Stig H. Christensen

stig@lomedia.no

– Når kravet om spesielle kvalifikasjoner var brutt for menn i 1898, var veien fram til 1913 og allmenn stemmerett for kvinner mye lettere, forteller historiker Finn Olstad.

Er det da grunnlag for å hevde at det var arbeiderbevegelsen som kjempet gjennom den allmenne stemmeretten? «Ja, langt på vei», er svaret fra et knippe historikere og samfunnsforskere.

Thrane-bevegelsen

Da Marcus Thrane stiftet sin bevegelse i desember 1848, sto kravene om reformer og spesielt kampen for allmenn stemmerett for menn øverst på agendaen. Kravet var radikalt, men ikke nytt. Spørsmålet var aktualisert i kjølvannet av den tredje franske revolusjon i februar 1848, hvorpå Frankrike innførte stemmerett for alle menn. Danmark fulgte opp året etter. Også Tyskland, Storbritannia og USA innførte allmenn stemmerett for menn flere tiår før Norge.

Thrane mente det var et stort gap mellom Grunnlovens proklamerte frihet og en manglende demokratisk praksis i Norge på 1800-tallet. Når Thrane og hans arbeiderforeninger ble slått så hardt ned på av det norske rettsapparatet, var det på grunn av bevegelsens kamp for demokrati, ifølge historiker Mona Ringvej. Revolusjonære vinder ute i Europa bidro til borgerskapets redsel for arbeiderforeninger av Thranes type. De måtte stoppes for enhver pris. Thrane og flere med ham ble da også dømt i Høyesterett, men som Ringvej sier i sin helt ferske bok, Marcus Thrane. Forbrytelse og straff, ble ingen forbrytelser nevnt i dommen. Paragrafer nevnes, som «angreb paa Staten», men dommen peker ikke på noen kriminelle handlinger.

Arbeider-Foreningerne ble karakterisert som forbryterske, men ifølge Ringvej kan deres virksomhet vel så gjerne ha vært et underkjent kapittel i historien om det norske demokratiets utvikling. Det gjaldt vanlige folks ønsker om å slutte seg til det politiske fellesskapet som den norske staten etter 1814 skulle representere. Med til historien hører at Thrane-bevegelsen i løpet av tre år fikk minst 30 000 medlemmer og 400 foreninger. Det var et oppsiktsvekkende stort antall på den tiden, og omtrent like mange som stemte ved stortingsvalget i 1850.

Hvordan samfunnet skulle håndtere en slik mengde søknader om aktiv deltakelse i samfunnet kom altså fem år etter: Hele bevegelsen ble knust, og det tok nærmere 50 år før menn fikk allmenn stemmerett og ytterligere 15 år før kvinnene ble inkludert. Ringvej påpeker at den 72 sider lange dommen fra Høyesterett er blitt brukt som en av de viktigste kildene til Arbeider-Foreningernes historie. «Men det står ingenting der om at foreningene opprettet sparekasser, sykekasser, drev lese-, skrive- og regnekurs, allmuebibliotek, sangforeninger og foredragsvirksomhet. Mye av arbeidet var opplysningsarbeid som skulle gjøre medlemmene rustet til å bruke stemmeretten...», skriver hun i boka.

Thrane var en sosialist for sin tid, men neppe revolusjonær i den forstand at han ville omstyrte samfunnet med vold. Han var mere inspirert av de engelske chartistene, som henvendte seg til parlamentet med underskriftskampanjer for politiske reformer.

Stemmerettens vugge

Det skulle gå flere tiår før arbeidsfolk igjen lot høre fra seg på organisert vis. I 1872 ble Oslo Typografiske Forening etablert, og etter hvert kom mange flere. Ingen av forslagene på Stortinget om stemmerettsutvidelse før 1886 gikk inn for allmenn stemmerett for menn. Denne retten skulle stadig gjelde for de utvalgte, selv om utvalget etter hvert ble bredere. Johan Sverdrups (V) holdning var at stemmeretten skulle utvides «så langt forholdene tillot det».

På denne tiden var det en inntektsgrense for å kunne stemme, som gjorde at de fleste arbeidere falt utenfor. Kjernegrupper for Venstre, som sakførere, lærere og funksjonærer, kom imidlertid med. I 1890 hadde rundt 13 prosent av arbeiderne rett til å stemme.

I 1870- og 80-årene ble arbeidersamfunnene sentrale plasser for politisk kamp, særlig da mellom Venstre-folk og folk som var knyttet til den voksende arbeiderbevegelsen. Aksel Zachariassen, som har skrevet historien, framholder Arbeidersamfunnet som «stemmerettens vugge». Kravet om allmenn stemmerett ble en fast post på landsarbeidermøtene, som ble arrangert fra 1880 og samlet utsendinger fra de forskjellige arbeidersamfunnene. Skomaker Anders Larsen Skaarers uttalelse på det første møtet i Kristiania i 1880 kunne stå som motto: «Full rett som menneske, full stemmerett!». På et møte i 1891 framholdt innlederen, arbeider Edvard Olsen, at kravene og kampen nå samlet seg om en enkelt sak, nemlig allmenn stemmerett. Det gikk ikke lenger an at arbeideren ble betraktet som utlending i sitt eget fedreland.

Kjempet fram fra utsiden

Høsten 1884 ble det dannet en ny organisasjon som skulle representere de «virkelige» arbeiderne, Det norske Arbeiderforbund. Den umiddelbare foranledningen var en streik ved Akers mek. Verksted, og den nye organisasjonen satte i gang med økonomisk streikestøtte. Men det var stemmerettskampen som sto i forgrunnen og som var forbundets hensikt, hevder historiker Finn Olstad. Uten stemmerett hadde man ingen innflytelse. Derfor måtte man slutte seg sammen og danne et arbeiderforbund.

Politikk var i utgangspunktet strengt forbudt i arbeidersamfunnene, ifølge historiker Einar A. Terjesen ved Arbeiderbevegelsens arkiv, men han legger til: «I 1880-årene ble mange av dem politisert og erobret av Venstre, som i 1890-årene igjen mistet kontrollen til sosialdemokratene» (Arbeiderbevegelsens arkivs årbok for 1991). Arbeidernes direkte innflytelse økte, og arbeidersamfunnene ble viktige foredrags- og diskusjonsfora. Delaktighet i «de borgerlige rettigheter», først og fremst stemmeretten, sto sentralt og dette skulle skje ved å øve press på Venstre. Agitasjonen for allmenn stemmerett kom til å følge den sosialdemokratiske bevegelsen i gjennombruddstiden fra midten av 1880-årene og fram til stemmeretten var innført for menn og senere for kvinner. Selv om de var få, var sosialistene og deres innflytelse noe Venstre måtte ta hensyn til, ifølge Finn Olstad.

— Det er helt klart at det var arbeiderbevegelsen som kjempet fram stemmeretten. Arbeiderpartiet var i 1887 mer et stemmerettsparti enn et sosialistisk parti, mener Terjesen, som legger til at Det norske Arbeiderparti rett og slett ble dannet som et stemmerettsparti.

— Man måtte ha stemmerett for å få makt, sier han til LO-Aktuelt.

Arbeiderpartiet hadde ingen på Stortinget, dermed måtte de kjempe fram stemmeretten fra utsiden.

Press fra kvinnebevegelsen

Venstre vedtok «almindelig stemmerett» i 1891, og Terjesen skriver: «Stemmerettskravet var nødvendig for å vinne arbeidervelgerne, men måtte balanseres mot bonde- og borgerinteressene». Dette er filosof Hans Ebbing i Bergen helt enig i. Han påpeker at Venstre-bevegelsen var tidig ute, med Johan Castberg og «Arbeidervennene», som igjen var inspirert av det som foregikk i Tyskland.

— Bismarck var en kynisk maktpolitiker, men så styrken i arbeiderbevegelsens kamp, og etablerte dermed et visst samarbeid mellom fagbevegelse, arbeidskjøpere og stat.

Ebbing mener det er helt åpenbart at arbeiderbevegelsen med sitt klassekamp-perspektiv la press på Venstre for å få fortgang i sakene, og at det sånn sett er grunnlag for å hevde at en framvoksende arbeiderbevegelse presset fram allmenn stemmerett.

Førstelektor i filosofi, Arne Overrein, sier til LO-Aktuelt at Arbeiderpartiet hadde stemmerett på programmet fra første stund. De andre partiene så at arbeiderbevegelsen begynte å organisere og forsto hvilket maktpotensiale som lå i det.

— Uten disse sosiale bevegelsene i samfunnet ville det tatt lengre tid å innføre stemmeretten, påpeker han.

Men presset kom også fra kvinnebevegelsen, påpeker Hans Ebbing.

— De borgerlige kvinnene ville ha likestilling med sine menn, sier han til LO-Aktuelt.

Einar A. Terjesen sier at Venstre la ned stemmerettskampen etter 1898, mens den borgerlige kvinnebevegelsen kjempet videre fram mot 1913, samtidig som arbeiderbevegelsens kvinner tok opp tråden da deres bevegelse ble etablert rundt århundreskiftet.

Arbeiderpartiet mot Venstre

På 1890-tallet var det skarp konkurranse om arbeidervelgerne mellom Arbeiderpartiet og Venstre. I 1893 startet Venstre en kampanje for å verve medlemmer fra fagbevegelsen. Resultatet ble mellom 25 og 30 kollektivt tilsluttede fagforeninger, omtrent like mange som Arbeiderpartiet. Ifølge Terjesen var det største politiske stridstemaet mellom liberalere og sosialdemokrater strategien og taktikken for å få gjennomført allmenn stemmerett. Mens allmenn stemmerett for både kvinner og menn var et fundamentalt krav for sosialdemokratene, prioriterte liberale foreninger stemmerett for menn. Sosialdemokratene i Kristiania sto fra 1886 i spissen for demonstrasjonstog for stemmeretten på 17. mai. Venstre var med, men arrangerte fra 1892 sine egne tog.

Viljen til å få igjennom allmenn stemmerett økte, og i 1893 ble tanken om streik som et pressmiddel drøftet på Arbeiderpartiets landsmøte. I en henvendelse til Stortinget på vegne av arbeidertoget 17. mai 1894 ble det truet med at norske arbeidere kunne sette i verk generalstreik over hele landet. Dette var ikke realistisk det året, men ble tatt fram igjen i 1897, da stemmerettsaken nærmet seg sitt klimaks. Om dette sier Terjesen:

— Spørsmålet om generalstreik kom aldri lenger enn til diskusjonsstadiet. Til det var arbeiderbevegelsen alt for svak.

Og det er riktig, Ap fikk aldri nok stemmer til å få inn noen representant på Stortinget før i 1903, da de kom inn med tre mann fra Nord-Norge. I 1897 støttet Arbeiderpartiet, blant annet i Kristiania, liberale kandidater ut fra utsikten til å få vedtatt en utvidelse av stemmeretten. Ved flere valg fikk Ap færre stemmer enn det hadde medlemmer.

Kilder:

Finn Olstad: Det farlige demokratiet

Mona Ringvej: Marcus Thrane. Forbrytelse og straff

Einar A. Terjesen: «Arbeiderhistorie 91», i Arbeiderbevegelsens årbok 1991.