JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Ap mistet 100.000 fagorganiserte ved forrige valg: – En kjempeutfordring, mener Martin Kolberg

Martin Kolberg har fylt 70 år, men er fortsatt klar til kamp. Og Arbeiderparti-veteranen vet hvilke kamper partiet må vinne for å komme tilbake til regjeringskontorene.
– En stor utfordring er at vi (Ap) taper valg, men det er nesten verre at de fagorganiserte føler det ikke er grunn til å stemme på oss, sier Martin Kolberg.

– En stor utfordring er at vi (Ap) taper valg, men det er nesten verre at de fagorganiserte føler det ikke er grunn til å stemme på oss, sier Martin Kolberg.

Dagsavisen

11.03.2019
12:32
10.04.2019 20:37

– Kampen fortsetter!

Det er onsdag formiddag. Inne i stortingssalen grilles borgerlige statsråder om abort og forholdet til den kinesiske telegiganten Huawei. Inne på et kontor i femte etasje står Stortingets eldste representant, Arbeiderpartiets Martin Kolberg, og snakker inn i en vegg.

– Kampen fortsetter, gjentar veteranen der han står med knyttet neve.

– Jeg pleier å si dét til guttane hver morgen, forteller han og humrer.

Saken fortsetter under bildet.

Martin Kolberg, med «guttane» på veggen bak ham.

Martin Kolberg, med «guttane» på veggen bak ham.

Mimsy Møller, Dagsavisen

«Guttane» er i denne sammenhengen Martin Tranmæl og Haakon Lie. To tidligere partisekretærer i Ap. Det er gått femti år siden Lie gikk av, og omtrent like lenge siden Kolberg gikk inn i AUF, der han diskuterte Marx med kameratene i AUF, lenge før han selv skulle bli partisekretær for et Ap hjemsøkt av krise og velgerflukt på starten av tusenåret.

Tranmæl og Lie henger på Kolbergs kontorvegg i form av to portretter, signert kunstnerne Kristofer Sinding-Larsen og Nils Aas.

24. februar er det 70 år siden Kolberg ble født inn i en arbeiderklassefamilie i Lier i Buskerud. Han har fortsatt bilde av barndomshjemmet på kontoret, et hjem der besteforeldrene bodde i første etasje, og han selv bodde i andre etasje, med en mor og en bestemor som var husmødre, en far som jobba på jernbanen og en bestefar som var forskalingssnekker.

– Det har vært et bra liv, sier han.

– Og privilegert. Det hender jeg står her ved vinduet, ser ut og tenker på hvor privilegert jeg er. Det er jo med meg som med andre at det har vært mye tilfeldigheter i livet. Det var ikke tilfeldig at jeg gikk inn i AUF og Ap, det var opplest og vedtatt hjemme hos meg, den saken var klar, det er den indre motoren min, sier han.

Det var likevel tilfeldigheter som gjorde at han skulle ende der han endte, han var på rett sted til rett tid, sier han. Slik endte han med et liv der politikken skulle bli en livsstil. Et liv han oppsummerer som «usedvanlig godt».

Det er et par vararepresentanter som er eldre enn ham på Stortinget, men blant de fast møtende er han nå eldst. Kolberg har preget norsk politikk gjennom flere tiår, lenge før han ble valgt inn på Stortinget. 46 år siden er det han ble satt på lønningslistene til Ap. Og han står der fortsatt når han tar imot Dagsavisen i forbindelse med 70-årsdagen sin, for å snakke om tilstanden i partiet han har vært med i de siste fem tiårene.

Meld deg på nyhetsbrevet vårt

Hvilken alder er vel 70? Kolberg er mer enn sju år yngre enn Bernie Sanders, som har varslet at han kaster seg inn i kampen om å bli presidentkandidat for Demokratene under neste års valg i USA. Da er det vel ingenting i veien for at Kolberg kan forsøke seg på å gå til topps i Ap?

– Nei, nei, nei, det er ikke aktuelt, svarer han humrende.

– Men nestleder da, der er det jo en plass ledig?

– Nei, det ville vært et helt galt signal, sier han og viser tilbake til da han gikk inn i AUF.

– Vi ble litt merket i min AUF-generasjon av hvor mye motstand vi møtte fra den eldre generasjonen. I Buskerud Ap var det harde tider, du ble satt på plass særlig i utenrikspolitikken. Vi kom jo inn i en brytningstid, med nei til Nato, nei til EEC og hele pakka. Ap har aldri vært så nær en splittelse som i 1972-73. Dette blir litt anekdotisk, men på AUFs landsmøte i '73 stemte en tredel for at AUF skulle bryte med moderpartiet. De forsvant i stor grad til SV, masse gode folk, og jeg beklager det den dag i dag, sier Kolberg og legger til at han lærte en lekse:

– Når du har stått på lønningslista i 46 år og vært med i over femti, da har du én oppgave, det er å passe på folk som kommer bak deg. Fornyelse er alltid viktig.

Når det gjelder egen alder er det uansett ikke Sanders han sammenligner seg med, sier han, men Trygve Bratteli, som var statsminister da han var med på å ansette Kolberg på Aps partikontor på Youngstorget.

– Når vi er ferdige med denne stortingsperioden er jeg ett år eldre enn Trygve var da han slutta, det tenker jeg ganske mye på. For Trygve var og er min store favoritt i norsk politikk.

– Hva var så spesielt med ham?

– Han var tjeneren. Han utfordret aldri partiet, han var partiets mann. Det er en sterk egenskap å aldri sette seg selv foran.

Når det er sagt: Kolberg er opptatt av at Sanders vil kjempe om presidentmakten. Det er klokt, mener han.

– Det trengs sårt. Først og fremst som sosialdemokrat, men også som medlem av utenrikskomiteen, vil jeg si at den innenrikspolitiske utviklingen i USA, som skal være verdens største demokrati, med den ulikhetsutfordringen og de demokratiske og konstitusjonelle utfordringene vi ser med denne presidenten, er et stort problem for hele den vestlige verden. Vi trenger en alternativ stemme til denne politikken, som er så tydelig som det Sanders er. Jeg berømmer ham for at han vil, orker og kan, og jeg håper at det demokratiske partiet denne gangen setter pris på hans kandidatur på lik linje med andre kandidater, for jeg tror vi nærmer oss at det punkt at det amerikanske samfunnet er modent for en alternativ linje, også til det Demokratene på mange måter har fulgt, for det har vært en ulikhetsutvikling også under dem som ikke noe demokrati kan bære på sikt. Valget av Trump er et tydelig varsel også til Demokratene om at dette ikke går lenger, at de er nødt til å håndtere situasjonen annerledes. La meg vise til mannen som henger på veggen bak her, sier Kolberg og peker på portrettet av Haakon Lie.

– Han sa noe til meg en gang som er grunnregel for sosialdemokratisk tenkning, la den svære hånda si på bordet, den var tre ganger så stor som min, så sa han «husk på det, at hvis du ikke representerer de som sitter nederst ved bordet, så representerer du ingen».

Følg oss på Facebook

Kolberg fikk jobben som partisekretær i et kriseår for Ap. 2001. Etter en kort periode med Jens Stoltenberg som statsminister ramlet Ap inn i en oppslutning på 24,3 prosent, det dårligste siden 1924. Telenor og Statoil var blitt delprivatisert. Båndene til LO tynnslitt. Ap ble lammet av lederstrid. Fire år senere sto Kolberg på partiets landsmøte og messet «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen».

Ved valget i 2017 gikk Ap på en ny smell. Selv om oppslutningen på 27,4 prosent var høyere enn i 2001, gikk Kolberg ut i Klassekampen og sa at situasjonen nå var verre enn i 2001. Sosialdemokratiet var i krise, slo han fast.

Men tilbake til sitatet fra Haakon Lie. Mener han det er den forståelsen som har sviktet, og at det er noe av forklaringen på at partiet er der det er?

– Jeg vil ikke gå så langt som å si det, sier han og fortsetter:

– Jeg mener ikke det er grunnlag for å svare ja på det, men jeg vil si at vi altfor ofte blir for institusjonaliserte og ikke alltid klarer å se tydelig hva som er utfordringene ute i samfunnet og konsekvensene av det vi vedtar. Det er ikke gjort av vond vilje, men vi blir for institusjonalisert.

– Har dere mistet grepet om arbeiderklassen?

– Jeg mener vi ikke har mistet grepet, men vi har et identifikasjonsproblem overfor betydelige grupper. Det vil jeg si. Da vi mistet 100.000 fagorganiserte ved sist stortingsvalg, er det en kjempeutfordring for oss. Det ene er at vi taper valg, men det er nesten verre at de føler det ikke er grunn til å stemme på oss. Det er det siste som berører meg mest, og det henger etter mitt syn sammen med en politisk kurs som gjorde at vi ikke ble tydelige nok på vesentlige områder i norsk politikk. Det igjen henger sammen med at det er for mange forlik med en høyreregjering. Det er nødvendig å inngå forlik i Norge som er av nasjonal karakter, kirkeforliket er for eksempel et slikt forlik. Men å inngå for mange forlik med en notorisk høyreregjering fører til at høyreregjeringen etterpå kan definere forliket, og at vi går med i dragsuget. Det må vi passe oss veldig for. Jeg mener at vi etter valget i fellesskap har rettet oss på dette punktet, det er blitt en tydelig rødgrønn profil som jeg er glad for.

På spørsmål om hvilke forlik han mener de ikke burde ha inngått peker Kolberg på politireformen, deler av Nav-systemet, kutt i antall skattekontorer, ting som tapper distriktene for selvfølelse.

– Hva med arveskatten? Hvordan kunne dere støtte at den ble fjernet?

– Ap mente at arveavgiften slik den var, rammet vanlige folk for mye, og at det var nødvendig å avvikle den. Jeg var personlig imot det, ikke fordi det ikke går an å si at det var noe galt med den forrige ordningen, men jeg mener det er riktig at vi i prinsippet har en arveavgift, og det hadde gått an å si at vi kan ha en annen modell.

Kolberg sier han vil at eget parti med «stor kraft» skal gå til «konsekvent kamp for skatten».

– Uten et tilfredsstillende skattegrunnlag kommer vi ikke under noen omstendighet til å klare å opprettholde fellesskapssamfunnet og likhetssamfunnet, sier han og legger til:

– For min del vil jeg ikke utelukke at vi går for en alternativ form for arveavgift.

– Du vil gå til valg på økt skatt?

– Ja, slik vi gjorde ved sist valg. Så sier noen at vi tapte på grunn av de femten milliardene, ja det kan hende noen ikke stemte på oss på det grunnlaget, men det var også fordi vi ikke var tydelige nok på hva pengene skulle brukes til, hva som var hensikten med det. Det er to ting høyresida nå lykkes med. Det ene er at de lykkes med å redusere skattenivået og argumentere for det, men de klarer det fordi de bruker oljepenger. Og de lemper penger fra offentlig sektor over til privat, gradvis presses offentlig sektor og fellesskapssamfunnet slik at man kan starte privatisering. Det andre er sentraliseringssporet, regionreformen slik den er blitt, sentraliseringstanken rundt alt som har med offentlig drift å gjøre. Noen spør hvorfor i all verden de gjør det, svaret er enkelt, det er fordi de er høyrefolk og nyliberalister. Det tredje beinet er angrepet på arbeidslivet, på arbeidsmiljøloven. Det er noen som skvetter når jeg bruker ordet samfunnskamp, men det er den samme kampen som da Gerhardsen var leder av DNA.

Det er også en klassekamp, mener han.

– Mange arbeidstakere kommer nå under et voldsomt press, neste generasjon kan møte et arbeidsliv som er av en sånn karakter at du kan kalle det klassekamp. Vi må stå på arbeidsfolks side, og vi må først og fremst ta vare på våre egne folk. De såkalte lilla velgerne, de får komme som bonus.

Det har vært rødgrønt flertall på flere målinger nå, også på den siste målingen her i avisen, men det er ikke fordi Ap vokser. De står mer eller mindre stille, mens Sp, SV og Rødt har vind i seilene. Kolberg tror det kommer til å endre seg. Samtidig understreker han at hans eget parti må være «krystallklar på det rødgrønne sporet».

Spørsmålet om han mener de er tydelige nok nå drukner i en anekdote fra da han i sin tid ble satt på lønningslistene til Ap. Han ble ansatt i 1973 av Trygve Bratteli, Reiulf Steen og Ronald Bye, forteller han. Det var Ronald Bye som mye seinere skal ha fortalt anekdoten om da Kolberg ble ansatt.

– Trygve huska jo aldri hva folk het, så han spurte «hva heter han borti AUF igjen da, han som kler seg sånn noenlunde?».

Kolberg ler.

– «Ja det må være Martin Kolberg det,» svarte han. «Ja, han synes jeg vi skal se litt nærmere på».

Dette er bare første del av Kolbergs anekdote. I andre del går Bye til Aps representant i AUFs sentralstyre, Johs. Skeide Larsen.

– Ronald var på den harde linja etter 1972. Han gikk til Johs. og sa «finnes det en eneste jævel borti det helvetes rottereiret AUF som kan brukes til noe som helst?» Da hadde han svart at «ja, det måtte være Martin Kolberg, for han bruker slips». Og da ble jeg ansatt. Det var etter at taket hadde falt ned, Ap fikk 35,3 prosent i 1973. Partiet skulle såkalt fornyes, få nye krefter, og da kom det tre stykker, Bjørn Tore Godal, Kåre Myrvold og meg.

– Du kom inn som ung AUF-er, uutdannet, med tre år på Drammen Kabelfabrikk bak deg. Har bakgrunn fra lokalpolitikken i Lier før vervet på Stortinget. Det er ikke mange med den bakgrunnen her nå, utdanningsnivået er et helt annet. Dagsavisens gjennomgang viste i 2017 at to av tre i Aps stortingsgruppe har bachelor eller mastergrad, like mange som i Høyre. Bare 11 av 169 representanter på Stortinget har fagbrev, de fleste av dem i Frp. Er det et problem for dere?

– Ja. Det er trekk som er negative, som ikke bare gjelder oss, men som rammer oss spesielt hardt. Det ene er spesialiseringen, det blir på en måte et fag å være utenrikspolitiker eller finanspolitiker, det allmennpolitiske kommer for mye i bakgrunnen, at du skal være politiker på hele feltet, og forstå den politiske nerven i saken, ikke bare sakens saklige innhold. Spesialiseringen og byråkratiseringen er et kjempeproblem, samfunnet er et annet enn da jeg kom inn i politikken, men det fører til at vi noen ganger sliter med rekrutteringen spesielt fra fagbevegelsen. Det beklager jeg, for selv om det er masse bra folk i partiet, er den linken en avgjørende nerve for et sosialdemokratisk parti.

Han avviser at de er blitt elitistiske men sier at «man blir offer for et system som er blitt veldig spesialisert og veldig byråkratisert».

Kolberg fyller altså 70. Det er blitt femti år siden han ramlet inn i politikken i Lier. Så hvordan ser han på tilstanden i et parti han etter valget slo fast at var i krise? Og hva mener han at de bør gjøre?

– All lærdom sier at vi ikke må åpne venstreflanken, den må tettes igjen, det er vi i ferd med å gjøre.

– Og hva betyr det?

– At vi må føre konsekvent kamp mot privatisering, for skatten, mot sentralisering, for arbeidsfolks rettigheter og for fagbevegelsens autoritet og plass i det norske samfunnet. Det er en politisk uhyrlighet at vi har en regjering som sier den anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet, det er kimen til å bygge ned arbeidsfolks rettigheter. Hva er den viktigste ressursen arbeidsfolk har, jo egen arbeidskraft, og verdien av den arbeidskrafta må ikke bli devaluert av høyresida.

Han satt som partisekretær i Ap da de gikk i regjering med SV og Sp, og det er fortsatt en rødgrønn regjering de må gå til valg på, mener han.

– Det er uklokt å forskuttere parlamentariske situasjoner to og halvt år før valget, svarer han på spørsmål om han kan se for seg at Ap går i regjering alene.

– Det politiske svaret er det rødgrønne samarbeidet, da hadde vi kontroll på samfunnsutviklingen på sosialdemokratisk grunnlag. I dette bildet er Sp, de liker det ikke helt, men de er et sosialdemokratisk parti i den forstand at deres interessesfære er avhengig av sterke fellesskap og stopp i sentraliseringen. De er helt avhengig av det. Derfor tilhører de den sosialdemokratiske sfæren, det ser vi helt tilbake til 1935-36.

Det er det viktigste han har oppnådd i sitt politiske liv, sier han. At de gikk i allianse med SV og Sp.

– Ap måtte legge bort tanken om at vi måtte styre alene. Som partisekretær ble jeg den gangen spurt «ja, det høres bra ut dette Martin, men hvordan skal det gå med partiet om vi skal samarbeide med SV og Sp». Da svarte jeg at det er ikke partistrukturen som er viktigst for oss, men formålet. Det danna det interne grunnlaget for at vi kunne etablere det rødgrønne samarbeidet, og der spilte jeg en rolle. Og vi fikk lagt ned krigen mot SV, som pågikk i hele min ungdomstid. Husk at jeg tilhørte den såkalte venstresida i AUF, kampen mot SV er helt irrasjonell, motstanderen befinner seg konsekvent til høyre, og bare til høyre, sier han.

Kolberg er likevel mer kjølig til Rødt, som han kategorisk avviser regjeringssamarbeid med.

Mens vi sitter på Kolbergs kontor på Stortinget sitter valgkomiteen i Trøndelag Ap i møte og diskuterer om tidligere nestleder Trond Giske skal bli ny nestleder for fylkespartiet. Det endte som kjent med at han ikke blir det, men innstilles som medlem av styret.

Samtidig melder VG at nestleder Hadia Tajik skal ha forlangt at Kolberg får en plass i den sentrale valgkomiteen som skal ta stilling til om landsmøtet skal utnevne ny nestleder sentralt etter Giske. Det skal ha skjedd etter at Trøndelag Ap foreslo Eva Kristin Hansen som medlem av komiteen.

Kolberg selv fastholder at han ikke har noe kunnskap om hva som er diskutert i partiledelsen, og at arbeid i en valgkomité må «være preget av at ingen og ingenting står over partiet». Han var for øvrig leder av samme komité både da Støre ble leder og da Tajik og Giske ble nestleder. Han blir ordknapp når vi spør om hva han tenker nå, sier at han er fornøyd med valgene.

Han sier han er glad for at Gro Harlem Brundtland har takket ja til å komme i bursdagsfeiringen hans. Det var Brundtland som i sin tid hentet inn Kolberg som stabssjef ved Statsministerens kontor. Men det var også da det gamle, nære vennskapet med Thorbjørn Jagland fikk en brå slutt.

– Det gjør meg vondt den dag i dag, og jeg tror det kommer til å gjøre vondt hele livet ut, fortalte han den gang. Kolberg forteller at Jagland er invitert til feiringen hans, og håper at han kommer.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
11.03.2019
12:32
10.04.2019 20:37