JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

På min vandring bort til møtelokalet tenker jeg blant annet på hvor mange jeg vil treffe på Akans grunnkurs. Vi er nesten i midten av desember, mange julebord er over – kan Akan-kurs friste like før god jul og godt nyttår? Ja, tydeligvis. 28 kursdeltakere stirrer nysgjerrig på meg idet jeg åpner døra.

Stor interesse

I Akans kurskatalog fins det 30 åpne kurs, hvorav mange er nettopp et sånt tredagers grunnkurs. I tillegg hender det at noen bestiller mer skreddersydde bedriftsinterne kurs av litt kortere varighet.

– Det er for tida en voldsom interesse som også forbauser oss i Akan, forteller Jarle Wangen, spesialist på spilleavhengighetsproblematikk og en av kursets forelesere.

Han forteller at grunnkursene holdes i de store byene – Trondheim, Bergen, Tromsø, Kristiansand og Stavanger. Og Oslo, sjølsagt.

– Tidligere hadde vi noen av kursene på høyfjellshotell, men det har vi sluttet med. Deltakerne med et ideelt antall mellom 25-30 per kurs vil helst til storbyene, sier Wangen.

Enkelt

– Er det noen som har noe å dele?

Trygve Fredrik Myhren, kursleder og seniorrådgiver i Akan Kompetansesenter ser ut i møtelokalet. Kursets dag to har nettopp startet, forsamlingen skal dras opp og kontinuiteten fra første dag skal etableres.

– Ja, jeg tenker at dette er mye større enn jeg hadde trodd, sier en av deltakerne. Jeg antar at det må handle om avhengighetsfeltet og arbeidslivet i sin alminnelighet.

– Innføringen av Akan-modellen er egentlig ganske enkelt, men kan se komplisert ut. Gjør nå ikke dette for vanskelig. Det viktigste er å etablere kjøreregler som gjelder for alle og at disse er forankret i hele virksomheten, sier Myhren. Og fortsetter.

– Og så handler det om å kommunisere dette sånn at folk skjønner.

Tydelighet, krav og omsorg

Og plutselig er vi over i den nødvendige samtalen – det andre kaller den vanskelige samtalen. På bakgrunn av en bekymring kommer gjerne den første advarselen, deretter kommer den andre – det begynner å dra seg til, den nødvendige samtalen må tas.

– Hvor mange tilbakefall kan vi akseptere i en Akan-avtale? Spør en av deltakerne.

– Det er det ikke noe fasitsvar på. Det viktigste er at vi er tydelige, stiller krav – og viser omsorg, sier Myhren før han understreker at om en arbeidstaker kommer ruset på jobben, er det mest fornuftig å ta samtalen dagen etter. Fortrinnsvis er dette leders ansvar.

– I Nav Hedmark har vi som policy at ingen skal miste jobben før de har fått en ny sjanse, forteller Ida, en av kursdeltakerne.

Bry dere!

– Dere trenger ikke være oppslagsverk, men det er fint om dere veit hvor svarene fins. La Akan-arbeidet bli den naturlige delen av virksomhetens HMS-arbeid som det er. Og får dere som Akan-kontakter ikke kontakt med bedriftens leder, så henvend dere til tillitsvalgte. I noen virksomheter er det en utbredt redsel for å varsle, men her bør dere ikke være redde for å si fra. Dere må bry dere, sier Myhren.

Nyttig verktøy

Linda Hoem er en av kursets deltakere. Hun er Akan-kontakt ved friomsorgen i Buskerud, nærmere bestemt friomsorgskontoret i Drammen. Hoem er ny i rollen, og det er hennes første Akan-kurs. Hun samarbeider med verneombudet på jobben og har sjøl vært verneombud med gjennomført 40-timers obligatorisk grunnkurs. Den nødvendige samtalen er et tema hun har sans for.

– Den nødvendige samtalen er et nyttig verktøy i alt HMS-arbeid. Ikke bare når det gjelder Akan og rusrelaterte spørsmål, sier hun som har ansvaret for Akan-arbeidet både for hovedkontoret i Drammen og underkontoret i Hønefoss, til sammen over 20 ansatte.

– Jeg har jobbet her siden 2008 og er på denne tida ikke gjort kjent med at vi har hatt noen Akan-tilfeller. Som utdannet både førskolelærer og fengselsbetjent har jeg jobbet en del med rusrelaterte emner. Så jeg veit en del om dette, og vi ansatte snakker mye om russpørsmål. Dette er en god ballast å ha med seg i avhengighetsforebyggende arbeid, sier Linda Hoem.

Akan ingen avholdsorganisasjon

– Det er en myte at Akan-arbeid handler om avhold. Allerede i 1963, da Akan ble stiftet, ble LO og NHO enige om at Akan ikke skulle være en avholdsorganisasjon, sier Myhren.

Han reflekterer også en del rundt den tenkte situasjonen der en leder skal ha den nødvendige samtalen med en person han eller henne ikke liker – hva da? For situasjonen er ikke mer tenkt enn at den av og til oppstår i praksis. For som leder er det ikke bestandig sånn at du sjøl har valgt de du er leder for – kanskje har du «arvet» noen ansatte fra tidligere leder. Kursdeltakerne er enige om at dette uansett er en vanskelig situasjon.

Spilleavhengighet – tabubelagt

Det sies at en gang for en stund siden fant man ut at nordlendingene ikke kunne svømme. Hvordan lære dem det? Jo, det måtte bygges svømmehaller. Men svømmehaller koster penger – hvor skulle de få penge fra? Svaret ble lotterivirksomhet. Ifølge Jarle Wangen er dette forhistorien til Norsk Tipping. Siden har som kjent nordmenns behov for pengespill vokst enormt – ja, det har blitt et avhengighetsproblem for stadig flere og flere.

– Få temaer blir så galt framstilt i mediene som spilleavhengighet, forteller Wangen.

I 2005 bestemte styret i Akan at de også skulle begynne å jobbe med spilleavhengighet. Og ingen har siden blitt sittende arbeidsløse.

– Behovet for informasjon om spilleavhengighet er kjempestort. Og spør du en du mistenker for å ha et spilleproblem, får du neppe noe godt, utfyllende eller sant svar. Spilling, enten det dreier seg om pengespill eller rollespill på nettet, er et svært tabubelagt område, sier Jarle Wangen.