oss i stua, men da en bombe slo ned enda nærmere oss, sprang

alle rundt i redsel.

De visste at Hizbollah hadde en base rett ved landsbyen. Moren og faren tenkte at Beirut var et tryggere sted og ville få sine ut. Etter en natt med angrep som gjorde at hele huset ristet, dro Samira, onkelen og hans familie. Sammen

med flere andre biler kjørte de i kolonne, en snirklete omvei, mens israelske kampfly bombet motorveien mellom den sørlige delen av landet og Beirut. Besteforeldrene tenkte at det ville gå bra og ble hjemme. Men etter et par

dager evakuerte Røde Kors dem til nabolandsbyen.

Flere titalls hus i landsbyen ble lagt i ruiner i løpet av krigen som varte i rundt fire uker.

Framme i en kristen bydel i Beirut, så hun bombene ramme de sørlige delene av byen, der Hizbollah holder til.

Hun følte lettelse, men også et snev av skyld. Hun overlevde. Så mange andre ikke.

Rullebanen til flyplassen i Beirut var bombet, og det gjaldt å komme med bussene som skulle evakuere nordmenn til Syria for å fly hjem derfra.

Samira var heldig. Det ble noen tårer et par dager etter da den søvnløse faren og lillesøstrene møtte Samira på Sola flyplass.

Uanstendige forhold

Det blir nok ikke i et fengsel i sitt andre hjemland hun skal bruke utdannelsen fra Krus. Hun har besøkt et av dem. En venn av familien satt fengslet i landets største, Roumiyeh. Det er bygd for rundt 2000, men huser over 5000. Hele familien har besøkt ham der.

– Besøksrommet var en stor, mørk hall der kanskje 15 innsatte sto på rad og rekke på den ene siden.

Foran dem var det en halvannen meter høy betongvegg, med hønsenetting opp til taket. Det var nok tre meter fra dem til oss besøkende, som sto sammenklemt på rekke i en gang på under én meters bredde. Vi måtte rope til hverandre.

Noen bittesmå luker i veggene var «vinduer». Det luktet innestengt og skittent. Når besøksrommet ser slik ut, hvordan ser da cellene ut?

Libanons nylig avgåtte innenriksminister, som selv har jobbet som fengselsbetjent der, kaller forholdene uanstendige, umenneskelige. Fjernt fra den norske virkeligheten.

Så hvor blir det? – Jeg vil ikke tenke så langt fram, men jeg har fått aspiranttjeneste i Bergen fengsel. Og kanskje søker jeg om sommertjeneste i Vadsø, for å ha vært så langt nord.