ÅSNE GULLIKSTAD / DAGSAVISEN

Den opphetede jernbanestriden ble tema i gatene under 1. mai-markeringen i Frankrike, der togtrafikken i en periode på over to måneder nå rammes av streik blant jernbaneansatte.

Men de jernbaneansatte kjemper i en bratt bakke i det som beskrives som den største testen for president Emmanuel Macron så langt: Parlamentets ene kammer har allerede godkjent planen om reform av jernbaneverket, og målingene viser ingen overbevisende støtte til de streikende blant folket.

– Sjansen for at president Macron lykkes med denne planen er svært stor, og det vil være en veldig viktig symbolsk seier for presidenten, sier professor Raino Sverre Malnes ved Universitetet i Oslo.

Strammer inn

Det er planen om endringer av jernbaneverket SNCF som er årsak til striden. I henhold til endringer i EU skal det statlige jernbaneverkets monopol gradvis utfases, og det åpnes for konkurranse i sektoren i 2019. I forkant av dette ønsker regjeringen å gjøre det gjeldstyngede SNCF mer konkurransedyktig. Et av sparetiltakene er innstramminger overfor de ansatte: Regjeringen vil rokke ved rettigheter blant de jernbaneansatte, og dette vekker raseri.

– De jernbaneansatte kjemper for å unngå at statens engasjement i jernbaneverket skal trappes ned, altså at det går mot en delprivatisering, og de kjemper mot at denne sektoren skal konkurranseutsettes. I tillegg ønsker de å beholde sine særrettigheter, sier Malnes, som følger fransk politikk og samfunnsliv tett.

• Streiken i Frankrike kan bli langvarig - og reisende er spesielt utsatt

Fratas goder

I dag har ansatte «jobb for livet» og automatiske lønnsøkninger hvert år. Dette skal ikke være rettigheter for nyansatte heretter, mener regjeringen. Tidlig pensjonsalder står også for fall.

– De ansatte er i dag i praksis umulig å si opp, og de har pensjonsvilkår som er gunstigere enn mange andres. Lokførere og andre som jobber på togene har en pensjonsalder på 52, mens de som jobber «på bakken» kan pensjonere seg ved 58 år, sier Malnes.

De jernbaneansatte peker på at godene de har kompenserer noe for ugunstige arbeidstider og relativt lav lønn. Det gir Malnes dem rett i.

– De har noen sjenerøse rettigheter, men lønnen deres er ikke spesielt høy: Gjennomsnittslønnen til de jernbaneansatte er omtrent på gjennomsnittet til andre lønnsmottakere i Frankrike. De som protesterer mot Macron er provosert over at han setter inn støtet mot en gruppe arbeidstakere som i enkelte henseende er privilegerte, men ellers ikke spesielt privilegerte. De mener Macrons planer styrker inntrykket av at Macron er «de rikes president», sier Malnes.

De jernbaneansatte mener det er investeringene i høyhastighetstogene TGV som er årsaken til at jernbaneverket har høy gjeld, og at dette ikke bør ramme de ansatte.

De rike fornøyd

Samtidig kan president Macron vise til at han har mange i befolkningen med seg. Flere målinger har vist at folket er omtrent delt på midten i spørsmålet, men en Ifop-måling nylig viste at 61 prosent av de spurte mener regjeringen bør gå videre med reformene.

Det er ikke bare jernbanesektoren Macron vil reformere. Han vil liberalisere økonomien, og mange mener grepene han har satt i gang er nødvendige.

– Vi har ikke hatt søkelys på enkelte offentlige tjenester på mange år eller tiår, sa arbeidsminister Muriel Penicaud til Europe 1 radio forrige uke.

– Emmanuel Macron ble valgt fordi folk vil at ting skal forbedres på det økonomiske og sosiale området, og når det gjelder arbeidsledighet, sa ministeren.

Selv om Macron framsto som en sentrum-høyre-kandidat da han ble valgt som president i mai i fjor, driver han langt på vei høyrepolitikk, påpeker Raino Malnes.

– Han har egentlig alltid vært godt plassert på høyresiden. Og vi ser nå at de velstående er fornøyd med ham, mens de lavtlønte ikke er det, sier han.

Han påpeker at mange av velgerne på venstresiden som stemte på Macron i andre valgomgang i fjor, gjorde det fordi alternativet var Marine Le Pen fra Nasjonal Front på ytre høyre.

I parlamentet har Macrons partigruppe rent flertall.

– De franske sosialistene ligger nede, og det eneste alternativet er gruppen bak Jean-Luc Mélenchon, som ligger for langt ute på ytre venstre for mange franske velgere, sier Malnes, som samtidig påpeker at mange av fagforeningene i Frankrike, deriblant de som demonstrerer mot Macrons reformer, ligger langt til venstre i politikken.

• Tyrkiske demonstranter møtte massivt politioppbud 1. mai

Trenger seier

De jernbaneansatte lover å kjempe så lenge de kan, og streiken skal pågå på utvalgte dager helt til slutten av juni. Men det ene kammeret i parlamentet godkjente reformplanene med overveldende flertall nå i april, med 454 mot 80 stemmer. Den ventes å gå like glatt gjennom senatet i mai.

– I fjor fikk Macron gjennom arbeidslivsreformen, neste år skal pensjonsreformen på plass, og Macron vil trenge denne symbolske seieren for å få gjennom videre reformer, sier Malnes.

I 1995 førte omfattende protester og streiker til at den daværende regjeringen til slutt ga etter og droppet omstridte reformplaner.

– Det er flere eksempler i Frankrike på at slike reformer er blitt stanset på grunn av sosialt opprør, og dersom problemene blir for store og samfunnet lammes, kan det skje igjen. Men det krever at fagforeningene står samlet, og at konflikten utvides med flere streikende, også fra privat sektor, og det vil neppe skje. Macron har dessuten bygget opp et inntrykk av å være sterk og kompromissløs. En ettergivelse fra Macron vil sitte uhyre langt inne. Det beste de streikende kan håpe på er noen mindre innrømmelser, tror Malnes.

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside