Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg ble oppmerksom på Finn Gustavsens betydelige rolle, hans forfriskende stil, særlig på Stortinget – ja, at han på denne tida var den politiske venstresidas ubestridte sentrale skikkelse. En sånn figur fortjener en biografi, sier professor og forfatter Terje Rasmussen (63).

I den ferske biografien «Folkesosialisten» går det tydelig fram at forfatteren har stor sans for Gustavsen, men noe i nærheten av et glansbilde har han likevel ikke skrevet.

At Gustavsen var en stridens mann som var i tottene på mange, både nære medarbeidere og politiske motstandere, dokumenterer biografen til fulle.

Særlig under dannelsen av Sosialistisk Venstreparti og i striden om nedleggelsen av avisa Orientering kunne det gå ei kule varmt.

FORFATTEREN: Terje Rasmussen har i en nylig utkommet biografi gjort Finn Gustavsen levende igjen.

Jan-Erik Østlie

Kontroversiell

Gustavsen har sjøl skrevet om sitt liv i erindringsbøkene «Rett på sak» fra 1968 og «Kortene på bordet» som kom ut ti år seinere. Er det da nødvendig med mer?

– Det er tross alt mye han sjøl ikke skrev om! For eksempel andres reaksjoner på hans politiske virke. Gustavsen var en mann mange hadde meninger om. I erindringsbøkene kan vi lese hans versjon, jeg ønsket å få fram andre sider også.

– Dessuten ville jeg sette ham inn i en politisk sammenheng. 1960- og 1970-tallet er en veldig spennende periode i norsk politikk, sier forfatteren.

Han møtte aldri Finn Gustavsen, men mener som guttunge å ha opplevd politikeren på et lasteplan på Sinsen i Oslo, hvor Rasmussen vokste opp. Og kanskje var det også da forfatterens interesse for norsk politikk ble født. Han har i hvert fall i voksen alder jobbet med norsk politisk historie – særlig med tida etter andre verdenskrig.

Han syns det er uproblematisk for bokprosjektet at han aldri fikk intervjuet Gustavsen, som døde i 2005.

Aktuelt: Per Østvold (71) har både vært domfelt og dommer. Nå takker fagforeningskjempen av

Det tredje standpunkt

– Hva mener du er hans viktigste bidrag til norsk politikk?

– Det må nok være hans kompromissløse og utrettelige kamp for et demokratisk sosialistisk rom, det tredje standpunkt mellom sosialdemokrati og kommunisme, den politikken Sosialistisk Folkeparti sto for gjennom hele 1960-tallet.

– Var det tredje standpunkt særnorsk, noe Gustavsen sjøl hadde opphavsretten til?

– Nei da – du fant det i både Frankrike og England. Ja, til og med i Sverige – svenskene var først ute med uttrykket Det tredje standpunkt.

– Gustavsen likte godt både det tidligere Jugoslavia og Cuba, var grunnen til det at dette var land som etter hans mening hadde virkeliggjort det tredje standpunkt?

– Nei, men de var kommet langt i å oppnå selvstendighet fra de to blokkene som dominerte verdenspolitikken. De var også friere enn østblokklandene. Skjønt, han var lite begeistret for politisk forfølgelse av annerledestenkende på Cuba. Og han glorifiserte på ingen måte noen av landene.

Fått med deg denne? Ap-veteran Martin Kolberg (71) gir seg: – Uten fagbevegelsen er vi ingenting

Ingen søndagsskole

Gustavsen stemte som så mange andre på Norges Kommunistiske Parti (NKP) i 1945, men meldte seg etter hvert inn i Arbeiderpartiet. Og sistnevnte har som kjent, en intern historie som viser at de langt ifra er noen søndagsskole.

Det fikk Finn Gustavsen merke utover på 1950-tallet, til gagns. Partilinja, som ikke sjelden var partisekretær Haakon Lie – og bare ham, var mildt sagt lite begeistret for avisa Orientering som ble dannet i 1953, og som Gustavsen etter hvert ble redaktør for.

Etter at Gerhardsen meldte Norge inn i Nato i 1949, ble Gustavsen mer og mer kritisk til partiets utvikling. Det endte til slutt med at Gustavsen og noen andre kritikere, blant annet kompisen Berge Furre, ble ekskludert av Arbeiderpartiet. Og i 1961 dannet de Sosialistisk Folkeparti (SF). Partiet sørget i 1963, med sine to stortingsrepresentanter, hvorav Gustavsen var en, for at regjeringen Gerhardsen måtte gå av i den såkalte Kings Bay-saken.

At ikke Arbeiderpartiet forsøkte å temme Gustavsen, å inkludere ham i partifolden til tross for hans opposisjonelle synspunkter særlig i utenrikspolitikken, var en politisk tabbe.

– Hadde de klart det, ville det kanskje ikke ha blitt noe SF, iallfall ikke i 1961. Gerhardsen har da også sagt at «jeg og Gustavsen skulle nok snakket mer sammen», sier Rasmussen. Forfatteren mener at Arbeiderpartiet ga støtet til opposisjonspolitikeren Finn Gustavsen.

Manifest

Ikke antikommunist

Martin Gunnar Knudsen, tidligere leder av NKP og en markant motstander av at partiet hans skulle bli med i Sosialistisk Venstreparti og dermed forsvinne som kommunistisk parti, har i sine erindringer skrevet at Gustavsen var en «svoren antikommunist».

– Var Gustavsen det?

– Absolutt ikke. Men han var heller ikke kommunist! Gustavsen var saklig uenig i den moskva-tro linja til NKP. Han så på NKP som et dogmatisk parti.

Reidar T. Larsen som var leder av NKP, da noen kommunister – blant annet Larsen sjøl – ble med over i det nye partiet Sosialistisk Venstreparti, var også en populær politikertype. Larsen fikk raskt viktige posisjoner i det nye partiet, han ble blant annet stortingsrepresentant. Men noen sjalusi fra Gustavsen sin side avviser Rasmussen at det ble. For Gustavsen forble Larsen etter Rasmussens mening alltid NKP-er, men likevel en han hadde respekt for. Gustavsens store mentor var først og fremst Sigurd Evensmo – journalisten og forfatteren. Også de kom på kant med hverandre, av mer private årsaker, men dette løste seg.

Les også: Som barn opplevde Thorbjørn Berntsen å bli avvist i butikken da han skulle kjøpe melk og brød

Uro i egne rekker

Mot slutten av 1960-tallet fikk Gustavsen imidlertid uro i egne rekker og på sett og vis smake egen medisin. I SFs ungdomsorganisasjon SUF dukket det opp folk som Tron Øgrim og Sigurd Allern som ønsket en helt annen politisk retning i partiet.

– Gustavsen trodde nok kanskje at de ville vokse dette av seg. Det gjorde de imidlertid ikke, og partiet måtte ta et nødvendig oppgjør med dem, sier Rasmussen.

Mange har pekt på at her møtte Gustavsen seg sjøl i døra siden han noen år tidligere hadde vært den opposisjonelle i Arbeiderpartiet. Nå avfeide han opposisjonelle i eget parti.

Rasmussen mener denne parallellen halter. For Gustavsen sto etter hans mening på Arbeiderpartiets program den gangen han ble ekskludert, mens SUF-erne ville enten omskape SF til et marxist-leninistisk parti, eller ødelegge partiet. De ble heller ikke ekskludert av SF, men brøt selv ut og startet etter hvert sitt eget parti AKP (m-l).

En stabeis

At Gustavsen var en stor individualist og til tider solospiller, bekrefter Rasmussen. Dette ble til slutt også et problem. Ikke i SF, men i SV. I noen saker hadde Gustavsen problemer med å godta flertallsavgjørelser. Isteden sto han beinhardt på sine egne overbevisninger.

– Hadde han vært mer rund i kantene, hadde han nok sluppet en del problemer. Han var en stabeis. På godt og vondt. Det fins ikke sånne politikere lenger, sier Rasmussen.

I 1984 ble han beskrevet slik av Aftenposten: «Finn Gustavsen – SV-krigeren, uromomentet og hele Norges røde ringrev».

Les også: Thorbjørn Berntsen: – Jeg har for lengst mistet trua på det derre «økonomisk-vekst-samfunnet». Vi har drekki og eti nok!

Arbeiderhistoriker

I 1994 ble Gustavsen kontaktet av daværende nestleder Per Østvold i Norsk Transportarbeiderforbund. Østvold ville at Gustavsen skulle skrive forbundets historie. To år seinere forelå resultatet «Transporten i hundre». To år etter det igjen ga Gustavsen også ut boka «Pionerene» som er jubileumsboka til Aktietrykkeriets fellesklubb.

Hvilken bakgrunn hadde så Gustavsen som muliggjorde at han ble arbeiderhistoriker på sine eldre dager? Han hadde vært industriarbeider i ett år, journalist og politiker i resten av livet.

– Gustavsen identifiserte seg jo med arbeiderklassen og forsøkte hele tida å gjøre SV stuereine i fagbevegelsen. Han hadde vært redaktør i Ny Tid. Dessuten var han gjennom store deler av 90-tallet spaltist i LO-Aktuelt. Der viste han jo sin kapasitet, forteller Rasmussen som har lest alt Gustavsen skrev i LO-Aktuelt, inkludert reportasjene fra flere av de delegasjonsturene han ble med på.

– De er veldig godt skrevet, sier han.

I boka beskriver han det slik:

«Med sin treffsikre penn tok han pulsen på Norge og verden i nittiårene. I den faste spalten «Innspill» eller «Gustavsen har ordet,» skrev han om lønnsoppgjørene, regjeringene som kom og gikk, om utenrikspolitikken og den økonomiske situasjonen. Der nådde han store deler av de tillitsvalgte og andre i arbeiderbevegelsen, langt flere enn i Orientering og Ny Tid. Mange av dem var sympatisk innstilt til mannen og meningene, selv om de endte med å stemme Arbeiderpartiet. Slik hadde det alltid vært. Nå var han trekkplaster for et blad som sto LO-toppen og Arbeiderpartiet svært nær. Det gjorde ikke at han la bånd på seg. Han ble noe så sjeldent i Norge som en profesjonell sosialistisk kommentator.»

Fagforeningsveteran: Åse Kleveland (71) brenner for frilansernes kår – og Bob Dylan

Hektisk liv

Gustavsen var ikke bare en politikertype som neppe fins lenger, han tok også som journalist politisk stilling – noe journalister i dag ikke skal, vil eller bør gjøre. Nå er det den objektive journalistikken som rår – den såkalte journalismen. Så skulle Gustavsen vært journalist i dag, måtte han nok lagt om stilen, mener Rasmussen.

– Kanskje han kunne jobbet i Klassekampen, men neppe i Aftenposten, sier han.

Noen større politisk karriere utover to år som formann og ti år som parlamentarisk leder gjorde han ikke. At privatlivet hans også var en smule «hektisk» til tider underslås ikke i Rasmussens biografi, men forfatteren tror ikke dette skapte noen politiske problemer for ham.

– Har du mer på lager om Gustavsen?

– Nei, jeg skal ikke skrive mer om ham nå.

– Er det beslektede temaer du kunne kaste deg over?

– Jeg har ingen bokplaner i den retning, men historien om den demokratiske sosialismen i Norge er ennå ikke skrevet, sier Terje Rasmussen.

Fordi lanseringen av «Folkesosialisten» ble utsatt på grunn av koronasituasjonen i Oslo, holdt forfatter Terje Rasmussen et foredrag som du kan høre og se her: