Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Vi går over til digitale kasser om seks måneder» sto det på et oppslag i dagligvarebutikken. Tove Braathen fikk øye på det da hun sto i kassakøen og tenkte at dette var da trist.

I kassa satt det ei dame. Hvordan har hun det nå? tenkte Braathen. Et par plasser bak i kassakøen sto ei dame som så litt østeuropeisk ut.

Vel hjemme fra butikken startet Braathen å skrive, den nylig pensjonerte lektoren er nemlig skrivefør og hadde på dette tidspunktet gitt ut to skjønnlitterære romaner på kort tid. Nå var hun godt på vei med nummer tre.

Dama i kassa ble til den voksne dama Connie, mens hun i køen ble til Darina i romanen «Ja, vi elsker» som kom ut i vår. Ingen av de to levende modellene vet at de ble omgjort til oppdiktede skjønnlitterære figurer.

Språk og arbeid

Romanen er ifølge bokomslaget «et skarpt bilde av det norske velferdssamfunnet» og har tre hovedkarakterer: Connie, unge Kenneth som er hennes nærmeste sjef i dagligvarebutikken og russiske Darina som jobber i hjemmetjenesten, men drømmer om å få fotfeste i Norge og bli sykepleier.

Alle tre skjønner hvor viktig det er å ha en jobb, tanker for øvrig også forfatteren deler.

Les også: Tar selvskanningen fra oss jobbene?

– Å ha en jobb, handler mye om mestring og sjølrespekt. Alle ønsker å klare seg sjøl, sier hun.

Braathen har jobbet lenge i skoleverket, hun har sett unge mennesker, kanskje særlig gutter, slite. Med konsentrasjonen, med å lese lengre tekster – ja, med å fullføre skolegangen. Å få disse ut i jobb har vært en viktig oppgave for henne.

– Det hender jeg møter tidligere elever, gjerne folk med en annen etnisk bakgrunn enn norsk, som for eksempel jobber som vektere. Jeg ser hvor stolte de er over å ha en jobb, det syns jeg er så flott. For har du ikke jobb, er det mye vanskeligere å lære seg norsk. Språk og arbeid er nøkkelen til god integrering, sier hun.

Vi er mer enn øyet ser

Braathen forteller at hun skriver romaner i den realistiske sjangeren. Da blir et viktig spørsmål om karakterene hennes er troverdige, om de er vanlige folk – om de kunne vært deg og meg. Det mener hun de er.

Siden både Kenneth og Connie jobber i en matvarebutikk, har forfatteren vært mye i slike butikker for å observere og registrere hva de holder på med der. Hva de vil si å ta seg av gamle pleietrengende har hun blant annet erfart gjennom egne foreldre, så Braathen mener hun har god bakgrunn for hjemmehjelpspleieren Darina i romanen også.

Connie og Darina er begge preget av samliv med lite hyggelig menn – ja, Connies mann er ifølge forfatteren 100 prosent slem – bak ham finnes det ingenting godt. Å lese om ham kan gjøre sarte sjeler brydde og ukomfortable, sånne menn vil ikke Norge ha.

Braathen liker å skrive om mennesker som sliter. De som ikke er helt A4. Hun vil gjerne trenge bak fasaden, forsøke å finne ut om det er noe mer der enn det som møter øyet. Og det er som regel mer der hos de aller fleste. Mye mer.

Arbeiderklasseroman

Denne romanen handler om arbeidslivet og dets betydning i våre liv, men det er ingen kamproman der fagbevegelsen står i fremste rekke. Skjønt, forfatteren tenker seg at hennes hovedpersoner er fagorganiserte.

Hun er sjøl medlem av Utdanningsforbundet, mener fagorganisering er veldig viktig og skrev faktisk også inn en fagligpolitisk scene i romanen. Den ble underveis, og etter samråd med redaktøren, strøket. Det betyr imidlertid ikke at hun er motstander av politisk problematiserende skjønnlitteratur. Snarere tvert imot. Braathen mener at svært mange av de skjønnlitterære bøkene som kommer ut i dag handler om middelklassens problemer.

Les også: Novair sa opp 19 kabinansatte – må betale 7,5 millioner i erstatning og gi de ansatte jobben tilbake

– Jeg syns det er for lite samfunnskritisk samtidslitteratur i dag, sier hun.

– Er din roman en arbeiderklasseroman?

– Jeg håper jo det. Jeg er opptatt at det todelte Oslo. Skillet mellom arbeiderklassen og middelklassen i byen, mellom øst og vest, blir bare større og større, sier hun, som sjøl er født og oppvokst på Grorud, bor der ennå og er glad i litteraturen til «groruddølene» Roy Jacobsen og Per Petterson. Men lar seg også begeistre av «vestkantforfatteren» Lars Saabye Christensen.

De som sliter med livet

Men i likhet med de to nevnte sambygdingene som ikke lenger bor i Groruddalen, skriver ikke Braathen romantiserende om arbeiderklassens frigjøringskamp.

– Hvorfor ikke?

– Kanskje fordi livet ikke er romantisk!

– Skriver du på noe nå?

– Ja, min fjerde roman er på gang. Jeg skriver nå om mennesker som søker skogen for å finne ut hvem de er. Samtidig som noe har skjedd i fortida som binder folk sammen. Jeg er veldig interessert i mennesker som syns det er vanskelig å leve i dette effektive samfunnet, sier hun.

Litt ironi

Å kalle opp romanen sin etter den norske nasjonalsangen kan være dristig og gi en del assosiasjoner.

– Hva mener du egentlig med denne tittelen?

– Vel, det er masse følelser knyttet til nasjonaldagen. Mange av dem blir uforløste. Hvordan vi har det, blir gjerne maksimert på en sånn dag.

– Tittelen er ikke ironisk?

– Nei, tror du det …? Jo, kanskje det ligger litt ironi i den tittelen også, sier Tove Braathen.