KRONIKK AV: JONAS BALS, HISTORIKER OG RÅDGIVER I LO

For hundre år siden var Europa rystet av revolusjoner og sosial uro. Også i Norge var konfliktnivået høyt. Revolusjonære krefter hadde nylig overtatt ledelsen i Arbeiderpartiet, og i LOs beretning fra 1919 kan man lese at antallet konflikter var skyhøyt, med nesten 350 arbeidskamper. Ved tariffoppgjøret det året gjorde fagbevegelsen store framskritt: I tillegg til et kraftig lønnshopp fikk de fleste arbeidere rett til sommerferie i seks dager med full lønn. Og ikke minst: LO fikk gjennomslag for det kanskje viktigste enkeltkravet siden den internasjonale arbeiderbevegelsen tok form på slutten av 1800-tallet, åttetimersdagen.

Arbeidsgiverforeningen så dette som en «slags forsikring», som skulle forhindre «at der kom samfundsomvæltninger i stand, som kunde lede til ting, som vi ikke hadde oversigt over».

Det er ikke bare åttetimersdagen vi markerer 100-årsjubileum for i år, men også innføringen av den allmenne stemmeretten. Ved stemmerettsutvidelsene for menn i 1898 og kvinner i 1913, ble nemlig alle som var avhengig av fattigunderstøttelse unntatt. I 1915 sto derfor nesten 50 000 kvinner og menn uten stemmerett. Dette ble det slutt på i 1919. I «Den nye kamp om folkestyret» skrev LO-leder Ole O. Lian at «verden staar i forvandlingens tegn. Op av den gjærende uro, frem av det gyngende kaos skal der stige et nyt samfund».

• Stortinget feirer 100-årsjubileum for stemmerett også for fattigfolk

Fra politisk til sosialt demokrati

Norge ble et veldig annerledes samfunn, selv om det ikke skjedde så brått som mange spådde i 1919. Fem år seinere sa Ole O. Lian på LOs representantskapsmøte:

«I 1920-21 trodde vi omveltningen skulde komme om meget kort tid. I dag staar hele det kapitalistiske samfund like sterkt som før – om ikke sterkere».

På to år gikk LO fra 148 000 medlemmer til et bunnivå på 82 500.

Revolusjonsforsøkene i Europa var slått ned, i Italia hadde fascistene tatt makta. Her til lands ble den lange og harde Jernstreiken i 1921, med historikeren Finn Olstads ord, et avskrekkende eksempel for begge parter på «hva som kunne skje når klassekampen kom ut av organisatorisk kontroll». Likevel hadde arbeiderbevegelsen vist at det nyttet å stå sammen: Åttetimersdagen og arbeidernes rett til ferie ble stående, demokratiet var blitt utvidet – og Johan Sverdrups spørsmål fra noen tiår tidligere, om «hvem som skal være herre i huset, folket eller autoritetene», var blitt besvart: Det var folket.

I sin bok «Det farlige demokratiet» beskriver Finn Olstad hvor viktig særlig fagbevegelsen var for at Norge gikk i en demokratisk retning, i en tid der mange flørtet med autoritært tankegods.

«Vårt demokrati er i stor grad en arv fra 1800-tallets arbeidere og arbeiderbevegelser», skriver han.

Det var «arbeiderklassen og dens ledere som tok føringen i den utvikling som førte til anerkjennelsen av demokratiet som den beste forfatningsform for den moderne stat».

I historieskrivingen om det norske folkestyret har dette perspektivet vært merkelig fraværende, noe som nok har bidratt til at dette ikke er særlig godt forstått i vår egen tid heller. Det er synd, særlig i en tid der vi igjen ser at demokratiet er under press – og at arbeidsfolk i stadig mindre grad er representert i politikken.

De tillitsvalgtes år

I LO-forbundene finnes det i dag mer enn 60 000 tillitsvalgte; i tillegg kommer mange tusen i andre forbund og foreninger. Disse gjør et viktig arbeid for kollegaene sine. Mange av dem går for eksempel i disse dager i gang med å sørge for at de nye reguleringene Stortinget har vedtatt mot bemanningsbransjen faktisk blir fulgt, og at arbeidere som mangler trygghet og forutsigbarhet får en fast jobb.

Men de tillitsvalgte er også en utrolig ressurs for folkestyret. Et levende demokrati krever nemlig noe mer enn retten til å avlegge en stemme hvert fjerde år: Det fordrer rettferdig fordeling av verdiene, men også deltakelse, medborgerskap og eierskap, både til beslutningsprosesser og vedtatt politikk.

I en tid der mistilliten og misnøyen brer om seg, og der antidemokratiske krefter igjen er på frammarsj, har LO vedtatt at 2019 skal være de tillitsvalgtes år. Det trengs:

Over seksti prosent av de tillitsvalgte føler at de står alene i vervet sitt. Derfor blir det viktig for fagbevegelsen å bygge opp et fellesskap av deltakere rundt de tillitsvalgte.

Forfatterne av den danske boka «Deltagereffekten», Rune Baastrup og Bjørn Hansen, beskrev det nylig i LO-Aktuelt som å «bygge sterke fellesskap gjennom involvering». I boka si peker de på at der den tillitsvalgte kanskje opplever å stå alene, tenker de ansatte og medlemmene noen ganger at den tillitsvalgte er egenrådig, at fagforeninga ikke er «for sånne som meg,» og så videre.

Å sørge for at fagbevegelsen er en bevegelse av deltakere framfor passive mottakere av service og rådgiving er viktig for flere enn LOs mer enn 900 000 medlemmer. For hva er det viktigste svaret på økende klasseforskjeller? Sterkere fagforeninger. Hva er svaret på elitisme og større avstander mellom folk? Mer deltakelse og grasrotdemokrati. Og hvordan kan vi løse det største problemet av dem alle, klimakrisa? Bare ved å stå side om side, og ved å sørge for at både goder og byrder fordeles jevnt.

I Frankrike, der skoleelever streiker hver fredag, og hvor de Gule Vestene marsjerer på lørdager, ser vi at de flere steder støtter opp om hverandres kamp: «Vi kaller det grønn fredag, gul lørdag,» sa en streikende elev til Klassekampen.

• SERIE: Tillitsvalgte fra hele landet forteller hvordan det er å stå i front i 2019

Utilfredshet skaper fremskritt

Fagforeningslederen Marius Ormestad skrev for 115 år siden at «det er den dumme tilfredshed blandt arbeiderne overklassen ser som sit ideal. Derfor ser de i ‘opviglerne’ deres værste fiender, disse opviglere, der vil omgjøre ‘den uvidende masse’ fra dum arbeidskraft til tænkende mennesker».

I Arbeiderpartiets tidsskrift «Det Tyvende Aarhundrede» slo han fast at «det er utilfredsheden, som skaber ethvert fremskridt. Ikke den surmulende, klynkende utilfredshed, der kun gaar omkring og klager over elendigheden uden dog at gøre noget for at forbedre tingene. Ikke den negative, men positive utilfredshed er det, som skaber fremskridt og bedre tilstande. Gjennem organisationen.»

100 år etter åttetimersdagen og stemmerettsutvidelsen ser vi at mange arbeidere helt har sluttet å bruke stemmeretten sin. I mange av våre naboland, men også i deler av vårt eget arbeidsliv, ser vi også at åttetimersdagen er under sterkt press, eller er blitt regelrett avskaffet. Da er det verdt å huske at det å «skape fremskridt og bedre tilstande» fremdeles gjøres «gjennem organisationen». Og at uten de tillitsvalgte, har vi heller ingen organisasjon.