De står for hele veksten i sysselsettingen - og vel så det
Det blir stadig flere jobber her i landet. Likevel har andelen av befolkningen som er i arbeid gått ned med tre prosentpoeng. Forklaring: Massiv tilstrømming av utenlandsk arbeidskraft.
Her, ved Kleven Maritime, gikk 200 utenlandske arbeidere mot strømmen, dannet fagforening og krevde tariffavtale. Langt vanligere er det at utenlandske arbeidere er uorganiserte og bidrar til å svekke fagbevegelsens innflytelse på lønnsdannelsen.
Torkjell Trædal
Fra 2008 til 2013 gikk antall norskfødte sysselsatte ned med 22.900, mens antall utledinger sysselsatt i Norge økte med 126.800 ifølge tall fra Statistisk sentralbyrås registre.
Disse tallene bekymret LOs sjeføkonom, Stein Reegård, da han i går holdt foredrag i regi av Nordens Faglige Samorganisasjon (NFS) på Gardermoen. Sjeføkonomen sier ikke at vi ikke skulle ha tatt imot så mange arbeidsinnvandrere fra andre land, spesielt øst-europeere. Det er tross alt fri bevegelse av arbeidskraft innen EU/EØS-området. Men Reegård er bekymret for konsekvensene, blant annet press mot lønnsdannelsen.
Til stede på Gardermoen var topptillitsvalgte og ansatte i LO, YS og Unio, samt tilsvarende folk fra de andre fagorganisasjonene i Norden. Sånn sett var dette en skolering og meningsbrytning blant fagforeningstopper.
Evig diskusjon
LO-nestleder Tor-Arne Solbakken åpnet konferansen. Han pekte på at spørsmålet om hvordan man skal sikre en anstendig lønn til lavlønte alltid har engasjert fagbevegelsen, og at det stadig er et stridstema. Fagbevegelsen i de nordiske land har lagt vekt på tariffavtaler og forhandlinger mellom partene, mens mange land nedover i Europa har lover for å sikre minstelønn.
Situasjonen bra, men…
Generelt er situasjonen i Norden bra når det gjelder sysselsetting, små inntektsforskjeller og arbeidslivsorganisering, men det er forskjeller mellom landene. Og truende skyer. Reegård har gang på gang kommet inn på den trussel sosial dumping utgjør, som henger sammen med store strømmer av øst-europeisk arbeidskraft til det norske arbeidsmarkedet. 100.000 – 150.000 øst-europeiske arbeidsinnvandrere har skapt sjokkbølger.
– Det gjør det heller ikke lettere å holde organisasjonsgraden oppe, sa han, og la til at det er nødvendig å motvirke lavlønnskonkurranse.
50 prosent
I Norge er litt over halvparten av arbeidstakerne organisert, og av dem har LO halvparten. Men LOs andel har også vært synkende, og Reegård lot forsamlingen forstå at denne andelen ikke bør gå særlig lenger ned, før det er fare på ferde. Noen må ta grep om helheten. Høy organisasjonsgrad er svært viktige for lønnsdannelsen i Norge, som er koordinert og samkjørt i et samspill mellom organisasjonene i arbeidslivet. Samtidig har staten en viktig rolle. Tittelen på Reegårds foredrag var da også «(…… )fra Aukrustmodellen til frontfagsmodellen». I Norge kaller vi det solidaritetsalternativet, der viktigste komponent er kollektive forhandlinger, der store deler av lønnstilleggene avgjøres sentralt. Det har ført til en jamn lønnsutvikling mellom ulike grupper. I Norge har også arbeidsledigheten vær jamnt lav, bortsett fra tidlig på 90-tallet, da den var oppe i 6 prosent.
– Det viktigste med lønnsdannelse er at den tåler press i arbeidsmarkedet, sa sjeføkonomen. Og han la til:
– Dette har den internasjonale fagbevegelsen spilt fra seg.
Viktig her er at mens Norden har fra 50 prosent organisasjonsgrad og oppover, har de aller fleste andre europeiske land en organisasjonsgrad fra 30 prosent og nedover.
Holden-enighet
En offentlig utredning fra desember 2013, fra Holden-utvalget, sier det slik: «Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen, har bidratt til god utvikling i Norge, med høy verdiskapning, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst». På sjeføkonomens foil her heter det nederst «hilsen alle hovedorganisasjonene og ekspertisen blant annet til Erna og Siv». Også arbeidsgiverorganisasjonene har skrevet under, men kanskje ikke med like stor velvilje som arbeidstakersiden.
Rømte unna
De svenske arbeidsgiverne har historisk sett vært flere hakk mere konfliktorientert og ville trolig ikke kunne ha gått god for slike formuleringer. Eller som Reegård sa det:
– De svenske arbeidsgiverne rømte unna samordningen, det skjedde ikke i Norge.
Den svenske LO-juristen Clas-Mikael Jonsson pekte på at Sverige har en desentralisert lønnsdannelse, men:
– Vi har også beholdt en del sentralisering, så det er et komplekst system.
Mens Sverige gikk i bresjen for en samordnet lønnsutvikling på 70- og 80-tallet, er situasjonen annerledes nå. Svenskene ble også rammet hardt av finanskrisen på arbeidsløshetens område, og ligger nå på rundt 8 prosent sammen med Finland og Danmark, men Norge ligger ned mot 3 prosent.
Samordnet
Viktige bidrag til en tilfredsstillende lønnsdannelse er ifølge Stein Reegård: LO og NHOs samordnede og ledende rolle, parallelle perioder på to år, samordnet utløp, fredsplikt, ufravikelighetsprinsippet, meklingsinstitusjonen, Teknisk beregningsutvalg (TBU) og sosial kapital. Her ser vi tydelig at staten spiller en sentral rolle. Med disse elementene i bunnen og en rekke andre forhold i den norske utviklingen har reallønna økt 2,5 – 3 prosent per år i mer enn ti år på rad.
Større lønnsforskjeller?
Den svenske professor Lars Calmfors er ingen utpreget venstreøkonom, som han selv sa, men var likevel inne på mye av det samme som Reegård i virkelighetsbeskrivelsen. Han ville imidlertid åpne for større lønnsforskjeller, og pekte på at Danmark har vedtatt at pensjonsalderen skal følge livslengden, som positivt.
Siste del av hans foredrag var viet Thomas Picketty, som sier at formue spiller en relativt større rolle enn inntekt i vår tid. De med formue vil øke sin rikdom. De som bare har inntekt vil bli hengende etter. Calmfors stilte seg skeptisk til Pikettys prognoser, som han mente kunne bli for pessimistiske.
