JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Den kronglete veien mot jobb

Romkvinnen Mariana Barbu var tigger, nå er hun renholder med arbeidskontrakt. Men dette er ikke bare en solskinnshistorie om veien inn på jobbmarkedet.
Marianas mål er å få såpass med formell erfaring at hun kan flytte tilbake til mann og to sønner i Romania, og skaffe seg en ordentlig jobb der.

Marianas mål er å få såpass med formell erfaring at hun kan flytte tilbake til mann og to sønner i Romania, og skaffe seg en ordentlig jobb der.

Håvard Sæbø

Mariana Barbu fisker ei gjennomsiktig plastmappe opp fra håndveska. Hun åpner glidelåsen og tømmer ut innholdet – nøkler. Jo flere nøkler, desto mer inntekt, for med disse låser hun seg inn hos de ulike arbeidsgiverne. Nå sitter hun ved kjøkkenbordet i en privatbolig på Mortensrud i Oslo, hvor hun får norskundervisning av pensjonist Marit Helland-Hansen. Seks timer i uka, lekser i tillegg. Fram til januar i år var 40-åringen analfabet. Nå kan hun samtale enkelt på norsk, hun kan lese litt og skrive sin egen signatur.

– Mer norsk, mer jobb!

Kvinnen fra Buzau sør i Romania smiler bredt, men legger ikke skjul på at veien er kronglete. Hun er utålmodig og vil klatre raskt på karrierestigen. Likevel unner hun seg et klapp på skuldra:

– Jeg er et levende eksempel på at det med stor innsats går an å lære språk og få jobb, sier hun.

Målet er å få såpass med formell erfaring at hun på sikt kan flytte tilbake til mann og to sønner i Romania, og skaffe seg en ordentlig jobb der.

Enklere liv på gata

Nå jobber Mariana Barbu 12 timer i uka for et rengjøringsfirma, der hun har arbeidskontrakt og minstelønn på drøyt 160 kroner i timen. Regelverket sier at hun kan motta 6.000 skattefrie kroner fra flere arbeidsgivere, og dette benytter hun seg av når hun i tillegg vasker i private hjem. Når hun har betalt alle utgifter til bolig – arbeidsgiver krever at hun har fast bosted – og transport mellom jobber, sitter hun igjen med et par-tre tusenlapper hun kan sende til Romania. Det er likevel mindre enn hun tjente som tigger, da hun på en ordentlig god dag kunne få opp mot 500 kroner i koppen.

På selvrespekten løs

Som tigger holdt Mariana Barbu for det meste til i ett område i Oslo, hun slapp å kjøpe t-banebillett og hadde ingen husleie. Hvis inntektene ikke øker, vurderer hun å begynne å tigge igjen. Eller «please», som hun kaller tiggingen. Selv om det visstnok er mindre å tjene nå, Marianas bror kan avslutte en dag i Oslo sentrum med en samlet sum på 20 kroner.

– Og å begynne å tigge igjen vil gå på selvrespekten løs, medgir Barbu.

For det er episoder hun ikke ser tilbake på med letthet. Som de gangene hun ble jaget vekk fra steder hun satt, når noen med kraft i foten sparket til koppen hennes, eller stygge ord falt fra forbipasserende.

Fattigdom som bakmann

Mariana Barbu mener at den lange veien mot jobb handler aller mest om å ha de rette kontaktene. For henne hadde det vært nærmest umulig, sier hun, uten anbefalinger fra norske bekjentskaper. Det hele startet den søndagen hun satt med pappkoppen utenfor Oslo Vestre Frikirke, da hun kom i prat med diakon Vibeke Emberland Uhlig. Siden har hun fått et bredt nettverk av venner og «hjelpere» her. Utvidelsen av EU i 2007 åpnet for at statsborgere fra de nye medlemslandene fikk adgang til å komme hit som en del av EØS-avtalen. Dette må norske myndigheter ta på alvor, mener Vibeke Emberland Uhlig. Hun skriver på en masteroppgave om kirkas holdning til romfolk, og i påska reiste hun sammen med Mariana Barbu hjem til Romania. Der sto et nyrenovert familiehus, resultatet etter flere års tigging i Norge. Fortsatt ikke i nærheten av luksuriøst, men langt bedre enn før.

– Jeg har etter hvert blitt kjent med mange romfolk, og funnet ut at det er fattigdommen som driver dem. Ikke bakmenn, kommenterer Uhlig.

Reiser hjem til skogen

Mariana Barbu har lagt dagens norsktimer bak seg og plassert seg i den sommergrønne hagen til Carsten Pedersen på Ekeberg, et av hovedstadens mer solide villastrøk. Tolk Vasile Alexandru sitter på andre siden av bordet og forteller om hvordan han i tre måneder hjalp Mariana med å lese og oversette tekstmeldinger fra arbeidsgivere. Klokkeslett, navn, adresser. Det var det verdt, mener han, for nå navigerer hun langt mer på egen hånd. Hovedpersonen selv nikker, men legger ikke skjul på at det kan være slitsomt. Alt som skal læres om et nytt samfunn, alle detaljene å holde styr på. Hun snakker mye, fort og alvorlig på rumensk. Hageeier Carsten Pedersen og kona kjøper rengjøringstjenester av Mariana Barbu. Å skaffe romfolk arbeid har på kort tid blitt en viktig del av pensjonisttilværelsen for Pedersen, og til dét bruker han nettverket sitt. «Hjelp til selvhjelp», kaller han det.

– Jobb myndiggjør. Vi kan ikke sitte stille og se på nøden, mener han.

Tre dager i uka åpner han stua og holder gratis norskkurs for fremmedspråklige. Når flere av deltakerne etter endt undervisning sier at de skal «hjem til skogen», så gjør det inntrykk. Det betyr at de ikke har et sted å bo.

Romfolk vil jobbe

En ny undersøkelse fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova), viser at det er innsats fra frivillige som sørger for et minimum av velferd til tilreisende romfolk. Samme rapport slår fast at romfolk som tigger på gata, aller helst vil jobbe, noe som også kom fram i intervjuer med romfolk som frifagbevegelse.no publiserte tidligere i sommer.

På Ekeberg i Oslo har Mariana Barbu fylt opp vaskebøtta og er klar for dagens første økt.

– Vil romfolk som er her jobbe istedenfor å tigge?

– Mange vil, for andre er det vanskeligere. Med arbeid fører mye ansvar, en kan for eksempel ikke reise hjem til familien når det behøves, sier Mariana Barbu.

Samler flasker på si’

Hun savner minstesønnen. Den eldste har vært lengre perioder i Norge, og gått på skole her. I flere år tok Barbu buss mellom Norge og Romania. En gang fant hun et gammelt og forlatt kjøleskap her som hun for noen hundrelapper sendte nedover med bussen. Og jammen fungerte det ikke, da moren tok imot og koblet det til stikkontakten. I det siste har hun selv begynt å reise med fly.

– Hva gjør du når du ikke er på jobb?

– Jeg samler flasker, sier Mariana Barbu, med den største selvfølge.

– Jeg er et levende eksempel på at det med stor innsats går an å lære språk og få jobb.

Mariana Barbu, romkvinne og tidligere tigger

Annonse
Annonse