Odd Harald Røst

frifagbevegelse@lomedia.no

Menstadkonflikten var en av mange under storlockouten i 1931, den største og mest omfattende arbeidskamp i fagorganisasjonens historie. Sammenstøtet på Menstad varte i fem minutter.

Endte uavgjort

Ifølge historikerne endte kampene i 1931 uavgjort. Begge parter erkjente etter hvert at samarbeid måtte til. Fem år senere kom den første hovedavtalen. Samme år som storlockouten, passerte LO medlemstoppen fra 1919. Tilliten til fagbevegelsen var dermed ikke svekket av lockouten og sympatistreikene, men heller styrket. Tilvekst av nye medlemmer og nye grupper fortsatte uavbrutt de neste årene.

Konflikt i 6 måneder

Norge opplevde mange arbeidskamper under storkonflikten, som trådte i kraft ved lockout i jernindustrien 9. april 1931. Den varte i seks måneder og omfattet 86 000 arbeidere. Arbeidsgiverne hadde sagt opp alle tariffavtaler og krevde lønnsnedslag på 15 prosent, til tross for at uendret reallønn ville ha tilsagt en reduksjon på 6 prosent.

Bakgrunnen for konflikten på Menstad var at Norsk Hydro hadde leid inn ”kontraktsarbeidere” for å losse salpeter, mens flertallet av bryggearbeiderne streiket. Samtidig var hundrevis av andre i Skien og Porsgrunn utestengt fra sine arbeidsplasser. De som ble satt til blokkert arbeid på Menstad-kaiene var stort sett uorganiserte laste- og lossearbeidere på enkeltmannskontrakter og med tre måneders oppsigelse. De utestengte arbeiderne betraktet dette som streikebryteri.

Mot streikebrytere Kamp mot streikebrytere var ikke enkelstående tilfelle knyttet til Menstad. Den hørte til dagens orden under streiker og lockouter i alle grener av arbeidslivet. Det gikk særlig hardt for seg under skogskonfliktene, men de mest dramatiske sammenstøtene fant sted under streik eller lockout i havnene.

Det var derfor ikke uventet at demonstranter dro til Menstad for å stanse arbeidet.

På livet løs

Norsk Hydro hadde lager og havneanlegg for utskiping av salpeter på Menstad.

Allerede 2. juni brøytet arbeidere fra hele distriktet seg vei gjennom porten og politisperringene for å ta kontraktsarbeiderne. De ble halt fram fra sine skjulesteder, og etter muntlig overhalingen, gikk kontraktsarbeiderne med på å forhandle med fagforeningen. Deretter måtte de gå spissrotgang gjennom mengden før de ble jaget, ”en straff som best kan sammenliknes med å stå i gapestokken på kirkebakken i fordums tid”, heter det i en av Hydros jubileumsbøker.

Arbeidet ble tatt opp igjen klokken 7 mandag 8. juni. Demonstrasjonslederne mobiliserte, og denne gangen var det nærmere 2000 demonstranter, flere bevæpnet med stokker, som marsjerte mot Menstad. Der ble de ikke møtt bare av stengte porter, men av vernepliktige fra hær og marine.

Brått sto arbeiderne overfor væpnede soldater, som var beordret til å sloss mot og ikke for folket. Stemningen var spent, dette kunne stå om liv.

Vidkun Quisling

Ordren om bruk av militære styrker, kom fra den nettopp innsatte regjeringen Kolstad, altså Bondeparti-regjeringen med negativ holdning til arbeiderbevegelsen.

Kolstad blåste støv av beredskapsplanene under konflikt og mobiliserte militære styrker. Politi ble hentet fra andre distrikt. Det var ubevæpnet, men skytevåpen var lagt fram på politikammeret i Porsgrunn, klare til å bli fraktet opp til Menstad i havnefogdens motorbåt.

Daværende forsvarsminister het Vidkun Quisling. Han tok senere æren for den militære opppmarsjen, men senere historikere har nedtonet hans rolle.

Lederen for politistyrkene het Annar Thinn. Han var håndplukket til oppgaven fordi han hadde bred erfaring fra fløterkonfliktene i Randsfjorden måneden før. Denne gangen skulle han stå overfor betydelig større motstand enn grupper på 50 og 60 fløtere.

Dramatiske hendelser

Det kom flere ganger til åpen kamp mellom demonstranter og politi, men intet menneskeliv gikk tapt. Derimot fløt det blod og mange ble slått til bakken, skrev Telemark Arbeiderblad. Selv om selve konfrontasjonen mellom demonstrantene og de uniformerte ikke varte lenger enn fem minutter, var situasjonen spent, nærmest dramatisk, både før og under konfrontasjonen.

Dagbladets utsendte, journalisten og forfatteren Axel Kielland, ga denne situasjonsrapporten:

– Det gikk et stønn av forferdelse gjennem begge byer da en liten tysk lastebåt kom dampende op til Menstad ved 11-tiden i natt eskortert av fire krigsfartøier, 2 torpedobåter ankret op foran lastebåten, 2 mineutleggere bak. Kanonmunningene pekte innover jordene på Menstad og gastene blev holdt klar til å gå i land.

Fengselsstraff

Det er skrevet tunge beretninger og bøker om Menstadkonflikten. For å gjøre en lang historie kort, den ble løst. Det som skjedde videre var at arbeidere fortsatte lastingten under politibeskyttelse i en uke. Deretter ble de sendt på en uvanlig lang sommerferie. Da de kom tilbake, ble de ikke satt til blokkert arbeid, og kontraktsystemet ble avskaffet i de nye overenskomstene. De som hadde gått på kontrakt, ble månedslønte, og såkalte slengere, slike som ble tatt inn ved behov, ble organisert i en underavdeling.

Det ble reist straffesaker mot i alt 28 aktive arbeiderledere. Flere hadde søkt å dempe gemyttene og holde aksjonene i disiplinerte former, men det hjalp lite. Seks av de tiltalte ble frifunnet og to ble bøtelagt, mens de øvrige ble idømt fengelsstraffer på til sammen seks år. Hvem som vant til slutt, er ikke godt å si. Når det gjelder de dømte aktivistene, kunne de etter endt soning gå tilbake til arbeidslivet med hodet høyt hevet.