Stig H. Christensen

stig@lomedia.no

Siden starten i 1887 er mye  forandret,  men lokalene står på samme plassen, et steinkast nedenfor jernbanestasjonen. De første årene drev man med leiespinning av ull, levert av sauebønder i distriktet. Nå importeres ullen fra New Zealand.

Inngangspartiet er trolig det samme i dag, og vi lurer en stund på om vi er kommet bakveien. Men nei, dette er resepsjonen og på veggen finner vi fem generasjoner Svarstad, familien som har eid fabrikken siden 1912. I dag produserer 65 ansatte en halv million meter stoff i året. Da finanskrisen kom i 2008, måtte man skjære ned til beinet og arbeidsstokken ble redusert med 25–30 prosent. I fjor var omsetningen på akseptable 93 millioner kroner, men framtida er ikke bare lys.

— For et par uker siden gikk en av våre største kunder konkurs. Dermed taper vi store ordre, sier administrerende direktør Jan Skrefsrud.

Lav lønn

Hovedtillitsvalgt Dag Kristiansen og tillitsvalgt Unni Johansen representerer 42 arbeidere, organisert i Fellesforbundet.

— Vi kan ikke ha noen flere nedskjæringer nå, sier Johansen. Vi må følge tett på da støyen gjør normal samtale umulig. Øreklokker hører da også med til standard arbeidsantrekk.

Lønna er ikke all verden, for mange rundt 300 000 i året. Men det har vært noen forbedringer i det siste. De har fått lokale forhandlinger, som kommer på toppen av det sentrale tillegget. I fjor ble det 0,75 i sentralt tillegg, et garantitillegg på kr 2,50 og et lokalt tillegg på 1,75, til sammen 5 kroner. Det ga en timelønn for fagarbeidere med ti års ansiennitet kr 158,55. Til sammenlikning er den allmenngjorte minstesatsen innen renhold i Norge kr 161,17. På begynnersatsen.

— Vi sliter med å rekruttere folk, forteller Kristiansen, som har ti års fartstid på fabrikken. Han startet til sjøs som 15-åring, senere ble det mange år som anleggsgartner. Direktør Skrefsrud bekrefter rekrutteringsproblemene og erkjenner at det har sammenheng med den lave lønna. Han legger til at årets bonus blir rundt 10 000 kroner per hode. Likevel er det nesten umulig å skaffe fagfolk. Mange av de ansatte har fagbrev innen veving, farging eller spinning/karding, men det en ingen skole for dette nå. Bedriften har undersøkt muligheten for lærlinger, uten synlige resultater. Dermed kan det se dårlig ut om 10 – 15 år, da mange av dagens arbeidere vil være ute av arbeidslivet. Gjennomsnittsalderen er nærmere 50 år. Skrefsrud forteller at det fins noe kompetanse i Tyskland og øst-europeiske land. Foreløpig har de ikke kommet strømmende.

Kvalitet

Uldvarefabrikken satser på høy kvalitet, samtidig som nærmere 70 prosent av produksjonen går til utlandet. Et klart fortrinn er at de gjør alt på fabrikken, etter at ulla har kommet inn i baller fra New Zealand.

— Vi er unike i og med at vi gjør alle prosesser i eget hus. På den måten kan vi tilby fleksibilitet og kundetilpasning, sier direktør Skrefsrud.

Uldvarefabrikken er store på to områder, nemlig i produksjon av stoff til møbler og bunader. De har levert store mengder stoff til NSB, cruiseskip, den finske riksdagen, Kilden i Kristiansand og funkisrestauranten på Ingierstrand bad, for å nevne et knippe kunder. Tidligere hadde de flere designere, i dag har de kun én fast ansatt og et par frilansere. Nå skal salget styrkes ved å ansette ny markedsdirektør.

Arbeidsmiljø

Både Dag Kristiansen og Unni Johansen sier at de ikke har hatt problemer i forhold til bruk av kjemikalier ved fabrikken.

— Sånn sett har vi en ryddig og veldrevet bedrift, med verneombud på hver avdeling, sier de. Men det er mye fysisk arbeid som sliter på armer og føtter. De to legger til at nye maskiner skal ta over for de tyngste løftene.

Unni Johansen har vært ved fabrikken i 40 år, og jobber nå kun dagtid. Hun er bevisst på hva skift, og spesielt nattskift, kan føre til av søvnproblemer. Nå har de kun seks–sju personer som går tre-skift på spinneriet.

— Det verste her er morraskiftet, da må man stå opp i 04-tida, sier Unni. For øvrig jobber folk to skift, eller dagtid. Og, når det er behov for det, forskjøvet dagtid.

Kristiansen forteller at de er en IA-bedrift, har bedriftshelsetjeneste og tilgang på lege. Det er en del bruk av syre i produksjonen, nærmere bestemt maursyre, svovelsyre, saltsyre og eddiksyre:

— Vi bruker verneutstyr, gassmaske og vernebriller, eventuelt også støvmaske, sier Kristiansen. Han sier de har gode rutiner og opplever å bli hørt når de sier fra.

Tragisk

De tillitsvalgte har stort sett nok å hanskes med på egen bedrift. Dag Kristiansen har vært på kurs på Jevnaker i LO-regi, men var skuffet over markeringen av Fellesforbundets 25 år i 2012.

— Vi sto der, lederen for avdeling 670, jeg og en kar oppe fra dalen. Jeg hadde med naboen og kona hans og så hadde jeg med kona mi, så da ble vi seks. Vi hadde engasjert et rallarkor og hadde med oss grillutstyr, men det var ingen som kom. Det var helt tragisk, sier Kristiansen.