Tidligere ansatt ved Frelsesarmeens barnevernsinstitusjon:
– Det var som om vi drev en psykiatrisk avdeling, bare uten vern og sikkerhetstiltak, sier miljøterapeut
«Ane» jobbet med svært syk ungdom, men Frelsesarmeens barnevernsinstitusjon hadde verken alarm eller taukutter. Hun etterlyser sikkerhetstiltak og bemanning. Selv fikk hun psykiske helseplager av jobben.
«Ane» varslet om at de var for få på jobb, opp mot beboergruppen de hadde boende. Illustrasjonsfoto.
Colourbox
anne@lomedia.no
«Ane» jobbet i fem år ved en av Frelsesarmeens barnevernsinstitusjoner, hvor Bufetat kjøpte flere av plassene. Fram til høsten 2019 da hun sluttet, opplevde hun at flere av jentene de fikk inn var svært psykisk syke. Det var selvskading omtrent daglig i perioder og reelle selvmordsforsøk. En av beboerne opplevde hun som spesielt syk. Hun var utrygg på jobb og ble til slutt sykemeldt med symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
– Det var som om vi drev en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP), bare uten vern og sikkerhetstiltak som ville fulgt med hvis vi hadde vært et sykehus. Vi hadde verken taukutter – til raskt å kutte tau og ledninger i truede situasjoner, alarm eller nok personale, sier barnevernspedagog «Ane».
– I urolige perioder er det kjempeviktig å ha slike sikkerhetstiltak, sier «Ane», som var miljøterapeut og praksisveileder ved institusjonen.
Mange, med mange historier
Hun fikk hjertebank da hun leste Fontenes saker om vold på barnevernsinstitusjon, om Jens Petter Christensen og «Trine» som begge har fått posttraumatisk stresslidelse etter belastninger på jobb. Hun skrev til oss på epost: «Vi er mange, med mange historier. Dessverre. Takk for at dere skriver om dette».
Hun synes det er vanskelig å stå fram med navn, selv om hun er i ny jobb. Hun håper likevel at det hun har å si om driften kan føre til endringer, til det bedre for ungdom og ansatte.
Les også: «Trines» psykolog: – Det er skandaløst at alvorlig vold mot en ansatt har fått pågå over lang tid
Frelsesarmeens virksomhetsleder for barne- og familievern Anne Hernæs Hjelle og fagleder May Lisbeth Smeby sier at Frelsesarmeen har en fast policy på aldri å kommentere en personalsak, på grunn av personvern og taushetsplikt, og at de derfor svarer generelt:
– Frelsesarmeen har utelukkende omsorgsplasseringer i sine institusjoner. Derfor er taukutter i nøkkelknippe eller alarm vanligvis ikke et tema i våre institusjoner. Dette vil likevel komme på plass dersom det blir vurdert som et nødvendig sikkerhetstiltak, eller inntil andre løsninger er på plass, som at barnet får et annet og mer egnet tiltak, sier de.
Anne Hernæs Hjelle er virksomhetsleder i Frelsesarmeen for barne- og familievern.
Silje Eide
Personaltetthet kan trigge ungdom
Hjelle synes det er alvorlig å høre at en ansatt har opplevd ikke å ha «verktøykasse» tilgjengelig.
– Jeg vil gjerne høre fra avdelingsledere og verneombud dersom folk i våre institusjoner kjenner det sånn. Selv har vi registrert en nedgang i voldssituasjoner i avvikssystemet vårt, sier hun.
Smeby påpeker at personaltetthet og sikkerhetstiltak som alarm ikke alltid er det mest effektfulle:
– Det kan gi uheldige signaler til beboere som får mange voksne rundt seg. Økt bemanning må i så fall brukes smart, for det kan trigge ungdom å ha mange til å passe på seg. Det kan også ha negativ effekt om beboere ser at de ansatte går rundt med taukutter og alarm, sier faglederen.
May Lisbeth Smeby er fagleder for barnevern i Frelsesarmeen.
Frelsesarmeen
– Institusjonen tok imot for syk ungdom
Den direkte årsaken til at «Ane» ble sykemeldt og siden sluttet, var en beboer med såpass sterke smerteuttrykk at «Ane» ikke lenger klarte å se hvor grensen gikk. I ettertid ser hun hvor mye aggresjon hun aksepterte. Hun fikk beskjed om å gå og henge seg, og hun sto på kjøkkenet med ungdom som knuste glass. Noen ganger ville hun bare gå derfra, eller låse seg inne på kontoret. Men så lot hun være, fordi hun hadde forventninger til seg selv om hva hun skulle klare å stå i, og ut fra hvordan arbeidskulturen var. Egne grenser for hva man skal tåle ble visket ut. Noen ganger var hun den eneste på vakt som kunne møte ungdommen på det den trengte.
Les også: Ny studie avdekker at det er tabu å snakke om vold på barnevernsinstitusjoner
Hun droppet å gå på toalettet, tok seg ikke tid til å spise. Men det verste var å hele tiden bli satt i situasjoner som gikk utover hva hun egentlig burde tåle.
– Institusjonen tok imot for syk ungdom. Vi hadde ikke forutsetninger for å takle det, og det hjalp ikke å si fra, sier «Ane».
For å bli godkjent som institusjon, er kravet at minimum 50 prosent av de ansatte har fagutdanning innen utvalgte profesjoner. Med to på vakt, jobbet «Ane» ofte med en som ikke var utdannet i faget. Da kompetansekrav i institusjon var på høring i 2018, sendte hun et personlig svar til direktoratet.
– Hvorfor aksepteres det at en ufaglært skal ivareta traumatiserte barn som har vært utsatt for omsorgssvikt? Fordi «alle» kan lage middag, kjøre biltur eller se TV med ungdommen? Jobben handler om mye mer – grensesetting, endringsarbeid, familiearbeid. For at vi skal klare jobben forsvarlig, trengs det å bygge opp faglige miljøer ved institusjonene, og vi må være flere, sier hun.
Kan si nei til å ta imot syk ungdom
Virksomhetsleder i Frelsesarmeen påpeker at det settes inn tiltak dersom institusjonsleder melder fra om behov.
– Det er rom for få større bemanning rundt et barn, eller å ha færre på en avdeling. Enhetsleder har ansvar for å gjennomføre tiltak som er nødvendig, for å ivareta både den ansatte og ungdommen. Jeg, som virksomhetsleder, og min stab er involvert dersom det trengs godkjenninger utover enhetsleders handlingsrom, sier Hjelle.
Virksomhetsleder Anne Hernæs Hjelle i Frelsesarmeen påpeker at det settes inn tiltak dersom institusjonsleder melder fra om behov.
Frelsesarmeen
Frelsesarmeen har 80 godkjente plasser fordelt på 7 institusjoner, der Bufetat har avtale om 57 av plassene. For tiden er det cirka 80 prosent belegg.
– Kan dere si nei til å ta imot ungdom som er svært syke?
– Ja. Dette handler om risikovurdering av barnet før plassering og dialog med plasserende instans. Men vi strekker oss langt for ungdommer som trenger hjelp, svarer Hjelle.
– Hva gjør dere hvis ungdom viser seg å være farligere enn risikovurderingen før plassering tilsa?
– Hvis negativ atferd øker, varsler vi Bufetat som plasserende instans. Det kan bli aktuelt å øke ressursene rundt beboeren. Dette kalles enkeltkjøp. Vi sier alltid ifra om ungdommen trenger annen hjelp, sier fagleder Smeby.
Smeby ser fram til at det skal gjøres helsekartlegging av barn og ungdom som barnevernet overtar omsorgen for.
Hun deler barneombudets syn om at det må gjøres før barn flyttes ut av hjemmet.
– Det kan avdekke om omsorgsplass er det rette, eller om det er bedre for barnet å bo hjemme og få hjelp fra andre instanser, sier hun.
– Her er vi for få
«Ane» opplevde at flere av ungdommene hun skulle passe på og gi omsorg til, rømte og tryglet om å få flytte. De klaget på andre medboere og sa at de var utrygge.
– Vi som jobbet der prøvde å være deres talerør, uten at det skjedde noe, sier «Ane».
Hun forteller at ungdom kunne sitte redd og alene på rommet sitt og gråte, mens det ble knust glass og ødelagt ting et annet sted i huset. Når de ansatte fortalte om krevende arbeidshverdager og ba om bedre bemanning, ble det avfeid sentralt i organisasjonen.
– Vi fikk til stadighet høre at vi var jo så dyktige, og Gud velsigne dere for arbeidet dere gjør. Vi pleide å si til hverandre at vi driter i den velsignelsen, vi trenger flere folk! To på vakt strekker ikke til når to ungdommer skader seg, en tredje tenner på noe og en fjerde sitter redd på rommet, sier «Ane».
Da tilsynsmyndighetene fra Bufdir kom for å kontrollere institusjonen, tok hun opp bemanningssituasjonen.
– Her er vi for få, sa jeg. De nikket og noterte. Etterpå fikk det likevel ingen følger. Jeg opplevde at vi ansatte fikk skylden for ikke å strekke til, sier «Ane».
– Det er lov å bytte beite
Hjelle sier de har en gitt bemanningsfaktor i avtalen opp mot målgruppen.
– Dersom det blir vurdert behov for økt bemanning, sikres dette i dialog med oppdragsgiver. De ansattes trygghet er svært viktig for oss, og vi vet at trygge voksne gir trygge barn. Enhetsleder har, sammen med verneombud, ansvar for å vurdere situasjonene hvor vi selv ønsker å sette inn ekstra bemanning utover oppdragsgivers rammer, sier Hjelle.
– Lar dere ungdom få flytte dersom de er utrygge og ber om det?
– Vi har verken myndighet eller ønske om å holde tilbake ungdom som ønsker å flytte. Barns medvirkning er svært viktig i vårt arbeid. Dersom slike tilfeller oppstår, vil vi kartlegge hvorfor ungdommen ønsker å flytte/er utrygge. Vi vil kunne iverksette strakstiltak, jobbe målrettet, og hjelpe barnet i dialog med Statsforvalter og plasserende instans, påpeker Hjelle.
Frelsesarmeens barnevernsinstitusjoner har 80 godkjente plasser fordelt på sju institusjoner. Her vises Frelsesarmeens kontaktsenter for rusavhengige på Grønland i Oslo.
Eirik Dahl Viggen
Hun understreker at de er svært opptatt av trivsel, trygghet og sikkerhet.
– Vold mot ansatte og andre barn på barnevernsinstitusjoner og spesielt på en omsorgsinstitusjon, er noe av det vanskeligste vi står i som arbeidsgiver.
– Hva tenker du om at en av deres ansatte fikk symptomer på psykisk sykdom av jobben?
– Det gjør veldig inntrykk å høre det, og det beklager vi! Å jobbe på en barnevernsinstitusjon er en tøff jobb. Det forteller meg at vi må bli flinkere til å forklare hvilket sted man søker jobb, og at det er lov å bytte beite, da denne jobb ikke er for alle. Man skal ikke true seg til å gå på en jobb man føler seg utrygg i, sier Hjelle.
Hun sier de vil sørge for at deres ansatte vet nok om hva det er å jobbe i institusjon med smerteuttrykk.
– Vi legger stor vekt på at den ansatte får opplæring og veiledning for å kunne mestre arbeidshverdagen med krav og utfordringer, sier hun.
Vold mot ansatte: – Vold mot politiet anmeldes alltid, hvorfor skal det være annerledes for ansatte på barnevernsinsinstitusjon?
Måtte ta debrifing selv
«Ane» forteller at en vikar var på jobb da en nyinnflyttet ungdom prøvde å ta livet sitt. Det var ingen leder på huset, grunnet ferieavvikling. Da hun selv kom på vakt dagen etter, kunne hun se at kollegaen var sterkt preget.
– Hun hadde ikke fått snakket med noen, så jeg ringte leder og ba om at vikaren måtte få debrifing. Jeg fikk beskjed om å ta det, forteller «Ane».
De neste månedene var det flere selvmordsforsøk. De ansatte brukte hverandre til å bearbeide hendelser, og ofte måtte de ta av fritiden sin.
– Når skulle vi ellers ha tid til det, sier «Ane».
Da hun selv ble syk, gikk det åtte måneder før arbeidsgiver henviste til bedriftshelsetjenesten. Da fikk hun tre samtaler med psykolog.
– Mer var det ikke økonomi til, sier hun.
Skal melde skader
Hjelle påpeker at de har et avviks- og forbedringssystem hvor ansatte fortløpende melder avvik, slik at de kan iverksette tiltak i tråd med behov.
– Her skal de ansatte melde fysiske og psykiske skademeldinger. Dette, sammen med muntlig dialog, legger grunnlaget for hvilken oppfølging de får. Enhetsleder følger opp den sykemeldte i tråd med Navs rutiner og våre interne rutiner. Disse skal sikre god oppfølging av den ansatte etter hendelser med vold, trusler og uheldige psykiske belastninger. Det gis også tilbud om samtaler, debrifing og bedriftshelsetjeneste, understreker Hjelle.
Før «Ane» sluttet i jobben, var hun tilbake i en mindre stillingsprosent og gjorde administrative oppgaver. Legen frarådet henne å jobbe i miljøet på institusjonen. Hun valgte til slutt å søke seg vekk og jobber nå med miljøterapi i kommunesektoren. Hun vet selv at hun var en dyktig miljøterapeut.
– Hvis rammene for sikkerhet og ivaretakelse av ansatte hadde vært på plass, kunne de beholdt meg.
Fått med deg denne? Tor fikk avslag på yrkesskadesøknad hos Nav og tapte i Trygderetten – så kom kontrabeskjeden
Institusjonen tok imot for syk ungdom. Vi hadde ikke forutsetninger for å takle det, og det hjalp ikke å si fra
«Ane», barnevernspedagog
