Kutt, kutt og atter kutt. Samfunnet tror de ikke ser det. Politisk ledelse neglisjerer det. Tillitsvalgte, innsatte og interesseorganisasjoner har på ulike måter varslet om situasjonen i kriminalomsorgen. Likevel bærer regjeringens budsjettforlik med Krf og Venstre preg av at de ikke forstår situasjonen kriminalomsorgen befinner seg i. Allerede i år går mange enheter med flere millioner i minus, ikke fordi de godter seg, men rett og slett fordi det koster å drive fengsel – selv med et minimum av tilbud, og uten særlige muligheter. Kuttene de siste årene har allerede fått konsekvenser for ansatte, innsatte og samfunnet – men med ytterlige kutt kan konsekvensene bli fatale.

Mange enheter går med flere millioner i minus allerede i år. Ikke fordi de flotter seg, men rett og slett fordi det koster å drive fengsel – selv med et minimum av tilbud, og uten særlige muligheter. Kuttene de siste årene har allerede fått konsekvenser for ansatte, innsatte og samfunnet – men med ytterlige kutt kan konsekvensene bli fatale.

Gjennomgangsmelodien siden Amundsen tok over for Anundsen som justisminister i desember 2016, er at han ikke kjenner seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen til de fengselsansatte. Nå har (endelig) KDI gått til det utradisjonelle skrittet å mene at budsjettsituasjonen er anse som «nærmest uhåndterlig». Mulig direktoratet i lukkede møter med justis og beredskapsdepartementet har uttrykt bekymring tidligere, men gårsdagens artikkel i Bergens Tidende er faktisk første gang det fremkommer offentlig at direktoratet er bekymret, og bruker såpass sterke ord. Honnør til dem for det. Krysser fingrene for at KDI følger anbefalingene fra Difi-rapporten hva gjelder et tydeligere fagdirektorat, og at dette var en ny kurs på vei mot nettopp det. 

Dramatisk situasjon bak murene

Situasjonen er dramatisk. For ansatte. For innsatte. For samfunnet. Og dette må politikerne ta innover seg før det er for sent. For tiden jobber faktisk mot oss. I påvente av handling fortsetter ting å skje – både for ansatte, innsatte og samfunnet. Konsekvensene kan bli fatale.

Markant økning vold og trusler

Ansatte er den desidert viktigste ressursen i norsk kriminalomsorg. De siste årene har de ansatte sakte, men sikkert nærmet seg kanten av stupet. Det er ingenting som tyder på at de ansatte vil få muligheten til å ikle seg redningsvesten før de faller utenfor stupet. Dette budsjettforliket viser at sikkerheten og arbeidsmiljøet til ansatte ikke er prioritert – dette til tross for at de fengselsansatte utfører oppdraget på vegne av, og for samfunnet. Den dynamiske sikkerheten, det vil si relasjonen mellom ansatte og innsatte, har lenge vært en bærebjelke i norsk kriminalomsorg. Det er nettopp relasjonene mellom de ansatte og innsatte som høyst sannsynlig har forhindret flere tragedier bak de høye murene. De senere årene har man opplevd en markant økning i vold og trusler mot de som er satt til å utføre oppdraget på vegne av samfunnet. Ansatte har bokstavelig talt kjent utviklingen på kroppen, og en av de som har stått frem sin historie har pekt på nettopp ressursene. Det er komplekst, men det er ikke til å stikke under stol at flere tusen udekte vakter, færre fengselsbetjenter på jobb, mer innlåsning, flere innsatte med psykiske utfordringer og færre tilbud til de innsatte, gjør tilværelsen til de som med stolthet ikler seg uniformen for å utgjøre en forskjell for både innsatte og samfunnet mer utfordrende. Kriminalomsorgen trenger flere faglærte fengselsbetjenter, ikke færre, men likevel har nylig mange faglærte fengselsbetjenter måttet fratre, rett og slett fordi enhetene ikke har råd til ansatte dem. Dette er et paradoks. Skal man klare å snu utviklingen, så man først og fremst sørge for at det er nok folk på jobb – for det er kun i møte med innsatte man kan gjennomføre den jobben vi er satt til å gjøre.

• Fengselsbetjenter står helt ytterst på kanten av stupet

Livredde innsatte

Innsatte har de siste årene uttrykt en bekymring i forhold til utviklingen. Kriminalomsorgen har over en lav sko lagt ned både programmer og andre gode tiltak som mange måter utgjorde en forskjell for den enkelte innsatte. Et eksempel er TOG-avdelingen ved Oslo fengsel. I forbindelse med stenging av «Botsfengselet» (avdeling A) ble denne avdelingen lagt ned. Dette til tross for at dette er det nærmeste man kommer sømløs kriminalomsorg i praksis, akkurat slik det er skissert i stortingsmelding 37. Innsatte har vært i media og fortalt at de føler seg livredde bak de høye murene. De siste årene har man fått flere innsatte med omfattende psykiske utfordringer. Dette gjør hverdagen både for andre ansatte og innsatte krevende, da disse ofte krever både to og tre betjenter for å gjennomføre enkle ting som dusjing og luft. Dette innebærer at andre innsatte som faktisk oppfører seg må låses inn. Fraværet av programmer og andre tiltak gjør at innsatte ikke får den nødvendige «hjelpen» som skal gjøre dem i stand til å håndtere sine utfordringer med for eksempel rus og aggresjon. En innsatt som gjennomfører en praktiskrettet utdanning uttalte til NRK Dagsrevyen at det faktisk ikke er til noe særlig hjelp at han gjennomfører utdanningen, fordi han ikke får hjelp det som er det egentlige problemet, nemlig rus. Dette må tas på alvor, for neglisjering av dette vil føre til at man ikke klarer å bryte den negative sirkelen, og det igjen betyr mer kriminalitet. 

Innsatte kan bli din nabo

Samfunnet blir direkte berørt av situasjonen i kriminalomsorgen. Kriminalomsorg og samfunnssikkerhet er som hånd i hanske. Gjennomføres straffen på en god måte, synker sannsynligheten for ny kriminalitet. Gjennomføres straffen på en måte som ligner mer på oppbevaring, er sannsynligheten for ny kriminalitet større. Tilbakefall til ny kriminalitet betyr nye ofre, og svekket samfunnssikkerhet. Et annet viktig aspekt er; det er ingen som blir dømt til livstid i Norge, og de aller fleste vil en dag eller en annen komme ut av fengsel – vil samfunnet da ha en som har fått tatt tak i sine utfordringer eller en som ikke har fått det, som sin nabo?

Ikke satt inn tiltak for å stoppen volden

Situasjonen er dramatisk, vi har for lengst passert det kritiske punktet. Regjeringen og justisministeren kan i hvert fall ikke skylde på advarslene, for det har det vært mange av. Senest i spørretimen på stortinget, i slutten av november, hevdet justisministeren følgende vedrørende vold og trusselsituasjonen: «Vi setter inn tiltak, og jeg opplever at det er positivt tatt imot blant de ansatte» – det er ikke satt inn noen tiltak, dermed er det også uvisst om ansatte i kriminalomsorgen har tatt dette positivt imot. Egentlig er det et hån mot alle de ansatte i kriminalomsorgen som direkte og indirekte har opplevd å bli utsatt for vold og trusler.

Justisministeren kjenner ikke innsiden av fengslene

I den samme spørretimen hevdet justisministeren at regjeringen og han er opptatt av både tilbakeføring og samfunnssikkerheten – det er de helt sikkert, men det kan ikke begrenses til strategier på glanset papir eller til svar på stortinget. Hvis regjeringen oppriktig er opptatt av situasjonen i kriminalomsorgen – det vil si for de ansatte, innsatte og samfunnet, så må det vises gjennom handling, eller blir det bare tomme ord. Problemet er likevel at regjeringen og justisministeren selv etter at KDI at har slått alarm ikke kjenner seg igjen i de ansatte virkelighetsbeskrivelse. Dette sier mer om justisministeren og hans forståelse for situasjonen, enn noen andre.

«Jeg oppfatter ikke at man kan sette sikkerheten i sammenheng med budsjettsituasjonen for kriminalomsorgen» – dette sitatet fra justisministeren i den samme spørretimen taler for seg selv. Fremtiden har lenge sett mørk ut, men spådommen om at situasjonen ville bli verre for kriminalomsorgen med Amundsen som justisminister var berettiget. 

Så justisminister Amundsen, KDI har slått alarm, og sagt at situasjonen er «nærmest uhåndterlig». Dem kan du ikke lenger skyve foran deg, så hva nå? 

Les mer:

• Farukh Qureshi reagerer på utnevnelsen av ny justisminister

• Portrett av Farukh Qureshi

• Kjemper om ledervervet i NFF

• Leder: Justisdepartementet kaster penger ut av vinduet