HANS HENRIK FAFNER

frifagbevegelse@lomedia.no

Selv om det ventelig vil gå litt tid før det endelige resultatet foreligger, så er observatører ikke i tvil om at den store vinneren av parlamentsvalget i Libya heter Khalifa Haftar. Men den tilsynelatende overbevisende valgseieren er ikke det minste overbevisende, for valgdeltakelsen viste seg å være særdeles liten, fordi ingen av kandidatene syntes å gi løfte om den fremtidige stabiliteten som alle ønsker.

Og ikke minst tegner valget ikke spesielt godt for håpet om demokrati og borgerrettigheter som i store deler av den arabiske verden er i ferd med å gå tapt i indre splid og uroligheter.

Kunstig stat

Det libyske valget er blitt en litt oversett affære, fordi verdens oppmerksomhet er rettet mot Syria og Irak der en islamsk gruppe har utropt kalifatet ISIL. Men den libyske situasjonen er på mange måter like bekymringsfull. Den svinger mellom total oppløsning som i Irak og et hardhendt militærstyre, som vi har sett i Egypt.

Som utgangspunkt minner Khalifa Haftar på mange måter om Egypts nye leder Abd el Fatah el Sisi. De er begge to generaler, og de har begge sine røtter i det gamle styret – Sisi gjorde militær karriere under Hosni Mubarak og Haftar under Moammar Gadhafi. Og begge representerer tilbakesvingen til noge som minner om de gamle regimene. Etter først å ha forsøkt seg med demokrati og flørtet med islamismen.

– Men så er det forskjeller på de to landene som gjør den libyske situasjonen langt mer risikabel, sier den libyske journalisten Mustafa Fetouri, som skriver for nyhetsportalen Al Monitor.

Egypt har riktignok mengder av indre konflikter og ikke minst et spent forhold til det koptiske mindretallet, men ut over det er befolkningen relativt homogen. Libya er derimot karakteristisk for regionens «kunstige» stater, fullstendig som Irak og Syria. Landet består av en rekke stammer og etniske grupper, som Gadhafis militærstyre holdt sammen med stor brutalitet.

Den første optimismen

Drapet på menneskerettighetsaktivisten og advokaten Salwa Bughaighis, like etter at hun hadde avgitt sin stemme til valget i hjembyen Benghazi, beskrives som symptomatisk for den libyske situaajonen. Det er antatt at gjerningsmennene kommer fra en av de islamske gruppene som kort etter Gadhafis fall i 2011 begynte å ta makten i de østlige delene av landet.

Men attentatet er bare den siste delen av en utvikling som i starten faktisk tegnet godt. I 2012 avholdt landet det første frie og demokratiske valget på en menneskealder, og den etterfølgende overgangsregjeringen tok en rekke lovende initiativer. Ytrings- og forsamlingsfriheten ble utvidet drastisk, det ble innført religionsfrihet, til gode for de 3 prosentene av befolkningen som ikke er muslimer, adgangen til internettet ble større, og det oppsto en lang rekke nye, og ofte regjeringskritiske medier. Og ikke minst ble fagbevegelsen NTUF, som ble dannet i 1972 som talerør for Gadhafi-regimet, omstrukturert. Blant annet ble arbeidernes rett til å streike gjeninnført.

Håpet er smuldret

Salwa Bughaighis var en del av alt dette. Hun fungerte som rådgiver for den nye regjeringen, men snart begynte problemene å melde seg. De islamske grupperingene i Benghazi og den østlige delen av landet tiltok seg stadig mer makt, og som motstykke samlet general Haftar restene av Gadhafi-styrets militære. De kom til å kontrollere de vestlige provinsene.

Overgangsregjeringen svarte med begrensninger. Libyske borgere fikk fortsatt demonstrere, men bare til fordel for styret, pressefriheten ble mindre, og arbeidernes rettigheter ble igjen innskrenket. Dette hjalp imidlertid ikke for å demme opp for de indre stridighetene som i dag er nådd til et punkt der obeservatører snakker om overhengende fare for borgerkrig.

– Demokratiet og de alminnelige borgerrettighetene er blitt et offer for denne utviklingen, tilføyer Mustafa Fetouri. – I 2012 var folk fulle av optimisme. Demokrati, stabilitet, sikkerhet, fred og først og fremst frihet var verdier folk trodde på og håpet på. Men det to bare et par år for alt dette til å smuldre opp.

Bare 630.000 libyere avla stemme – mot omkring 3 millioner ved valget i 2012. Valglokalene i byene Dema i øst og Kufra i sydøst åpnet ikke i det hele tatt, av sikkerhetsgrunner.

Som Fetouri ser det, ville valget ventelig slet ikke ha funnet sted hvis ikke Khalifa Hifter hadde innledet militære operasjoner med de islamske gruppene i øst. Men resultatet er fortsatt forstemmende.

– En stor del av den libyske befolkningen har mistet troen på den demokratiske prosessen. De er skuffet over manglen på fremskritt, og selv om borgerkrigen kanskje er blitt avverget akkurat nå, så venter arbeidet med nasjonal samling. Dette er den viktige forutsetningen for at Libya kan utvikle seg til et demokrati med fulle borgerrettigheter, slutter han.