Britene dør tidligere på grunn av økende fattigdom: – Sist gang vi så denne typen nedgang var under andre verdenskrig

Kristin Rødland Buick (tekst og foto)

Den 22. september ble Michelle Herriott funnet livløs i elva Cleddau, 52 år gammel. Det overrasket ingen.

– Mamma har tenkt på selvmord mesteparten av livet mitt. Den første gangen hun forsøkte å ta sitt eget liv var hun i tenårene, sier Katie Collymore (29).

Det var Katies bror, Mark, som fant henne ved elvemunningen i Pembroke Dock. Fortsatt vet de ikke om hun falt i vannet under påvirkning av piller eller om hun hoppet fra en 45 meter høy bro. Svarene fra politietterforskningen er ikke klare ennå, men ingen mistenker at det har pågått noe kriminelt. Moren hadde vært ut og inn av akuttavdelingen på sykehuset med psykiske sammenbrudd den siste tiden.

Michelle Thornton inngår i en foruroligende statistikk som viser at levealderen i Storbritannia går nedover. Mennesker med mentale lidelser, gjerne fra fattige områder er i faresonen.

Michelles datter, Katie, bor i en leilighet som ligger i samme nabolag som matsentralen i byen Milford Haven. Den vest-walisiske havnebyen regnes for være blant områdene med svært lav levestandard i Storbritannia. Hun har selv fått hjelp fra matsentralen tidligere, men greier seg økonomisk nå.

Collymore bor sammen med mannen, Darren, og barna deres på 2, 7 og 8 år.

– Jeg har to sørgende barn, sier hun og løfter toåringen opp på fanget.

– Broren min har vært innlagt på psykiatrisk selv, han strever sånn med det som skjedde. Dette har ødelagt familien vår, sier Katie.

• Lest denne? De jobber fulltid, men kan ikke leve av lønna

Kunne levd lenger

Det som tærer aller mest på henne er at hun mener at selvmordet kunne vært forhindret.

– Sykehuset tok mamma inn over natten og sendte henne hjem uten noen form for hjelp. Sosialarbeideren hennes fikk beskjed, men jeg, som er hennes nærmeste pårørende, fikk ikke vite at hun var skrevet ut, sier Collymore.

– Om mamma ville endt opp med å begå selvmord på et tidspunkt er vanskelig å si, men med skikkelig hjelp kunne hun ha levd lenger.

Collymore har klaget inn fraværet av oppfølging som moren fikk til et offentlig klageorgan.

– For mamma er det for sent, men kanskje jeg kan bidra til at andre ikke lider samme skjebne. Det offentlige må forstå at de ikke gjør nok for å hjelpe folk, sier hun.

Collymore er nå nærmeste pårørende for broren Mark, som er autist. Moren var støtteapparatet han hadde.

– Ansvaret for ham faller på meg nå, men jeg ønsker også at han skal leve et selvstendig liv, sier Katie Collymore.

Ikke lenge etter at moren døde, ringte han henne på kvelden.

– Han var full og ravet rundt i Pembroke Dock, samme stedet der mamma tok livet sitt. Såvidt jeg kunne forstå, ville han gjøre det samme.

Broren ble lagt inn på psykiatrisk avdeling en periode. Han er nylig skrevet ut, men hun har ikke besøkt ham ennå. Livet har vært hektisk i høst. Da moren døde meldte hun seg inn i et sangkor.

– Å synge i koret bygger selvtilliten min, og det har vært helt fantastisk. En gudegave. Det gjør at jeg en liten stund glemmer alt som har skjedd.

Forhåpentligvis får broren et lengre liv enn moren deres fikk, men tallenes tale går dessverre ikke i hans favør.

(Saken fortsetter under bildet)

SAMMEN i 25 år: Helt siden de møttes i hagen utenfor fengselet, han var innsatt, hun besøkte broren sin, har det vært de to. Colin Rogers and Tordy Jones bor i Haverfordwest, vest i Wales, et område med lav levestandard i Storbritannia.

Kristin Rødland Buick

Et sykdomstegn

Walisiske menn kommer nemlig dårligst ut på statistikken for forventet levealder som det britiske statistikkbyrået (ONS) la fram tidligere i høst. Den siste målingen er fra perioden 2015-2017, og viser at kurven for forventet levealder i Storbritannia har flatet ut, og i noen tilfeller sunket. Forventet levealder for kvinner er nå 82,9 år og 79,2 år for menn. Til sammenligning var forventet levealder i Norge 84,3 år for kvinner og 80,9 år for menn i fjor. Det er en økning fra året før på henholdsvis 0,11 og 0,30 år.

• Brexit: Her er nei-folket

For første gang siden krigen, har kurven flatet ut. For menn og kvinner i Wales og Skottland og menn i Nord-Irland, har kurven gått nedover. Menn i Wales kan vente å leve 5,72 uker kortere enn ved forrige prognose.

Hvor mye har egentlig seks uker å si? Forventet levealder regnes for å være den mest grunnleggende indikatoren for å måle hvordan det står til med et lands innbyggere. Med utgangspunkt i fødselsår og dødelighetsmønsteret i befolkningen i løpet av dette året, regner man ut en prognose for gjennomsnittlig forventet levealder. Det gir altså et øyeblikksbilde.

Sammen med brutto nasjonalprodukt, kan forventet levealder være et parameter for å måle ulikheter og livskvalitet. I Storbritannia har man målt forventet levealder i et par hundre år. Både globalt og i Storbritannia har dette vært en svakt oppadstigende kurve. Hver generasjon spiser bedre, røyker mindre, har mindre farlige og utmattende jobber og bedre boforhold. Det vanlige er at levealderen går opp med et kvart år hvert år.

• 17 historier om ulikhet i Norge

Flere spedbarn dør

Storbritannia, som en gang konkurrerte om topplassering i den globale listen over land der folk lever lenge, er et av de få vestlige landene med denne utviklingen og ligger nå bak både Italia og Spania.

ELITEKRITISK OXFORD-PROFESSOR: Professor og samfunnsgeograf ved Oxford University, Danny Dorling, mener Storbritannia er styrt av en elite som har glemt hvordan man bryr seg om andre. (kreditering - se eget dok i delemappa)

Kristin Rødland Buick

– Når levealderen i Storbritannia ikke går opp, er det et sjokk. Sist gang vi så denne typen nedgang var under andre verdenskrig, da folk døde av bombing, kamphandlinger og sykdomsspredning, sier professor i samfunnsgeografi ved Oxford University, Danny Dorling.

– Dette er svært alvorlig, sier han og tror at grunnen til at den offentlige helsesituasjonen har fått komme til dette nivået uten større oppmerksomhet er at den har havnet i skyggen av Brexit-forhandlingene.

Ifølge Dorling var den første gruppen som slo ut på statistikken enslige, eldre og andre sårbare personer, som hjemløse og mennesker med demens og mentale lidelser. Deretter begynte en ny gruppe å tegne seg: spedbarn. Først økte spedbarnsdødeligheten blant fattige barn, men fra 2015 økte dødeligheten blant alle spebarn.

– Det virker som om myndighetene bryr seg lite over at spedbarnsdødeligheten går opp sammenlignet med andre europeiske land. Dersom vi fortsetter å se en slik økning fram til 2030, vil spebarnsdødeligheten i Storbritannia være lik den i Romania. Romania er et fattig land i Europa, men Storbritannia er et av de rikeste. Dessverre ser det ut til at vi bor i et land der eliten har glemt hvordan å bry seg om andre, sier han.

• – Større ulikhet gjør oss alle mindre friske og mindre lykkelige

Debatt om dødsårsak

Statistikkbyrået (ONS) skriver på egne nettsider at det pågår en debatt om årsakene bak nedgangen. Ministre og representanter for myndighetene har forklart knekken i kurven med influensautbrudd, vinterdødsfall og en stor andel eldre i befolkningen. At det rett og slett er vanskelig å bevise konkrete årsaker.

– Når myndighetene sier at det er vanskelig å bevise årsakene for nedgangen er det enten fordi de er dumme, uvitende eller så eier de ingen skam, sier professor Dorling og fortsetter:

– Vi har sett tendensene over flere år. Det er åpenbart at det har med kutt i offentlig sektor å gjøre, men regjeringen kan ikke ta ansvar for at folk dør tidligere og fortsatt sitte ved makten.

I en epost til Frifagbevegelse kommenterer en talsperson for helse- og sosialdepartementet statistikken slik:

«Den siste tendensen i forventet levealder og dødelighet i Storbritannia kan også sees i en rekke europeiske land, i Nord-Amerika og Australia. Statssekretærens nye visjon om forebyggende helsetiltak beskriver tydelig denne regjeringens ambisjon om å hjelpe alle å lede et lengre og sunnere liv. (...) Vi tar grep ved å se på årsakene til dårlig helse, fremme sunnere livsstil og gir oss i kast med ulikhetene hva gjelder adgang og utfall av helsetjenester. Siden 2010 har en million mennesker blitt løftet ut av absolutt fattigdom, inkludert 300 000 barn.»

Til tross for at myndighetene mener det ikke går an å bevise, deler mange britiske kommentatorer Dorlings syn på at hovedårsaken ligger i snart ti år med kutt og innstramminger i offentlig sektor. Det såkalte UK Government Austerity Programme ble lansert i 2010 under koalisjonsregjeringen Cameron-Clegg. Programmet skulle bøte på det de mente var overforbruk av offentlige midler etter den globale finanskrisen i 2008, og gjorde harde budsjettkutt i offentlige velferdsordninger, sosial boligbygging og lokal finansiering til kommunene. Lønningene til offentlige ansatte ble fryst en periode og sosiale trygdeordninger ble redusert.

Knusende dom fra FN

Nå, nærmere ti år etter merker mange briter politikken på kroppen. Omtrent 14 millioner, en femtedel av innbyggerne, lever i fattigdom, ifølge uavhengige Joseph Rowntree Foundation og 1,5 millioner strever med å ha råd til grunnleggende varer. Antall hjemløse har økt med 169 prosent siden 2010, hevder interesseorganisasjoner. Barnefattigdom forventes å øke kraftig. Alt dette i et land som kan skilte med å være verdens femte største økonomi.

I november dro FNs spesialrapportør for fattigdom og menneskerettigheter, Philip Alston, til Storbritannia på etterforskningsreise og dommen var knusende. Alston hevder at den britiske regjeringen har påført store lidelser på sitt eget folk med straffende, og ofte hensynsløs innstrammingspolitikk som er drevet av et politisk ønske om å påvirke den sosiale strukturen i samfunnet, mer enn av økonomisk nødvendighet. Rapporten legges frem for FNs menneskerettighetsråd til neste år.

Representanter for regjeringen svarte med at de var fullstendig uenige med analysen til FNs spesialrapportør.

Fattige dør før

Det er ikke bare slik at folk gjennomsnittlig dør tidligere. Den stadig mer utbredte fattigdommen i landet gjør at adresse og sosial status får mer å si for hvor lenge man lever. Gjennomsnittlig dør fattige briter åtte år før sine rike medborgere. De største forskjellene mellom nabolag er opptil 18 år, og er registrert i den engelske byen Stockton, der laveste forventet levealder er 64 år.

Folk dør tidlig av sykdommer det finnes behandling og forebyggende tiltak for. Livsstilssykdommer som diabetes, overvekt, luftveissykdommer knyttet til røyking, narkotikabruk og mentale lidelser er vanlige årsaker. En fellesnevner er lav inntekt, som gjør det vanskelig å leve et sunt og aktivt liv.

Planla sønnens begravelse

Er det én ting Tordy Jones (43) ønsker mer enn noe annet, så er det å leve et aktivt liv. Nå tilbringer hun mye av tiden i soverommet.

– Jeg vil jo ikke at barna mine skal huske meg som hun som satt i senga hele tiden. Jeg vil opp og ut å gjøre ting. Være ute i skogen sammen med barna.

Kols og artrose i knær og albuer gjør at hun aker seg ned trappa fra andre etasje om morgenen. Hun blir tungpustet etter tre-fire skritt.

Tordy Jones bor sammen med mannen, Colin Rogers (58), i Haverfordwest, ikke langt fra Milford Haven. Sammen har de fire barn på 25, 24, 21 og 11 år. Bare den 21 år gamle datteren har flyttet ordentlig ut. Rogers har også kols og skiveutsklidning i ryggen og har sluttet i jobben i postvesenet. Når husleien er betalt, har de 618 pund i måneden i trygd for familien å greie seg med.

– Det hender at jeg går uten noe særlig mat. Det er viktigere at den yngste datteren min får melk på frokostblandingen før hun skal på skolen, sier Jones og forteller at til sin egen bursdag ønsket hun seg bare melk.

Familien Jones deler skjebne med nesten en fjerdedel av den walisiske befolkningen: de lever under fattigdomsgrensen. Samtidig er forskjellene store. Haverfordwest er utfartsåre for en stor turistindustri, og mange har også penger mellom hendene.

– Nå som jula nærmer seg, gruer jeg meg alltid. Jeg har ikke penger til å kjøpe en eneste gave. Datteren min er den snilleste, hun blir glad for hva som helst, men når de andre poster gavehaugene i sosiale medier, blir hennes så liten. Det gjør at jeg blir enda mer deprimert.

(Saken fortsetter under bildet)

JULENISSE: Sortering av julegaver er noe av det Tordy Jones liker best. I fjor delte matsentralen PATCH ut 700 esker med julegaver til familier i Pembrokeshire. I år venter de at det blir mange flere.

Kristin Rødland Buick

Tordy Jones har full omsorg for sønnen Joshua, som har ADHD. Den eldste sønnen, Keiran, lider av paranoia og forlater sjelden huset. Han kan ha fått det etter nesten ti år med bruk av narkotika.

– Det var ikke før han fant ut at jeg planla begravelsen hans at han ble nykter. Han greide det selv. Men han får ikke noe hjelp for paranoiaen. Legen skriver bare ut anti-depressiva, sier hun.

Ble glemt og døde

I mars 2016 døde barnebarnet til Tordy Jones. Tia var eldstesønnen, Keiran, sin datter og ble bare 2,5 år. Hun hadde mange medfødte feil, var kortvokst og blind. De ventet på at hun skulle få ryggmargstransplantasjon på sykehuset i Cardiff, men det skjedde aldri. Det viste seg at lokalsykehuset aldri henviste henne.

– Tia ble bare forsømt, sier Jones og øynene fylles av tårer.

Hun forteller at Keiran var på et møte med representanter fra sykehuset i Cardiff og de skal ha sagt at dersom barnet hadde fått rett behandling ville hun antakelig vært i live nå.

– Det knuste hjertet hans enda mer. Det hadde nesten vært bedre om vi ikke hadde fått vite det, sier hun.

For ett år siden mistet Jones faren sin. Han var i begynnelsen av 70 årene. Han hadde tarmkreft, tatt fire bypassoperasjoner og hadde kols.

– Jeg fulgte pappa til siste slutt. Det var gode og onde dager. Jeg hater tanken på at barna mine skal måtte gå gjennom det samme med meg.

(Saken fortsetter under bildet)

SISTE BILDE MED GJENGEN: Tordy Jones viser bilder fra siste gang familien var samlet før faren døde av kols i september i fjor. Både Tordy Jones og samboeren hennes har kols selv.

Kristin Rødland Buick

Hun sluttet å røyke, men det er vanskelig å holde seg røykfri med depresjon.

– Jeg røyker ikke mye nå, bare rullings. Kanskje fem-seks om dagen.

På spørsmål om hvordan hun ser for seg livet sitt om 10-15 år svarer hun:

– Jeg er ikke sikker på om jeg er her da.

Slutt på sparekniven?

På det konservative partiets landsmøte den 3. oktober lovet statsminister Theresa May at innstrammingenes tid var over, riktignok med forbehold om en god Brexit-avtale.

– Et tiår etter finanskrisen må folk få vite at innstrammingene som fulgte og det harde arbeidet alle har gjort har gitt resultater. Vi kan skimte slutten, sa hun.

Bedre økonomiske prognoser enn antatt ga rom til å bruke mer helsepenger i det nye statsbudsjettet, men finansminister Philip Hammond krevet disiplin i pengebruken. Samtidige avviste han råd fra flere uavhengige analytikere om å heve skattenivå i fremtiden, på tross av at Storbritannia er blant landene med lavest forretningsskatt i Europa.

Eksperter mener at både høyere skatter og lån er nødvendig for å faktisk avslutte austerity-perioden. Ytterligere offentlige sparetiltak er dessuten skissert i regjeringens planer fram til midten av 2020-tallet. De fleste større mediene fra Independent til Financial Times stiller spørsmål om dette egentlig kommer til å oppleves som slutten på innstramminger for vanlige folk.

I mellomtiden tar vanlige folk opp stafettpinnen når myndighetene svikter. Tordy Jones representerer funnene i FN-rapporten på flere måter. Hun er er frivillig i matsentralen PATCH i Milford Haven og en av tusenvis av mennesker som spesialrapportøren beskrev med “enorm motstandskraft, styrke og generøsitet”. Matsentraler har eksplodert over hele landet. Det har også frivillig innsats. Han sammenlignet mobiliseringen med “den type aktivitet man ser etter en naturkatastrofe eller en helseepidemi”.

–Jeg har vært frivillig på PATCH siden første gang jeg selv kom for å få en pakke for fem år siden. Det er det beste som har skjedd.

Dette er min tid utenfor hjemmet, sier Tordy Jones.

Hun ler og legger til:

– Men nå er resten av familien min blitt frivillige også, så nå slipper jeg ikke unna dem der heller.

Noe nytt til jul: En gang i året skal også fattige barn få noe nytt. Frivillige Michael Absalom og Tordy Jones kvalitetsjekker hver bamse som kommer inn til matsentralen PATCH.

Kristin Rødland Buick

{"425886":{"type":"l","url":"/image-3.425886.506addb54d","cap":"Noe nytt til jul: En gang i året skal også fattige barn få noe nytt. Frivillige Michael Absalom og Tordy Jones kvalitetsjekker hver bamse som kommer inn til matsentralen PATCH.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"425887":{"type":"l","url":"/image-3.425887.e0ab31dd32","cap":"JULENISSE: Sortering av julegaver er noe av det Tordy Jones liker best. I fjor delte matsentralen PATCH ut 700 esker med julegaver til familier i Pembrokeshire. I år venter de at det blir mange flere.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"425890":{"type":"s","url":"/image-3.425890.649d248060","cap":"ELITEKRITISK OXFORD-PROFESSOR: Professor og samfunnsgeograf ved Oxford University, Danny Dorling, mener Storbritannia er styrt av en elite som har glemt hvordan man bryr seg om andre. (kreditering - se eget dok i delemappa)","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"425892":{"type":"l","url":"/image-3.425892.0b34c753be","cap":"SAMMEN i 25 år: Helt siden de møttes i hagen utenfor fengselet, han var innsatt, hun besøkte broren sin, har det vært de to. Colin Rogers and Tordy Jones bor i Haverfordwest, vest i Wales, et område med lav levestandard i Storbritannia.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"425893":{"type":"m","url":"/image-3.425893.21834c3e75","cap":"SISTE BILDE MED GJENGEN: Tordy Jones viser bilder fra siste gang familien var samlet før faren døde av kols i september i fjor. Både Tordy Jones og samboeren hennes har kols selv.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"74","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}