Martin G. Slørdal

martin.slordal@lomedia.no

Randi Borgen Mikalsen står med hodet bøyd over en krans og forbereder en begravelse slik hun har gjort hundrevis av ganger tidligere. Søtlig lukt av roser og liljer sprer seg i kjellerlokalet til Erna Borgen blomster og begravelsesbyrå i Andenes sentrum på Andøya. Lukta minner om sommer, men ute er det kaldt, mørkt og mye vind.

– Hver begravelse skal være personlig. Det spiller ingen rolle om den er stor eller liten, ingenting skal overlates til tilfeldighetene, sier Randi, som er daglig leder i bedriften.

I butikklokalet er det blomster overalt, i kjelleren produseres blomsterdekorasjonene.

– Det er spesielt å drive begravelsesbyrå på et så lite sted som Andøya. Her kjenner alle hverandre, sier Randi.

Bedrift i arv

Helt fra hun var liten, har begravelser vært en del av hverdagen. Det var nemlig hennes mor, Erna Borgen, som startet opp bedriften. Først blomsterbutikken i 1953, så begravelsesbyrået i 1958. Randi bestemte seg tidlig for at dette var en jobb hun aldri skulle ha.

– Det var jeg fast bestemt på. Men slik gikk det altså ikke, humrer Randi, som tok over livsverket til moren i 1992 sammen med søsteren Astrid.

Jobber med alt

Vinden røsker i både hår og blomster når Nina Johansen løper imellom butikken og bilen utenfor. Hun er kontor- og byråmedarbeider og HK-medlem. Hun er ett av totalt 18 HK-medlemmer som jobber i begravelsesbyråer i Norge. Nå forbereder Nina en begravelse til morgendagen. Hun laster inn alt utstyr i bilen, alt hun trenger for å skape en verdig ramme rundt seremonien. Nina jobber med alt i bedriften, fra regnskap og administrasjon til mellommenneskelig kontakt og praktiske oppgaver; Hun steller avdøde, hun trøster og snakker med pårørende, kjører bårebil og bærer kister. Hun gjør rett og slett alt, slik alle ansatte her gjør.

Den god-vonde praten

I et rom ved siden av blomsterbutikken ligger pårørenderommet. I enden av et langt bord står det tente lys, en pakke tørkepapir til tårene og her ligger ulike brosjyrer som forteller om alle valgene man kan ta når en begravelse skal finne sted.

Her har Nina hatt mange samtaler i løpet av de seks årene hun har jobbet her. Pårørendesamtalen kan være vanskelig, det er ikke lett å være i sorg og sjokk og samtidig skulle ta valg om alt det praktiske rundt begravelsen. Da er det godt å snakke med noen som har god tid. Nina forteller at samtalene som regel inneholder både latter og tårer. Hun synes møtet med pårørende er en fin del av jobben.

– Uansett dødsårsak er det vondt for dem som har mistet noen. Jeg må være ydmyk overfor dem jeg møter, og det er viktig å ta seg god tid under samtalen. Alle pårørende er forskjellige, sier Nina.

Hun forteller at samtalene som regel går av seg selv. De snakker om den avdøde og om hvordan de pårørende ønsker seremonien.

– Det hender jeg må trøste. Men de gangene jeg ikke vet hva jeg skal si, da er det ikke noe å si. Da er det best å være stille, sier hun av erfaring.

Bruker hverandre

I kjellerlokalet legger HK-medlem Lisa Engvik en siste hånd på en krans før den blir båret ut i bilen som skal til kirka. Etter å ha vært blomsterdekoratørlærling i Bodø valgte hun å dra hjem til Andøya for å fullføre læretiden her. Til våren er hun ferdig. Lisa stortrives i jobben sin.

– Vi prater lite om døden på jobb. Men om vi får behov for å avreagere, så har vi hverandre, sier 23-åringen.

Hun har ennå ikke hatt sin første pårørendesamtale, men den kommer. Ifølge sjefen Randi Borgen Mikalsen skjer det når Lisa er klar for det. Foreløpig har Lisa snakket med pårørende på telefon og hun har vært med på å stelle avdøde.

Hun har funnet en måte å distansere seg litt fra jobben, for at det ikke skal bli for trist.

– Jeg vil ikke ha jobben med meg hjem, sier hun.

Sjelesørger

Da Erna Borgen startet begravelsesbyrået på slutten av 50-tallet ble de avdøde hentet i en lastebil. Etter hvert fikk hun kjøpt en bårebil. Blomster til begravelsene var det heller ikke så lett å få tak i på den tida, så dekorasjonene lagde hun av kreppapir. Pårørendesamtalene foregikk i Ernas egen stue. 88-åringen sluttet å jobbe for åtte år siden, da holdt ikke synet lenger. Men det hender at hun stikker hodet innom butikken. Det gjør hun også når HK-Nytt er på besøk. Erna bor jo tross alt vegg-i-vegg med bedriften.

– Den viktigste oppgaven i dette yrket er å ta seg av de pårørende. Du må vise de sørgende at du er til stede for dem ved å gi dem et håndtrykk og en klem. Det er ingen vits i å si så mye, ord kan fort misforstås, mener Erna. «Alle» på Andøya vet hvem hun er. Det er ikke få som har fått trøst i hennes stue oppigjennom årene.

– I begynnelsen lurte jeg på om jeg kunne takle alt det som denne jobben innebærer, men jeg måtte jo det, smiler dama som fikk Kongens fortjenestemedalje i sølv i 2006 for sin innsats i yrket.

Erna savner arbeidslivet, det var så mange deler av jobben som ga mening og var verdifulle.

– Jeg følte at jeg gjorde en viktig jobb og det opplevdes fredfullt, minnes hun.

Gråter på jobb

Det er tidlig morgen og Nina Johansen kjører bårebilen på de langstrakte veiene på Andøya. Sola har kommet tilbake i nord og pynter både fjella og sjøen. Hun og sjefen Randi er på vei til en begravelse i en av de fem kirkene på Andøya. Alt arbeidet de gjorde i går kveld gjør at de føler seg godt forberedt til dagen.

– Dette er et lite lokalsamfunn og det kan bli veldig nære forhold til den som skal begraves. Det hender jeg gråter på jobb, innrømmer Nina.

Randi og Nina danderer blomster og oppsatser slik at det blir vakkert inne i kirkerommet.

– Hva hadde en begravelse vært uten blomster, spør Randi.

Helt til det siste

Deres jobb er ikke over med forberedelsene. Også under seremonien har de ansatte i begravelsesbyrået sine faste oppgaver. De påser at seremonien går som den skal, bærer blomster og kort fram slik at de siste hilsener kan leses opp. De har et overoppsyn over hele arrangementet.

Randi forteller at de aldri har opplevd en tom kirke under en begravelse her ute. Men hvis de vet at det kommer få mennesker, så får de hjelp av frivillige organisasjoner til å bære kista. Etter seremonien kjører de den avdøde til deres siste hvilested.

– Det fineste med denne jobben er at vi hjelper folk som har det vondt og vanskelig. Vi legger til rette slik at de skal komme seg gjennom begravelsesdagen. Men jeg puster aldri ordentlig ut før vi kjører ut i fra kirkegården igjen. Først da er jobben utført.