Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Den rødgrønne regjeringen setter sin ære i å være streng. Det skal ikke ryktes i fattige og krigsherjede land at det kalde landet langt mot nord byr på noe som helst. En linje som følges lojalt opp i en blå hovedstad: Tilgjengelige og gratis toaletter i Oslo ville føre til en strøm av romfolk over grensene, så det skal vi ikke ha noe av her i byen.

Angivelig ryktes det raskt på gatene i Mogadishu og Bucuresti hva vi driver med her til lands. Men har regjeringen tenkt på at det også ryktes i de landene vi liker å sammenligne oss med, gjerne vil være venner med og kanskje til og med forbilde for? Og da ikke først og fremst på gata, men blant menneskerettighetsforkjempere, byråkrater og politikere.

Nesten alle EU-land har innført amnestiordninger for lengeværende papirløse. Hva tenker de om at Norge nekter å gjøre det samme? Et av verdens rikeste land, gjentatte ganger kåret til verdens beste land å bo i, lar mennesker leve uten rett til helsehjelp og arbeid i år etter år. Til sammenligning har Spania, nå med en arbeidsledighet på over 20 prosent, gitt amnesti til mange hundre papirløse. Vårt oljeløse naboland Sverige ga opphold til 17 000 papirløse for noen år siden. Noe seinere fikk 30 000 opphold i Nederland.

Statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth forklarer at disse landene har slitt med et voksende svart arbeidsmarked og en knelende utlendingsforvaltning. Ingen av delene er et så stort problem i Norge at det er noen grunn til å følge etter, fastslår statssekretæren. Men vi vet at det også i Norge har vokst fram en underklasse som tvinges til å overleve på svart arbeid. Mange er syke og traumatiserte. De har barn, som vokser opp i usikkerhet og frykt.

Det er mye mulig at spanske, svenske og nederlandske politikere har tenkt på interne forhold som arbeidsliv og forvaltning. Men det er slett ikke usannsynlig at de også har tenkt på menneskerettigheter og egne lands rykte internasjonalt. Kan hende vil de rett og slett ikke ha på seg at de lar barn vokse opp uten grunnleggende rettigheter. Kanskje innser de at det blir urimelig å legge hele skylden på foreldrenes valg.

Statssekretær Lønseth står fast på at de skal ut, uansett. I det siste har han skjerpet retorikken. Mennesker som i andre land kalles lengeværende papirløse kaller den norske regjeringen nå returnektere. Det er en sterk melding til resten av verden. Menneskerettighetene angir en minimumsstandard. Når et land som Norge knapt har ambisjoner om å slepe seg opp på det nivået, hva kan vi da forvente av land med store økonomiske og sosiale problemer?

Janne Raanes i Redd Barna møter jevnlig kolleger i andre land. Før var hun stolt over å representere Norge, nå skammer hun seg, fortalte Raanes på en konferanse om papirløse nylig. Særlig ille syntes hun det var da en italiensk kollega spurte: “Hva i all verden er det som skjer i Norge? Nå om dagen møter vi papirløse familier på gata i Roma som har vært i Norge og blitt sendt ut”.

Det er også et rykte.