MAY BERG

may@lomedia.no

– Da smellen kom, var en ruin etter bestefar alt jeg hadde, sier Ove Gamst. Han flyttet inn i ei brakke ved siden av huset der han ble født og skapte seg et liv igjen.

I bestefars tid var det et fattig hjem. Hus og fjøs var bygd i ett. I den ene enden delte to voksne og tre barn stue, kjøkken og et lite kammers. I den andre enden var det fjøs og stall til tre kyr, noen ungdyr og en fjording.

I andre etasje låven, eller lemmen, som han sier selv. Når det ble vår, tok bestefar og de to guttene med sengeklærne og sov på lemmen.

Over divanen i stua hang bestemor sitt kongebilde. Når de viltre ungdyrene deisa i veggen inne i fjøset vegg-i-vegg med stua, ramlet bildet ned fra veggen.

– Hun bare hengte det på plass igjen – til neste gang, klukkler den mangeårige NTL-tillitsvalgte.

Selv er Ove født på bestemors divan. Han blir 70 år i august, 30 år yngre enn huset.

Ole Palmstrøm

Avsides

Grasbakken rundt huset er våt og fortsatt vintergul, mens den gråhvite snøen utfører sitt langsomme, årlige forsvinningsnummer. I den sørvendte skråningen baker aprilsola, og våryr spurv og skjære spretter omkring.

Vi er i Finnefjellet, et par kilometer på dårlig asfaltvei opp i lia fra fjorden, i Dyrøy kommune i Troms.

Det er fire kilometer til kommunesenteret Brøstadbotn, seks mil til Bardufoss, og 170 mil til Oslo.

– Vær så god og stig på, sier den røslige 69-åringen, og viser vei inn i det rødmalte huset, til det hyggelige, blåmalte kjøkkenet med besteforeldrenes gamle kjøkkenbord og -stoler.

Tillitsvalgt i en mannsalder

Ove Gamst har vært tillitsvalgt gjennom en mannsalder, i NTL Forsvaret og Forsvarsbygg i 26 år, og i Fellesforbundet og Bygning før den tid.

Arbeiderpartimann han han vært i godt over 50 år, med politiske verv i kommune og fylkesting gjennom flere årtier.

Til høsten går han av som hovedtillitsvalgt for ca. 200 NTL-organiserte i markedsområde nord i Forsvarsbygg, som omfatter anlegg i Troms og Finnmark. Renholderne i Forsvarsbygg tilhører hans flokk.

– Det var en «knock-out», sier Gamst, og sikter til beskjeden som kom for halvannet år siden, om at renhold i regi av Forsvarsbygg skulle opphøre.

Gamst har vært med på omstillinger i Forsvaret helt siden Berlinmurens fall. Aldri har han opplevd at en gruppe arbeidstakere har fått så dårlig behandling som renholderne. Alltid før har det vært drøftinger med lokale og sentrale tillitsvalgte. Målet har vært å unngå oppsigelser.

– Vi har alltid kommet godt fra det. Dette er første gang det ikke settes inn omstillingspakker. Det har blitt en annen politikk i Norge, sier han.

Regjeringen kaller det modernisering av offentlig sektor. Gamst kaller det rasering.

– De sier det skal bli billigere renhold, men de har ikke lagt fram en eneste dokumentasjon, sier Gamst.

* (8.april 2016:) Gamsts hilser til Høyre-landsmøtet: – Min tillit til Høyres arbeidslivspolitikk er lik null

En torn i øyet

Gamst er selv maler av yrke, og har i alle sine år i Forsvaret drevet med vedlikehold av Forsvarets boliger. Hans første verv var i gamle Bygningsarbeiderforbundet, og han var med på stiftelseskongressen til Fellesforbundet i 1988. Så ble det Forsvaret og verv i NTL.

I dag er han driftsleder. Fra sin post har han vært vitne til et styringsregime som har vokst fram i offentlig sektor siden 90-tallet, med kvalitetsstyring, resultatmåling og krav om dokumentasjon, med internfakturering og kjøp og salg av tjenester innenfor Forsvaret.

Gamst rister på hodet.

– Denne utviklingen har vært en torn i øyet på meg og mange andre. Bare se på innkjøpsordningene våre. Jeg har en av landsdelens beste fargehandler i nabolaget, men jeg kan ikke kjøre dit og kjøpe en boks maling. Rammeavtalen ligger på Finnsnes, og sentrale bestemmelser tar ikke hensyn til våre behov. Trelasthandelen, rørleggeren, elektrikeren – jo nærmere de er desto raskere løser vi oppgavene våre. Hvor mange ledd skal du gjennom før du kan skifte ei lyspære? Hvor mye koster det å produsere en faktura? Og er det feil at Forsvaret har et visst distriktspolitisk ansvar til å støtte det lokale næringslivet?

Ole Palmstrøm

Gamst har diskutert disse temaene med sine sjefer i mange år, sier han, og blitt møtt med respekt, kanskje til og med enighet. Men til ingen nytte.

– Jeg mener kontrolliveren har overtatt fullstendig, i den grad at produksjonen nå går stadig nedover. Det er en kamp å få inn en håndverker når en går av med pensjon. Hos oss har vi en maler i 60 prosent stilling igjen. I 1989 da jeg begynte var vi ni stykker i Heggelia leir og på flystasjonen.

Resultatet, ifølge Gamst, er at Forsvaret ikke klarer å ta vare på sine eiendommer og bygninger. Vedlikeholdet har et etterslep på millioner. Nye kvarterleiligheter som bygges i store antall blir ikke vedlikeholdt. Ei skapdør som henger og slenger, blir ikke fikset.

Når neste offiser kommer, står den på golvet og gir inntrykk av slurv og likegyldighet. Det gjør brukerne mer slurvete også.

– Vi har sagt ifra, men får bare til svar at det er ikke økonomi til å holde et godt vedlikehold. Så kan man spørre seg hvorfor administrasjonen skal ta en så stor del av budsjettet, sier han.

En ruin etter bestefar

Hånden stryker stadig over den slitte bordplata på kjøkkenbordet. Fra kjøkkenvinduet ser han ut på den rødmalte brakka som ble hans tilfluktssted da livet ble knust for to tiår siden. Den påminner ham om livets foranderlighet, og om håp.

– Brakka ble heimen min da kona døde og huset rauk. Da hadde jeg denne ruinen etter bestefar, og så trakk jeg hit, forteller han.

Da hadde sønnen allerede i flere år vært invalidisert av en alvorlig tvangslidelse, vasketvang, som jaget ham hjemmefra og fra stadig nye steder. Sønnen har vært på flukt fra hotell til hotell, og hotellregningene betalte faren. Til slutt sto Ove på bar bakke, da huset ble solgt for å betale opparbeidet gjeld.

– Å komme hit berget antakelig min psykiske helse, sier han.

Han husker godt den øredøvnende stillheten.

– Hvis ikke radioen sto på var det en stillhet som ramla i ørene, som kunne ta livet av deg. Derfor hadde jeg radioer rundt meg overalt.

Gamst leter fram et bilde av huset slik det så ut da han overtok. Taket hadde gitt etter for snømengdene samme vinter og falt sammen. Første etasje var i hovedsak intakt.

Huset og låven ble totalskadd under et stort snøfall vinteren 1995. Ove Gamst ble rådet til å rive hele bygget.

Ole Palmstrøm

Etter fire år i brakka kunne han flytte inn i huset. Enda flere år tok det før han var ferdig med å restaurere hele huset.

Fordi huset er verneverdig, har han fått veiledning og litt økonomisk støtte til restaureringen fra kulturvernmyndighetene i fylket. Han har lært å se verdien i å ta vare på mest mulig av det opprinnelige i bestefars hus. Dører og vinduer er restaurert, listverk og en del av panelet i tak og vegger er autentiske, fargene er de samme. Men kammerset er blitt bad.

Stallen er fortsatt stall, og bitemerkene etter fjordingen som kanskje vantrivdes her er fortsatt synlige. Men det er rent og høytryksspylt og tatt i bruk som soverom. Det samme med fjøset. Det er blitt penstue, med egensnekret langbord.

70-åringen har søkt Forsvarsbygg om å få stå i jobb ett år til. Blir det nei, skal han bli kirketjener. Politikken skal fortsatt sluke mye tid. Og i Alta har han en «fjernsamboer».

– I kveld klokka sju skal vi samles i fjøsen, der bruker vi å ha styremøter i Arbeiderpartiet.

Formet av Arbeiderpartiet og LO

Politikk har vært et midtpunkt i livet hans helt siden barndommen. Gamst vokste opp i Bjørbekkdalen, «den røde dalen», hvor han senere bygde hus – og mistet det. Faren var anleggsarbeider og lastebilsjåfør om sommeren og fisker om vinteren.

– Jeg fikk gå på møter i Arbeiderpartiet før jeg var 14 år, og fikk medlemsboka så snart jeg ble gammel nok. LO og Arbeiderpartiet – det er mine bastioner. Det er de som har formet meg, som har brødfødd meg og utviklet meg som menneske, sier han, med nordnorsk patos.

Han elsker å være med i politiske fora hvor ideene luftes og standpunkter brynes. Han elsker diskusjonene før vedtaket er fattet, og det å stå samlet når avgjørelsen er tatt; noen ganger har man rett, andre ganger må man innse at man tok feil. Han elsker hele livsstilen.

– Vi har tapt mange sverdslag, men verden har gått framover og vi har vært med og skapt gode arbeidsforhold for folk, sier han.