OLE-MARTIN LUNDEFARET

– Will she be okay? Halvt skrik, halvt gråt.

En mor er alene med sitt fem år gamle barn. Den lille er syk, og blir sykere. Hun har ringt ambulansen.

– Vi gjør vårt aller beste, svarer paramedic Thomas Green på engelsk. Stemmen er rolig. Blikket intenst.

Realistisk

Ambulansen er på plass. Lungeødem. Vann i lungene. Barnet har en kjent hjertesykdom. Pulsen dunker svakt. Svakere. Så blir den nesten borte.

Åstedet er den 12. konkurransen i International competition in emergency medicine i den polske byen Olsztyn. Den gråtende moren er skuespiller. Det fem år gamle barnet er en dukke. Men for de to norske lagene med deltakere tilknyttet prehospital avdeling ved Oslo og Akershus Universitetssykehus, er dette stedet der konkurranse møter virkelighet.

Langt framme i Polen

Fra sju om morgenen jobber lagene seg gjennom flere scenarioer. En trafikkulykke med flere alvorlig skadde og en badeulykke der to personer er dratt livløst opp av vannet, mens livredderen plutselig får hjertestans. Det er han som har jogget alene i skogen og fått et illebefinnende, og en pasient med akutt hjerneslag der en hund bjeffer illsint på innsiden av døra. Det er overdosen der ambulansepersonellet ikke får opp døra, og må hjelpe via telefon. Det er casen der det er flere skadde enn livreddere, noe som gjør at de hersker over liv og død. Og enda flere scenarioer.

– Oppgavene har vært mange og varierte, forteller Thomas S. Renngård, som konkurrerer i Olsztyn for tredje gang. Han er også tillitsvalgt for Fagforbundet.

– Polen har lenge hatt en treårig universitetsutdanning for paramedics. Det første pilotkullet med bachelor-utdanning for paramedics i Norge kom i gang først nå i høst. I Norge er det en debatt der Sykepleierforbundet mener at sykepleiere bør kunne bemanne ambulanser. I Polen bemanner paramedicere allerede akuttmottakene på syke¿hus, sammen med sykepleiere og leger. De stusser veldig på at vi ikke gjør det samme. Det at vi nå får et eget bachelor-program er derfor en spennende utvikling for yrkesgruppa, mener Renngård.

Vil arrangere mesterskap i Norge

Det er ikke bare for å måle egne krefter at de norske lagene stiller.

Øyvard Sørensen og andre ildsjeler tok initiativet til at norske lag skulle delta i slike konkurranser. Avdelingsledelsen ved sykehuset har blitt mer og mer interessert, og de siste to årene har de både vært med og observert og gitt økonomisk støtte. Så dette er like mye et kompetansehevende tiltak som en studietur, forteller Renngård engasjert.

Målet er å få i gang en liknende konkurranse i Norge for aller første gang på nasjonalt nivå. Fagforbundet, som var initiativtaker til at ambulansefag ble representert i yrkes-NM, ledelsen i ambulanseavdelingen, Norsk Paramedic Forening og en privat aktør er i samtaler om dette.

Gjør oss flinkere

Øyvard Sørensen, leder av Norsk Paramedic Forening, er klar på fordelene ved at personell deltar i slike konkurranser.

– Det beste er at det er et kontrollert miljø der det er lov til å gjøre feil, og det lærer vi utrolig mye av.

– Målet er å etablere en kultur for både å øve mer og å konkurrere slik at vi blir enda dyktigere. Det at avdelingsledelsen ved sykehuset nå for alvor ser verdien i dette, er veldig, veldig bra, sier sier Sørensen.

Redder de fem-åringen?

Ja, hun er skuespiller. Ja, det er en konkurranse. Allikevel trenger det fortvilte og angstfylte blikket gjennom marg og bein, der moren ser på barnet som er i ferd med å dø.

Før konkurransen ble de to norske teamene enige om en intern ansvarsfordeling. En tar seg av hodeenden med luftveier, med eventuell bagging, intubering og tilførsel av oksygen, en har ansvaret for akuttkofferten med medisinering, og en har ansvaret for Life-pakken med hjertestarter og måelutstyr for blant annet EKG, blodtrykk, oksygenmetning og andre vitale tegn. Det er også avklart på forhånd hvem som skal kommunisere med hoveddommeren. All handling må forklares verbalt – på engelsk. Nå er det alvor.

Femåringen kjemper for livet. Intensiteten hos ambulansepersonellet tiltar. Det norske laget gjør seg klar for å forsøke å starte hjertet med elektrosjokk. Nå eller aldri.

– Vi har en sjokkbar rytme, sier Thomas Green.

– Da sjokker vi. Bort fra pasienten! svarer Ole Anders Besseby.

Hjertet begynner å slå igjen. Dukke eller ikke. Ansiktene til de tre norske deltakerne har et profesjonelt drag, men blikkene sier et stolt «vi klarte det».

De unike mulighetene til å øve på vanskelige og sjeldne scenarioer er unike, og de har fått verdifull kompetanse og erfaring. De er også motivert for å få til en slik konkurranse hjemme i Norge, ikke minst for å få økt oppmerksomhet rundt yrket.

– Og det skal vi klare, avslutter Thomas S. Renngård.