JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Et tusentall jernverksarbeidere i politisk streik og demonstrasjon i Mo i Rana 6. mai 1988. En måned senere tok 10 000 ranværinger til gatene.

Et tusentall jernverksarbeidere i politisk streik og demonstrasjon i Mo i Rana 6. mai 1988. En måned senere tok 10 000 ranværinger til gatene.

Knut Nedrås, Scanpix

Nå kommer folk sørfra på grunn av jobbmulighetene i Mo i Rana

For 30 år siden pekte de fleste piler nedover i industribyen Mo i Rana, da jernverket måtte stenge dørene. Men etter at staten sørget for nye arbeidsplasser, har innbyggertallet steget til nye høyder.
2018050413180020180504150200

merete.jansen@lomedia.no

«Rana skal leve, Rana skal leve», ropes det taktfast nedover gågaten i Mo i Rana 9. juni 1988. Blant 10 000 frustrerte demonstranter går industriarbeiderne Jørn-Ove Sivertsen, Geir-Ivar Hjerpbakk, Asbjørg Lind og Svein-Morten Kolstad.

Det har ligget i kortene en stund, men nå har regjeringen vedtatt at det ikke lenger skal være produksjon ved byens hjørnesteinsbedrift, jernverket.

30 år senere mottar de fire fortsatt lønn fra staten, men nå holder de til i store kontorbygg.

Paul-Egil Henriksen

Omskolering

Vi møter Asbjørg Lind på Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. Her har hun i snart 30 år jobbet med å få bøker og teatermateriell dit det skal. Det hadde vært en lang ferd for den tidligere maskinkjøreren ved gruvene. Først måtte hun fullføre ungdomsskolen i en alder av 35 år, så fulgte videregående, før hun fikk sin første kontrakt som kontorfullmektig.

Kollega Svein-Morten Kolstad tok med seg ikke mindre enn tre fagbrev på veien til Nasjonalbiblioteket; som sveiser, platearbeider og asfaltlegger. Han rakk til og med noen år som brøytebilsjåfør i Statens vegvesen før han ble ufør og måtte omskolere seg.

På automatlageret fyker roboter omkring i et rasende tempo og henter og plasser bøker. Det de henter, skal videre til biblioteker over hele landet. Kolstad passer på at alt går riktig for seg.

– Det er et helt unikt system som vi er ganske stolte av. Avdelingen er bygget opp fra bunnen av. Digitalisering var noe helt nytt da vi åpnet, ingen her kunne noe fra før. I starten måtte vi læres opp til å bruke scannere.

Paul-Egil Henriksen

Dårlige tider

Når Lind og Kolstad tenker tilbake til midten av 80-tallet, minnes de en deprimerende tid. Det kom stadig vekk dårlige signaler med tanke på videre drift av industrien. Mange gikk i konstant frykt for jobbene sine. De som hadde muligheten, flyttet. En god del havnet i Sverige, der det fortsatt var drift ved enkelte jernverk.

Men så snudde det helt om.

– Den største bedriften gikk over ende, men bare på den gamle jernverkstomten har det dukket opp over 100 nye, så det kom jo noe positivt ut av det hele, smiler Kolstad.

Han viser til Industriparken som, sammen med de største statlige virksomhetene, er den nye ryggraden Mo i Rana.

– Nasjonalbiblioteket har faktisk satt stedet på verdenskartet, påpeker NTL-tillitsvalgt Morrakote Suriya.

– Vi er blant de fremste i verden når det gjelder digitalisering. Det var det ikke mange som drømte om for 25 år siden!

Helgelandsterminalen ga nye oppgaver og flere postansatte i Mo i Rana

Stor vekst

Nede ved fjorden troner det store, lyse bygget til Statens innkrevingssentral. Da virksomheten åpnet dørene i midlertidige lokaler i 1990, var de 65 fast ansatte. 25 år senere nærmet man seg 375, mens man nå for tiden teller rett under 250 hoder.

Også her er det flere som startet yrkeslivet i tungindustrien. Jørn-Ove Sivertsen hentet fra 1985 av lønningsposen ved jernverket. Som så mange av kameratene, gikk han rett fra skolebenken til landsdelens største arbeidsplass. Etter noen utrygge år, var oppsigelsen etter hvert et faktum. Sivertsen fortsatte riktignok å jobbe på månedskontrakter etter at han var nedbemannet. Så valgte han å begynne på økonomiske studier ved BI.

INDUSTRIHAVNEN: Fra Statens innkrevingssentral er det kort vei til den gamle industrihavnen. Fra venstre: Jørn-Ove Sivertsen, Geir-Ivar Hjerpbakk, Trond Hammer (hovedtillitsvalgt NTL Skatt SI) og Siri Drageset

INDUSTRIHAVNEN: Fra Statens innkrevingssentral er det kort vei til den gamle industrihavnen. Fra venstre: Jørn-Ove Sivertsen, Geir-Ivar Hjerpbakk, Trond Hammer (hovedtillitsvalgt NTL Skatt SI) og Siri Drageset

Paul-Egil Henriksen

En av dem han ble kjent med på studiet, var Geir-Ivar Hjerpbakk.

I gymnasårene jobbet han alle ferier på «Råjernet», som var den malmbaserte prosessen for jern- og stålproduksjonen. Etter førstegangstjenesten ville han ha et «hvileår» på Jernverket – og endte med å bli værende. Riktignok med oppsigelsesspøkelset hengende over seg. Han tok likevel sjansen på å stifte familie og ta opp huslån.

Da han etter hvert måtte forlate bedriften, var det på grunn av eksem i hendene. Tiden var kommet til omskolering, og Hjerpbakk fikk plass på samme studie på BI som Sivertsen.

1. juli 1990 begynte de begge å jobbe med å kreve inn penger for staten, først bare som midlertidig ansatte. Akkurat som på Nasjonalbiblioteket, har veien blitt til underveis.

Geir-Ivar Hjerpbakk

Geir-Ivar Hjerpbakk

Paul-Egil Sivertsen

Effektive løsninger

– Det vi drev med, var helt nytt, så vi har vært nødt til å finne ut selv hvordan oppgavene skulle løses. Påfyll av opplæring har kommet underveis.

De mener selv at fordi de har funnet gode og effektive løsninger, har de klart å karre til seg stadig nye oppgaver.

– Vi har nok røvet til oss en del oppgaver på bekostning av andre, smiler Jørn-Ove Sivertsen.

Viktige oppdragsgivere for SI er blant annet Statens lånekasse for utdanning, Politiet, NRKs lisenskontor, Vegdirektoratet og Tollvesenet.

Hjerpbakk og Sivertsen tviler på at de fortsatt hadde bodd i Mo i Rana om ikke de nye, statlige jobbene hadde dukket opp. Og selv om den pågående omorganiseringen av Skatteetaten gir rom for litt bekymring, er de langt mindre redd for at ting skal gå galt nå enn på midten av 80-tallet.

– Vi har bevist at vi kan få til ting her, pluss at vi nå har mange flere bein å stå på, slår Sivertsen fast.

Mo i Rana har blitt en attraktiv by

De nye arbeidsplassene har ikke bare hindret utflytting, de har også fått folk fra andre kanter av landet til å søke seg til Mo i Rana.

– Ka farsken! fikk Gunhild Myrbakk høre gjentatte ganger fra kollegene de første årene etter at hun kom til Nasjonalbiblioteket. Møtet med Helgeland ble et aldri så lite kultursjokk for østlendingen, som kom som nyutdannet konservator fra Det kongelige danske kunstakademi i København.

Fra akademiet var hun blitt opplært i en del standarder for bevaring, som bruk av hvite hansker når ting skulle flyttes på. Men dette var de ikke like opptatt av rett sør for polarsirkelen.

– De syntes nok at vi var litt pripne, smiler hun skjevt.

Fornøyde: Asbjørg Lind, Svein-Morten Kolstad, Gunhild Myrbakk (fra venstre) ved Nasjonalbiblioteket Mo i Rana

Fornøyde: Asbjørg Lind, Svein-Morten Kolstad, Gunhild Myrbakk (fra venstre) ved Nasjonalbiblioteket Mo i Rana

Paul-Egil Henriksen

Veien blir til

Med i dette «vi»-et er mannen hennes som også er teknisk konservator. Det var han som først ble ansatt ved den nye avdelingen av Nasjonalbiblioteket. Selv jobbet hun først et år på museum.

Overgangen fra den danske millionbyen var stor, men de var aldri i tvil om at det var dette de ønsket seg.

– Vi har alltid vært glad i naturen, og det er virkelig fint her, så vi har aldri angret. Som avdelingsleder er jeg nå uansett i Oslo flere ganger i måneden.

Det som kanskje var litt vanskeligere for henne å venne seg til, var holdningen om at «veien blir til mens man går». I starten var de omlag 50 ansatte med tilhold i et gammelt skolebygg. Men de fant stadig nye løsninger, og i dag er biblioteket blant de mest moderne i verden.

– De har bygd opp en fantastisk kompetanse, og nå tar flere store bibliotek modell etter det som skjer der, sa nylig Nasjonalbibliotekets direktør Aslak Sira Myhre.

Flere av de ansatte NTL-magasinet snakker med, påpeker det store pågangsmotet som preger folk i området. Rett og slett en ukuelig optimisme.

Siri Drageset, Statens Innkrevingssentral, Mo i Rana

Siri Drageset, Statens Innkrevingssentral, Mo i Rana

Paul-Egil Henriksen

Fra Stryn via Oslo

Siri Drageset kom også flyttende sørfra på grunn av de gode jobbmulighetene. Stryningen bodde i Oslo med mann og barn, jobbet med idrettsadministrasjon og ønsket seg til et sted med mye natur. Mannen fikk jobb som reiselivssjef i 2009, hun som saksbehandler ved Statens innkrevingssentral. Mannens familie hadde tidligere bodd i Rana og jobbet i industrien, men selv hadde de ingen bekjente der. Det viste seg å gå knirkefritt.

– Vi møtte et åpent samfunn der det er lett å komme i kontakt med folk. Et veldig inkluderende lokalmiljø, med stort engasjement for lokalpolitikk og idrett.

Hun merker at arbeidsplassen er attraktiv. Mange av kollegene har høyere utdanning enn det som strengt tatt kreves. Ett av flere goder er fin tilretteligging for småbarnsforeldre som henne selv.

Mye som skjer

Både gamle og nye innbyggere forteller om en by der mye skjer. Festivaler for musikk og teater er med på å skape liv.

– Det bor mange ulike nasjonaliteter her i dag, i tillegg til folk fra hele landet, konstaterer Jørn-Ove Sivertsen ved Statens innkrevingssentral. Selv har han bodd i Mo i Rana hele livet, men han ser at en del av de som tidligere flyttet ut, er på vei tilbake. Lokale prosjekter av typen «Vi vil heim» har bidratt til å gjøre byen til et viktig kompetansesenter i Nord Norge.

– Det er en helt annen by enn da jeg kom hit i 1992, sier Gunhild Myrbakk.

Geir-Ivar Hjerpbakk stemmer i:

– Før var industrien nesten alt. Men det skjer utvikling hele tiden, med over hundre ulike bedrifter i industriparken og egen avdeling av Universitetet i Nordland.

– Ja, alt har gått oppover, ler Trond Hammer hjertelig, bare ikke på fotballbanen!

{"400792":{"type":"m","url":"/image-3.400792.57645842e7","cap":"INDUSTRIHAVNEN: Fra Statens innkrevingssentral er det kort vei til den gamle industrihavnen. Fra venstre: Jørn-Ove Sivertsen, Geir-Ivar Hjerpbakk, Trond Hammer (hovedtillitsvalgt NTL Skatt SI) og Siri Drageset","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"401513":{"type":"s","url":"/image-3.401513.207171bb14","cap":"Geir-Ivar Hjerpbakk","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"402323":{"type":"s","url":"/image-3.402323.1698481693","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"402325":{"type":"s","url":"/image-3.402325.9448acce4a","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"406098":{"type":"m","url":"/image-3.406098.5e9fc61760","cap":"Fornøyde: Asbjørg Lind, Svein-Morten Kolstad, Gunhild Myrbakk (fra venstre) ved Nasjonalbiblioteket Mo i Rana","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"406099":{"type":"s","url":"/image-3.406099.a40f06c89d","cap":"Siri Drageset, Statens Innkrevingssentral, Mo i Rana","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"88","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"Nasjonalbiblioteket har faktisk satt stedet på verdenskartet.","place":"Stor vekst"},{"title":"Vi møtte et åpent samfunn der det er lett å komme i kontakt med folk.","place":"Mye som skjer"},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}

Nasjonalbiblioteket har faktisk satt stedet på verdenskartet.

NTL-tillitsvalgt Morrakote Suriya

Vi møtte et åpent samfunn der det er lett å komme i kontakt med folk.

Siri Drageset

{"400792":{"type":"m","url":"/image-3.400792.57645842e7","cap":"INDUSTRIHAVNEN: Fra Statens innkrevingssentral er det kort vei til den gamle industrihavnen. Fra venstre: Jørn-Ove Sivertsen, Geir-Ivar Hjerpbakk, Trond Hammer (hovedtillitsvalgt NTL Skatt SI) og Siri Drageset","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"401513":{"type":"s","url":"/image-3.401513.207171bb14","cap":"Geir-Ivar Hjerpbakk","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"402323":{"type":"s","url":"/image-3.402323.1698481693","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"402325":{"type":"s","url":"/image-3.402325.9448acce4a","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"406098":{"type":"m","url":"/image-3.406098.5e9fc61760","cap":"Fornøyde: Asbjørg Lind, Svein-Morten Kolstad, Gunhild Myrbakk (fra venstre) ved Nasjonalbiblioteket Mo i Rana","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"406099":{"type":"s","url":"/image-3.406099.a40f06c89d","cap":"Siri Drageset, Statens Innkrevingssentral, Mo i Rana","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"88","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"Nasjonalbiblioteket har faktisk satt stedet på verdenskartet.","place":"Stor vekst"},{"title":"Vi møtte et åpent samfunn der det er lett å komme i kontakt med folk.","place":"Mye som skjer"},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}