JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Gunvor (81) har slitt ut åtte motorsager: – Jeg har mange trær på samvittigheten

– Jeg liker å drive med motorsaga, sier Gunvor Kildal Haugen. Hun var bare 13 år da hun begynte å hogge tømmer.

Martin Guttormsen Slørdal

martin.slordal@lomedia.no

«Jenter duger ikke til skogsarbeid, de sitter bare på en stubbe og drikker kaffe», fikk Gunvor Kildal Haugen høre da hun begynte å jobbe som tømmerhogger i Valdres på slutten av 50-tallet.

Tømmerhoggeren fikk også slengt stygge kommentarer etter seg når hun begynte å mekke på motorsaga.

«Hvor mange skruer fikk du til overs, da?», var en av gjengangerne.

Men Gunvor ble værende i yrket hun likte så godt, og hun brydde seg ikke om at det var noen som slang med leppa. En gang kom fylkesskogsjefen og en tømmermåler innom der hvor Gunvor holdt på med tynning av skog. Fylkesskogssjefen trodde ikke Gunvor klarte å felle store trær, eller å få dem i den retning de skulle. Der tok han grundig feil. Gunvor la de store trærne i bakken med stor presisjon.

– Han tok meg i hånda etterpå og sa at han aldri skulle mobbe meg noe mer, humrer Gunvor.

Hør Gunvor fortelle om livet som skogsarbeider i denne episoden av podkasten Rørsla:

gunvor pod

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

GLAD I ØKSA: Gunvor fikk sin første øks da hun var rundt ti år gammel. Hun har alltid likt å jobbe med øks. På bildet til venstre er hun 21 år gammel.

GLAD I ØKSA: Gunvor fikk sin første øks da hun var rundt ti år gammel. Hun har alltid likt å jobbe med øks. På bildet til venstre er hun 21 år gammel.

Martin Guttormsen Slørdal

En pioner

Å møte på ei kvinne med øks, svans og barkespade hører til sjeldenhetene i historien om norske skogsarbeidere. Gunvor er ei av de få kvinnene som kan fortelle hvordan det var å jobbe med manuelt skogsarbeid mesteparten av sitt yrkesliv.

Gunvor vokste opp på Leira i Valdres under krigen, eldst i en søskenflokk på sju. Allerede som tiåring likte hun å bruke øksa, forteller hun. Da hun var på besøk hos ei tante som bodde alene, fikk hun lov til å gå i vedskjulet hennes for å kløyve ved. Dette fikk hun ikke lov til hjemme, men faren til Gunvor, Oskar Kildal, så hvor godt datteren likte å bruke øksa, og han bestemte seg for å kjøpe en egen øks til henne.

– Den var skikkelig kvass. Det var ikke mange mannfolk som hadde så kvass øks som det jeg hadde, sier tømmerhoggeren.

Ble med faren på jobb

Faren til Gunvor tok seg jobb i skogene i Valdres etter krigen. Allerede som 13-åring ble Gunvor med faren på jobb etter skoletid. Da lærte hun å felle trær med øks, svans og buesag, og hun kjente på det harde strevet med å barke tømmeret med barkespaden. Da Gunvor ble 18 år gammel i 1958, fikk hun seg fast jobb for den samme skogeieren som faren jobbet for. Hun og faren delte både arbeid og inntekt så lenge faren levde.

MOTORSAGSAMLING: Gunvor har tatt godt vare på sagene sine. I dag bruker hun mest Stihl-saga til venstre.

MOTORSAGSAMLING: Gunvor har tatt godt vare på sagene sine. I dag bruker hun mest Stihl-saga til venstre.

Martin Guttormsen Slørdal

Aktuelt: En tredel av tømmeret eksporteres ut av landet: – Et paradoks at Norge går glipp av så mange arbeidsplasser

Satte motorsagprodusent på plass

Den første motorsaga si fikk Gunvor i 1961. Det var en Husqvarna som veide 13,5 kilo. Den var tung å drasse med seg inn i skogen, forteller hun.

Som en av veldig få kvinner med motorsag i hånda på 60-tallet, hendte det at Gunvor måtte være ekstra sta for å bli hørt.

En gang hadde hun fått ny motorsag, en McCullock. Saga startet, men kjedet tok ikke tak. Gunvor mente at det var feil på veivakselen i motorsaga, og hun ville ha ny sag av forhandleren på Fagernes. Det fikk hun ikke. «Kvinnfolk har ikke greie på noe», fikk hun høre i butikken.

Det endte med at Gunvor tok med seg motorsaga til en forhandleren i Oslo. Butikken sendte motorsaga hennes tilbake til fabrikken i Belgia, der den var produsert.

Det viste seg at Gunvor hadde rett hele tiden. Fabrikken hadde glemt å sette i en splint i veivakselen.

Fabrikksjefen i Belgia sa at han ønsket å møte Gunvor neste gang han kom til Norge. Fabrikken leverte nemlig vaskemaskiner til Valdres vaskeri, og det hendte fabrikksjefen tok seg en tur ut til kundene i nord.

– Han kom til Valdres og skulle prate med meg. Han takket for at jeg hadde vært så stri, men han ba meg ikke om unnskyldning. Men jeg fikk en hjelm, fin olje til å blande i bensin og hansker, forteller hun.

Fått med deg denne? Ingunn får kundene til å gråte av glede: – Vi biter ikke. Vi er her bare for å hjelpe

Likte seg best ute i naturen

Gunvor synes noe av det beste med skogsarbeidet var å få være ute i naturen, og at hun var sin egen sjef. Hun startet på jobb når det lysnet om morgenen og holdt på til rundt klokka fem på ettermiddagen. Hun kikka ikke på klokka, sier hun. Gunvor likte å ta seg tid til å se på dyrelivet rundt seg. En vinter slo det seg ned elleve elger i området der hun jobbet. Dyrene beitet på trær som Gunvor hadde felt.

I 1978 tok hun seg jobb i Asker for å hjelpe en venn av familien som hadde mista kona si i kreft.

– Jeg vantrivdes med innearbeid, og jeg kjente ingen der. Etter tre år ble mor syk, og jeg flytta hjem igjen til Valdres, forteller hun.

Gunvor jobbet senere både på vaskeri og med rakefiskproduksjon i Valdres. Hun forteller at dette arbeidet slet mer på kroppen hennes enn det skogsarbeidet hadde gjort.

– Far var veldig flink til å vise meg hvordan jeg skulle bruke redskapen for å spare kroppen. Jeg fikk mer vondt i kroppen av å jobbe på vaskeri med feil arbeidsstilling, sier tømmerhoggeren.

Les også: Berit var første kvinnelige elektriker på forbundets landsmøte

– Skogsmaskinene hogger alt sammen

På Gunvors tid var det ingen store skogsmaskiner på hogstfeltene. De brukte hest til å kjøre fram tømmeret. Gunvor tror tynningshogst var den beste måten å drive tømmerhogst på, der det ikke skulle hogges store flater.

– Det er mye bra med skogsmaskiner, men de lager svære grøfter og det gjør at vannet tar andre veier. Det ødelegger mange gode vannårer, og da kan det bli fortere flom, sier hun.

Hun tror skogbruket hun drev med var bedre for naturen enn det som drives i dag.

– Det ble så mye fin skog som vokste opp der vi tynna, og vi tynna tusenvis av mål. Det vokste opp fint sagtømmer. Skogsmaskinene hogger alt sammen, og de ødelegger også mange fuglereir, sier hun.

Les også: Naturvernforbundet spår flere konflikter mellom vern og hogst

Mange trær på samvittigheten

Gunvor Kildal Haugen har mange trær på samvittigheten, sier hun, og enda er ikke siste tre felt for hennes del. Fire motorsager står på rekker og rad i skjulet hennes hjemme i Tisleidalen i Valdres der hun bor nå. De vitner om et skogsarbeiderliv i over 20 år.

FORTSATT SPREK: Til sommeren skal Gunvor kappe opp og kløyve mer ved. Arbeidet holder henne i form og er god medisin, sier hun.

FORTSATT SPREK: Til sommeren skal Gunvor kappe opp og kløyve mer ved. Arbeidet holder henne i form og er god medisin, sier hun.

Martin Guttormsen Slørdal

Vedstablene til Gunvor når langt oppover veggene i vedskjulet, og øksa hennes er fortsatt kvass. Til våren og sommeren skal hun ut og kappe mer ved.

– Jeg liker å drive med motorsaga. Den beste medisinen som finnes er å komme seg ut for å tynne i skogen.

Mye lest: Oskar (85) jobber fortsatt på verkstedet. Han takker sjefen for unik avtale

Annonse
Annonse