Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

En fire timers kjøretur fra hovedtstaden i India tar oss til Chandigarh, en by som ligger under Himalayas fjell og som fungerer som hovedstad både for Haryana (med rundt 21 millioner innbyggere) og Punjab, sikhenes land, (med rundt 24 millioner innbyggere).

Her byttes hilsenen "Namaste" ut med "Sat Sik akal" og de fleste menn du møter bærer turban.

De fleste kvinner og barn har fargerike klær med gull og glitter, både til fest og hverdag. Men det er også mange fattige som verken har fargerike klær eller bærer turban, slik sikher gjør. Målet mitt er et besøk i kunstneren Nek Chands Fantasy Rock Garden. Miljøparken med de mange tusen fantastiskulpturene av stein, søppel, uvanlige materialer og med spennende fjellformasjoner, sies å være helt unik og det finnes ikke noe lignende. Parken står på Unescos liste og Nek Chand er genierklært. I guideboka står det at et besøk her, er som å ramle ned i et kaninhull og inn i hodet til Nek Chand. Jeg har derfor store forventninger og føler meg nesten som Wendy i Peter Pan som flyr ut av vinduet i det jeg går inn porten til parken. At jeg selv snart skal bli en turistattraksjon, er jeg ikke forberedt på. Utenlandske turister er nemlig en sjelden art i denne delen av India - og jeg må finne meg i å bli en del av mange indiske familiealbum.

Det var tilfeldig at veiarbeideren Nek Chand skulle bli en kjent kunstner. I 1947 jobbet han nemlig for veimyndighetene her, men synes det var trist å se så mye søppel liggende rundt i byen at han begynte å samle på det og gi det nytt liv. Han lagde noen få skulpturer i starten, som han anonymt plasserte rundt i byen til inspirasjon og glede for innbyggerne.Nek Chands kunst var lagd av solid materiale som tålte både regn, kulde og tøff behandling.

Oppdaget i 1976

Men det var først etter 15 år at myndighetene oppdaget den kreative vei-inspektøren.Parken ble offisielt åpnet i 1976 og da fikk Chand også flere arbeidere som kunne bistå med å fullføre drømmen.Chands ønske var å appelere til barn og voksnes kreativitet og få mennesker til å trekke på smilebåndet i en ellers hektisk hverdag. At dette skulle bli nesten like populært som Taj Mahal, var ikke et mål han hadde satt seg. For Chand var det viktigst å skape harmoni mellom mennesker og natur via kunst.

I dag er parken på 12 hektar. Den har hatt flere millioner besøkende de siste 30 årene.Parken er bygd i tre faser. Den siste delen gjør meg nesten målløs.Allerede ved inngangen, skjønner jeg at parken kommer fra hodet på en meget kreativ mann. Ser man nærmere på menneskene og dyrene i de ulike materialene, ser man at det er faktisk resirkulert søppel som nå er blitt kunst.

Jeg vandrer gjennom små huler i fjellet og kommer stadig vekk til store åpne hageområder, der det er nye fantasivesener som møter meg i keramikk, elektroniske sokler, ødelagte armbånd, skrap og glass. Jerntråd har blitt til dansende kvinner og keramikk og knust glass til et fotballlag.

Mens jeg går, høres både latter og prat fra entusiastiuske familier og skoleklasser som besøker parken. Her gjelder det å se både ned og opp, da de fleste inngangene er dekorert med fargerik kunst. Jeg føler meg svimmel på en god måte, og får selv lyst til å skape kreative figurere av søppel. Parken gir meg et nytt syn på søppel, men også på kunst. Jeg er sulten på å få vite mer om mannen bak dette spesielle verdenskjente kunstprosjketet og spør vaktene om det er en butikk der jeg kan kjøpe bøker som forteller mer om mannen bak, Nek Chand. De nikker og viser vei.

I grotta med et geni

Jeg blir ført inn i en liten grotte av noen vakter i parken. De ler og prater på sitt lokale språk mens de fører meg videre inn i fjellet. Døren går opp og i et overfylt kontor inne i berget, sitter selveste legenden Nek Chand. Den urgamle mannen ønsker meg velkommen til parken på engelsk. Nå blir jeg helt målløs, men han ler og inviterer meg på chai, tradisjonell te med sukker og melk.

Han spør hva jeg synes om skulturene og parken forteller om sin drøm. Jeg takker for at han har tatt seg med i sin drømmeverden og innrømmer at han har satt i gang noe i meg. Jeg får lyst til å skape. I kameraet har jeg allerede tatt 200 bilder for å ta med hjem. Det er han glad for. For den lille grå mannen med smilerynker har større visjoner med sin kunst enn å lage vakre figurere. Ofte holder han workshop for barn og unge om hvor viktig det er å ta vare på miljøet vårt og ikke forurense.

Han er opptatt av at neste generasjon skal lære seg å ta vare på miljøet og i parken er det mange skilt som oppfordrer til å tenke miljøvennlig. Han ønsker å videreformidle kunnskap om resirkulasjon og holder også ofte kurs for unge kunstnere. Han tar også inn frivillige som vil lære mer om transformasjonen fra stygg søppel til vakker kunst. I Nek Chands verden er det meste vakker. Han ser allerede potensiele for å skape vakker kunst når han kommer over skrot. Hele parken er som et eventyr du trer inn i. Og det er vanskelig å komme ut uten å være inspirert. Mange går inn i parken og kommer ut med en drøm som de vil realisere. Parken var også Nek Chands drøm. For sitt arbeid har kunstneren, arkitekten og veiarbeideren mottatt mange priser både fra Indiske og utenlandske myndigheter. På veggen henger prisene innrammet sammen med ros fra statsledere gjennom tidene. Da den gamle mannen startet arbeidet med å lage søppelkunst, var han ukjent med at resirkulering er ganske vanlig i europeiske land. Han bare fikk en ide om at det må da være mulig å lage noen vakkert av søppel. I dag vet han at det finnes flere kunstnerer som lager resikulert kunst. På sine mange reiser har han møtt folk som er inspirert av hans arbeid og parklen. Han bare ler når jeg konfronter han med at hans miljøprosjekt i Chandigarh er Indias nest største turistattrasjon etter Taj Mahal.-Ja de sier så. Takk for at du kom. Her er en bok som er laget om parken. Du skal få en signert en, sier han og ler.

Selv om han er godt over 90 år, er han nemlig langt fra ferdig med sitt drømmeprosjekt. Allerede nå jobber han med en ny fase av parken som han tror vil overraske besøkende enda mer. For i hans hode er det fortsatt mange fantasifiguerer som skal ut. Mens vi sitter sammen er det som han plutselig går inn i sin egen verden. Det virker som om kunstneren har fått en ny ide om å resirkulere søppel.