JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Stortingsvalget 2021

Mímir Kristjánsson er på full fart inn på Stortinget: – Jeg vet ærlig talt ikke hvor egna jeg selv er

Om et knapt døgn i Rogaland er noe å basere seg på, kan vi trygt slå fast: Det kommer til å bli heseblesende.
Mímir Kristjánsson er på full fart inn på Stortinget. Vi ble med ham på en heseblesende reise i Rogaland.

Mímir Kristjánsson er på full fart inn på Stortinget. Vi ble med ham på en heseblesende reise i Rogaland.

Jo Moen Bredeveien

Det var seint på kvelden, eller tidlig på morgenen. Lenge etter at du hadde sovnet. Mímir Kristjánsson sov ikke. Det var mer enn 20 timer siden han hadde stått opp og begynt denne intense dagen. Men sove?

– Nei.

Heller sitte her, i en leilighet i sentrum av Stavanger, omgitt av stadig trøttere venner (og en journalist som ikke hadde mer å gi).

Sitte her, bruke de siste kreftene. Bruke opp energien. Ikke sove ennå.

Det var fortsatt mer enn 100 dager igjen til valget. Men bare to måneder til deadline på manuset. Litt kortere til termin på barn nummer to. Det burde absolutt være på tide å gå hjem. Men da journalisten sa takk for seg, satt Mímir Kristjánsson der fortsatt. Med en lang dag bak seg, og lange måneder foran seg. Men sove?

– Nei.

Det er kanskje ikke så lett, heller da. Å sove når man står midt i verden.

(Saken fortsetter under bildet)

Mímir Kristjánsson er god til å skaffe seg omtale. Avisene har skrevet om hvordan han sluttet å snorke, og om at han øvelseskjører om dagen.

Mímir Kristjánsson er god til å skaffe seg omtale. Avisene har skrevet om hvordan han sluttet å snorke, og om at han øvelseskjører om dagen.

Jo Moen Bredeveien

20 korte, lange timer

Det heter ikke jeg, som kjent, det heter vi. Og Mímir Kristjánsson er jo sosialist. Likevel må jeg, altså journalisten som skriver dette, snike inn en melding i første person entall mens det ennå finnes tid og plass, før en energiklump fra Rogaland overtar og fyller hele denne teksten.

Det er egentlig mest en innrømmelse: Jeg har veldig lyst til å ikke like Mímir Kristjánsson.

Han er liksom så fordømt mye, og overalt. På TV, i «Farmen Kjendis» og «Dagsrevyen». I spaltene, alle spaltene. Hele tiden. Kommentarer, kronikker, sterke meninger. Men også fordi han snorker, eller har sluttet å snorke – «Mímir Kristjánsson ble snorkefri. Disse grepene kan fungere mot snorking». Eller fordi han søker haik til Viking-kamp. Alt Mímir gjør, blir til omtale, eller til en tekst. Ofte også til en bok.

Det er Mímir i alle kanaler. Når du står opp, og når du legger deg. Og jeg føler altså at dette er en fyr jeg ikke burde like. Han har dessuten vært sjefen min i en kortere periode. I alle fall sånn delvis. Med andre ord: En fyr jeg burde være skeptisk til. Som jeg prøver å være skeptisk til.

Jeg kan like gjerne innrømme det først som sist: Jeg får det ikke til. Og det er det ikke så mange andre som får til, heller. Vi kan kanskje bare kaste det ut som en første tese allerede: Alle elsker Mímir. Også de som ikke liker politikken hans.

Det er rett og slett noe med Mímir. Han er noe helt annet, og noe veldig mye mer. For mye? Ja visst. For høylytt og støyende og buldrende. Men han er også forfatteren som skrev så ømt om sin mor i boka «Mamma er trygda». Som sier i intervjuer at han har en skjønnlitterær sjel – riktignok en utålmodig sådan – der de andre politikerne i Norge nok er mest opptatt av sakprosa.

Og mest interessant i denne sammenhengen: Han er politikeren som kanskje mer enn noen andre bidrar til at Rødt er i ferd med å bryte gjennom, opp og forbi.

Dette er et forsøk på å forklare hvorfor Mímir Kristjánsson er på full fart inn på Stortinget. For Rødt. Fra blåe Rogaland. Dette er en rapport fra 20 timer i selskap med Mímir.

Mye delt: Ahmad har jobbet 50 år i Norge: – Pakistan er mitt fødeland, Norge er mitt hjemland

(Saken fortsetter under bildet)

En norsk-islandsk hilsen til kreftene som kjemper på Shetland. Det er ikke den ting en framtidig stortingspolitiker ikke tar på strak arm.

En norsk-islandsk hilsen til kreftene som kjemper på Shetland. Det er ikke den ting en framtidig stortingspolitiker ikke tar på strak arm.

Jo Moen Bredeveien

Sjåfør med selvtillit

Dagen begynte ikke her, med Mímir Kristjánsson bak rattet på en liten, rød bil utenfor jernbanestasjonen i Stavanger og en «L» i bakruta. Mímir hadde allerede rukket å vinne sosiale medier med en video der dattera introduserte pappas første tale denne dagen. Den første av mange, mange. Men det var her journalisten møtte ham. Forberedt på det som ventet: En uerfaren sjåfør i midten av 30-årene med planer om å kjøre opp i tide til å ankomme Stortinget i bil i høst. Til høsten uten medsjåfør eller støttehjul – en av funksjonene til rådgiver Truls Drageset Dydland denne dagen.

Forberedt fordi det hadde stått i avisene at Mímir Kristjánsson driver og kjører opp. Selvsagt hadde det stått i avisene. Som også kunne avsløre at han skulle øvelseskjøre nettopp denne dagen, fra sted til sted i Rogaland og Stavanger.

Det ville være å overdrive å hevde at kjøringen ut fra byen og i retning Sogndalstrand helt i bunnen av Rogaland, gikk helt smertefritt. Den lille bilen harket og hostet av og til, men den kom seg da framover. Og sjåføren lot seg knapt affisere av skjønnhetsplettene og harkingen.

– Jeg er en sjåfør med selvtillit, meldte han fra førersetet.

Mímir Kristjánsson har godt med selvtillit. Og har en vilje og evne til å gjøre, eller snakke, først og tenke etterpå. Gå hardt ut, og siden korrigere, om det skulle trengs. I et intervju med magasinet KulturPlot forteller han at han har god selvtillit, «på ekte», men samtidig «en veldig streng indre kritiker». Han beskriver en evig runddans: «Buse ut med noen greier, angre jævlig etterpå. Så lærer du ingenting, og så buser du ut igjen».

Han beskriver også sin metode, som ikke er «å observere og så spørre «hva kan vi lære her»?» – men å si at sånn er det, og så «krangle som faen» hvis noen sier du tar helt feil. Og etter noen dager tenke at «ja, kanskje, ja, okei».

Litt som måten han kjørte bil på denne maidagen, kunne man kanskje si.

Det var 1. mai. Den store kamp- og festdagen for arbeiderbevegelsen og alle dens utstikkere og utvekster på venstre side i det politiske landskapet. En stor dag også for Mímir Kristjánsson, dermed. Faktisk veldig stor: Han hadde planlagt intet mindre enn 11 taler rundt i fylket og byen i løpet av dagen.

Det var derfor journalisten satt, litt spent og stiv, i baksetet. For å se hvordan han gjør det. Rødt hadde hatt flere måneder, faktisk nesten et fullt år, med snittmålinger over sperregrensa. Det skal mange grunner og mange navn ha æren for, selvsagt. Og et av navnene er utvilsomt Mímir Kristjánsson.

Det var da Mímir Kristjánsson meldte overgang fra journalistikken til politikken og ble «ordførerkandidat» i Stavanger at Rødt mangedoblet oppslutningen sin ved kommunevalget i Stavanger for to år siden. Fra 2016 til i dag har partiet femdoblet medlemsmassen i Rogaland, til 544 medlemmer. For fem år siden hadde partiet tre lokallag i fylket. I dag har det ni. I en fersk meningsmåling får Rødt 3,7 prosent oppslutning i Rogaland, mot 1,2 prosent i 2017-valget.

Mímir Kristjánsson er inne på utjevningsmandat. Og har sjanse på direktemandatet om han bare står på enda litt til.

Nå var partiets førstekandidat på vei til dagens første tale, til vindkraftmotstandere og andre maktkritiske krefter, helt ytterst på kysten, der neste stopp er Shetland. Rødt i Rogaland har da distriktspolitikk, må vite.

Samtalen gikk i kyr. Om hva det egentlig heter når kua får barn?

Det var rådgiver Truls som lurte.

– Det heter kalving, sa Mímir Kristjánsson.

Og pustet lettet ut. Noe lærer man tydeligvis av å delta i «Farmen kjendis», og av å være med på kalving sammen med Mia Gundersen.

– Faen, Truls. Det der kommer helt sikkert i avisa.

Sa distriktspolitiker Kristjánsson.

Dagens første tale. 19 frammøtte mennesker, og to hunder. En talerstol med det norske flagget på den ene siden, det islandske på det andre. Og et spørsmål fra arrangøren om ikke hovedtaler Kristjánsson kunne si noe støttende til vindkraftmotstanderne på Shetland?

Selvsagt. Noen velvalgte ord:

– People of Shetland. We are going to help you stop this shit!

Mímir Kristjánsson talte, han brølte, han vitset og snakket alvor. Om matkøer i Norge, om vindkraftbransjen som kjører over lokalbefolkningen og stikker av med pengene. Om at alt vi skal leve av i framtida finnes i distriktene, men distriktene legges ned. Oslo suger til seg fra Bergen, Bergen suger til seg fra Stavanger, Stavanger suger til seg fra hele Rogaland, sa Mímir Kristjánsson.

«Bæææ», sa en sau i bakgrunnen.

– Veldig bra, ropte en eldre herre i forsamlingen.

Tilbake i bilen, nå med rådgiver Truls bak rattet, for dagens stramme tidsskjema var allerede i ferd med å sprekke, oppsummerte de to talen. Han var innom det viktigste: Forskjeller. Nedbygging av natur. Sentralisering. Det var bare å fortsette i det sporet, ble de to enige om.

Dagen var i gang. Sola sto på himmelen og varmet nok til at Mímir Kristjánsson svettet litt i den litt for store dressen. «Kledd som en proletar», som det tikket inn på en melding til journalisten. For selv om Mímir var helt ytterst i havgapet og talte for noen håndfull mennesker, var han også på internett. Overalt, som vanlig.

Mye lest: Bjørn Thomas ble med i Vigrid som 16-åring. Terrorangrepet 22. juli ble et vendepunkt

(Saken fortsetter under bildet)

Ikke helt Mussolini på balkongen, men Mímir Kristjánsson hadde tilhørerne i sin hule hånd. 11 ganger på en og samme dag.

Ikke helt Mussolini på balkongen, men Mímir Kristjánsson hadde tilhørerne i sin hule hånd. 11 ganger på en og samme dag.

Jo Moen Bredeveien

Lange og korte distanser

Hva er det med Mímir Kristjánsson? Han hylles av VG som en politiker utenom det vanlige. Det er det samme VG som jevnlig tar oppgjør med Rødts antidemokratiske fortid. Han er bare 34 år gammel, men har gitt ut åtte-ti bøker, litt avhengig av hva som telles med. Det har han gjort samtidig som han har jobbet som journalist og nyhetsleder i avisa Klassekampen eller i andre publikasjoner på venstresida. Og vært en profilert samfunnsdebattant. Han har bakgrunn fra AUF, men ble siden skikkelig raddis. Alt i mer eller mindre offentlighet.

Det viskes om at han vurderte Ap for sitt politiske comeback da han for tre år siden plutselig sluttet som avismann og ble politiker på heltid. Men det ble Rødt. Han ble valgt inn i kommunestyret. Det manglet ikke på advarsler. Dette blir for kjedelig for deg, Mímir. For smått.

Og kanskje fikk de rett. Det varte ikke mer enn et drøyt år i kommunestyret før Mímir Kristjánsson meldte sitt kandidatur som førstekandidat til Stortinget. Samtidig som han fylte verden med kronikker, meninger og oppslag. Nok til å sette enhver profesjonell skribent i forlegenhet. Et tilfeldig utvalg fra en uke i mai:

Fredag sto Mímir Kristjánsson på scenen på BIT Teatergarasjen i Bergen som en del av oppsetningen «Sløserikommisjonen», Morten Traaviks kontroversielle teaterstykke som ble droppet av Festspillene i Bergen og forsøkt boikottet av scenekunstnere og anmeldere. Det skapte medieoppslag og reaksjoner i alt fra Norsk Shakespearetidsskrift til Subjekt. Og på Twitter og Facebook, der Mímir Kristjánsson også rakk å invitere til demonstrasjon for Gaza, ønske oss alle en fin 17. mai, gå i strupen på en høyrepolitiker som sammenlignet Rødt med nazister og i forlengelsen utfordre statsminister Erna Solberg til debatt.

Neste fredag hadde han kommentaren «Blåblå bla-bla» på trykk i Klassekampen. Lørdag var han portrettintervjuet i Aftenposten. Samme dag rykket han inn en annonse i Klassekampen. «SØKES: GODE HISTORIER OM JON MICHELET» som Mímir Kristjánsson skriver bok om oppe i alt dette andre.

Han er overalt, hele tiden.

Og hva nå, mens vi suste – virkelig suste, for Truls kjører en del raskere og sikrere enn Mímir Kristjánsson – gjennom det vestnorske landskapet, i retning Hetlandsskogen og enda en markering mot nedbygging av naturen på vegne av utenlandsk storkapital? Mens Mímir Kristjánsson pekte på vindmølleparkene som omga oss, og snakket om at de som ikke skjønner motstanden mot slike utbygginger umulig kan ha reist nok rundt i distriktene?

– Jeg er ikke en long distance fyr, sa han.

– Kanskje sitter jeg på Stortinget, og da er jeg jo der i fire år. Om jeg ikke blir valgt inn på Stortinget, sitter jeg jo i kommunestyret. Jeg skal sitte der ut perioden.

Men selv om målet er å kjøre, helt for egen maskin, til Stortinget i høst, er det ikke politiker Mimir vil være. Han er gjerne med i valgkamper, men han er ikke typen til å sitte årevis som folkevalgt. Det får bli med de fire årene. Og hvis ikke? Vel, mulighetene er uendelige.

– Kanskje jeg går tilbake til Klassekampen.

– Eller blir forfatter på heltid.

Eller kanskje blir det noe helt annet. Han sitter i den i det siste mye omtalte og kontroversielle Ytringsfrihetskommisjonen. Og deltok altså i «Sløserikommisjonen»-oppsetningen. Den deltakelsen oppga Begard Reza, generalsekretær i Salam, en organisasjonen for LHBTIQ+-personer med muslimsk bakgrunn, som en av grunnene til at hun trakk seg fra Ytringsfrihetskommisjonen.

Det er ikke første gang Mímir Kristjánsson er kontroversiell. Det er ikke første gang han er på kant med sine egne. Mímir Kristjánsson mangler mye av den sensitiviteten som preger store deler av venstresiden i Norge og verden i våre dager. Han er bedre med ord enn de fleste, men tillater seg også å slurve oftere enn de fleste.

Han tillater seg også å skrive på sosiale medier i beruset tilstand, som da han kalte kulturminister Abid Raja en klovn i fjor. Mímir la seg straks flat. Og fikk selvsagt medieoppslag: «Stavanger-politiker Mimir Kristjansson (R) tok til Twitter etter noen øl. Nå beklager han».

Han blir som oftest tilgitt.

Han kommer fra fine kår på Stokka i Stavanger, selv om pappa er middelklasse og mamma er trygda. Mímir og den familien overtok en pen villa da de flyttet tilbake til hjembyen. Selv har han jobbet som bladfyk og intellektuell siden han var 20. Men det lukter liksom øl og svette av Mímir Kristjánsson likevel. Han glir inn i de fleste miljø. Aksepteres av motstandere og senterpartister. Og slipper unna med mer enn de fleste.

Selv når han bruker blådress, sitter den ikke helt som den skal. Og derfor sitter den helt som den skal.

Han og Rødt er kanskje i ferd med å bryte gjennom hos noen av de gruppene venstresida sliter mest med. To av tre Rødt-velgere i den sørlige delen av Rogaland er menn. Mange akademikere, selvsagt, men også flere fra oljå, som det heter på disse kanter. Og flere hentet fra FrP.

– Vi har vel snart den mest reaksjonære velgergruppa i hele Norge, lo Mímir Kristjánsson fra passasjersetet i bilen.

Stort intervju: – Borgerlige politikere er hyggelige, men det skjer liksom ikke noe, sier Roar Flåthen

(Saken fortsetter under bildet)

En liten pustepause mellom slagene. Og enda var det 10 timer og enda mer igjen av dagen.

En liten pustepause mellom slagene. Og enda var det 10 timer og enda mer igjen av dagen.

Jo Moen Bredeveien

Kuskit og fjøs

Rødt er ikke best i landet på landbrukspolitikk. Mímir Kristjánsson er i alle fall ikke best i landet på landbrukspolitikk. Men partiet – og førstekandidaten i Rogaland – skjønner motmakt og avmakt. Og kamp mot storkapitalen.

Derfor var det et tydelig budskap Mímir Kristjánsson hadde å gi de rundt 70 oppmøtte til dagens andre tale, til folkemøtet på Hetlandsskogen. Her kjemper de mot en batterifabrikk som skal etableres. På bekostning av kulturlandskap og natur.

Mímir Kristjánsson leste Hans Børli. «Vi eier skogene».

«Rike mann,

du med bil og bankbok

og aksjer i Borregaard:

du kan kjøpe tusen mål skog

og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover

når røslyngen blømmer langs stien

Nei, vi eier skogene,

slik barnet eier si mor»

Mímir fortalte om strømmen som går ut av landet. Om pengene som går ut av landet. Og nå, etter at vi sov for lenge da vindkrafta kom, får vi en ny bølge: Datasenter. Som skal bygges overalt, og som norske kommuner slåss om.

– Vi kommer ikke til å ha data nok til å fylle datasentrene, sa han.

Eller batterifabrikkene.

– Kall det grønt skifte, og det er sesam-sesam og du får penger kastet etter deg av staten, sa han.

Det var tommel opp fra en eldre herre. En kort prat med SVs førstekandidat i Rogaland Ingrid Fiskaa. Det luktet kuskit, men det plaget selvsagt ikke Mímir Kristjánsson. Distriktenes mann.

Denne skaper debatt: Henning (28) er sjanseløs på boligmarkedet: – Det vi har i dag er Willochs arv

(Saken fortsetter under bildet)

Store ord til små forsamlinger. Mímir Kristjánsson får hjelp av våpendrager Truls Drageset Dydland foran en tale til en kjernefamilie på fire og en nabo som lytter fra vinduet i andre etasje.

Store ord til små forsamlinger. Mímir Kristjánsson får hjelp av våpendrager Truls Drageset Dydland foran en tale til en kjernefamilie på fire og en nabo som lytter fra vinduet i andre etasje.

Jo Moen Bredeveien

For et sirkus

Mímir Kristjánsson er overalt. Han er synlig. Men det forklarer ikke hvordan han klarer å snakke med «alle», og blir akseptert, om ikke respektert, i miljøer som ikke akkurat er kjent for å elske den radikale venstresida. Blant annet ble han invitert til å tale for Oslo symposium for noen år siden, de kristenkonservatives årlige konferanse.

Han tenker – og snakker – på en måte som mange på venstresida ikke gjør i vår tid. Selv har han kalt det en « form for ny-elitisme» som har bredt seg på venstresida. En oppblomstring av idiotforklaringer av folk og ideer. Der man bare gir opp store deler av folket som reaksjonære fordi de har feil meninger på noen områder. Så får det heller være at man er enig i stort, i at den økonomiske ulikheten er et problem som må løses. Fordi en eller annen sak blir så viktig her og nå. Fordi noen meninger er gode, og alle andre er feil, og dermed tenkt av dårlige mennesker. Og slike kan man jo ikke samarbeide med.

Hver gang Mímir Kristjánsson anklages for populisme – og det er ikke sjelden – etter å ha kastet seg inn i enda en debatt – og det skjer hele tiden – takker han vedkommende fordi hen bidrar til å oppfylle målet om å bli kalt populist minst en gang om dagen hver dag fram mot valget.

I det nevnte intervjuet med KulturPlot kaller han den anti-populismen som mange har omfavnet djevelens verk: «Det er ikke bra, når du begynner å forkle en form for folkeforakt og privilegieforsvar som anti-populisme, og hevder at folk er dumme bare fordi de er uenige med deg».

Det begynte å danne seg et aldri så lite følge rundt Mímir Kristjánsson inne i den lille rød bilen. Nå tok også rådgiver Per Emil Skjelbred plass. Det var han som hadde planlagt programmet for store deler av dagen, og som holdt kontakt med mediene.

– Vi er på etterskudd. Jeg tror vi må skyve på hele programmet. TV2 vil møte oss om en time, og da rekker vi ikke innom alle på veien, sa Per Emil.

– Det er dumt å skyve hele programmet, sa Truls.

– Jeg er enig i det, Truls. Men det er TV, sa Mímir.

Det ble lagt til rette for TV. Selvsagt. For TV2, som møtte følget til dagens mest internasjonale tale, til en Palestina-aktivist oppe i andre etasje i et rekkehus i utkanten av Stavanger sentrum. TV2 ventet sammen med Stavanger Aftenblad. Etter at Mímir Kristjánsson hadde blitt intervjuet av den andre lokalavisa, Rogalands Avis, altså herværende, under bilturen. Med Dagsavisens mann i baksetet.

Alt Mímir tar i, blir til presseoppslag.

«Stortingskandidat Mímir Kristjánsson, hva er det du har funnet på?, ville TV2 vite.

Dette er morsommere enn å sitte på Facebook, sa kandidaten. Vi får jo ikke møtes, så da kom vi på dette. Vi ba folk invitere oss hjem, og fikk mange invitasjoner. Vi valgte oss 11 stoppesteder. Nå reiser vi rundt og holder taler.

Så holdt han tale. For de tre damene på balkongen og deres hund. Og de to fra Aftenbladet, TV2s kamera og en utskremt fra Dagsavisen.

– KAMERATER!, ropte Mímir Kristjánsson.

– Det er mye som er bra i Norge, men det er mye som må bli bedre.

Det dukket opp naboer på andre balkonger, andre skjulte seg bak inngangsdøra. Hva var nå dette for spetakkel?

– Hei sann, sa Mimir.

– Hei, mumlet noen usikkert tilbake, mens andre trakk litt lenger inn bak døra.

– Vi står foran et veivalg i Norge!, sa Mimir.

TV2 ble med en stund. Aftenbladet også. Mímir Kristjánsson kjørte gjennom trange gater og mellom lave, hvite trehus, og så TV2s bil foran seg, i en gate lenger ned.

– For et sirkus, sa Mimir.

Gutten i røyken. Mannen i manesjen. Den eneste nyhetsverdige hendelsen i Stavanger denne deilige vårdagen.

Han kjørte gjennom trange gater, mellom lave trehus, og av og til kvelte han motoren og vel framme parkerte han så nonchalant at rådgiver Truls måtte rette opp mens Mímir Kristjánsson gikk nedover bygatene til neste avtale. Filming, intervjuer. Entusiastisk applaus. Løfter om at han har deres stemme, siden han har skrevet bok om Rosa Luxemburg – og ikke er stalinist.

Sånn gikk det slag i slag. Mímir Kristjánsson snakket på kasser. Han snakket i trapper. For åtte mennesker, og for seks. For kjernefamilien på fire pluss naboen i andre etasje. For bokklubben som har lest «Mamma er trygda» og hadde rukket å drikke en del champagne på denne store dagen, og enda mer siden Mímir Kristjánsson kom en liten time for sent. For det han mistenker var høyrefolk i en trivelig bakgård og for politiske venner på et fortau.

– Begynner jeg å bli hes?

– Ja.

– Det merkes?

– Ja.

Et banka kjør, 11 stopp. Til det plutselig var over. Og Mímir Kristjánsson dro hjem for å slappe av. Eller: Se seg selv på TV, som det også heter. Leke litt med dattera, snakke litt med samboeren. Mens han zappet mellom kanalene for å se hva TV2 hadde laget om dagens reise i by og bygd. Om det ble et innslag på NRK, som hadde overtatt stafettpinnen straks TV2 koblet av.

Og så var det klart for fest! Og selv om det helt sikkert hadde stått i en eller annen avis, eller på Facebook, eller kanskje var det bare rykter som hadde nådd helt til Oslo, så var det et aldri så lite sjokk å faktisk se det: Mímir skulle drikke lettøl. Masse lettøl, for all del. Flere enn du drikker vanlige øl på en fest. Men hurragutten Mímir var blitt avholdsmann.

I alle fall fram til valget.

Fått med deg denne? Alenemor Wenche ble satt ut av spørsmålet fra Nav: – Evig takknemlig for hjelpen jeg fikk

(Saken fortsetter under bildet)

Det var ikke alltid så mange som hørte på talene. Men pressen, her ved TV2 og Aftenbladet, sørget for å spre budskapet til hele landet.

Det var ikke alltid så mange som hørte på talene. Men pressen, her ved TV2 og Aftenbladet, sørget for å spre budskapet til hele landet.

Jo Moen Bredeveien

Alle elsker Mímir

Tidligere Rødt-leder, nå nasjonalbibliotekar, Aslak Sira Myhre skal ha sagt til Mímir Kristjánsson at han har to valg i seg. Om vi regner med lokalvalget for to år siden og velger å tro på nasjonalbibliotekaren, betyr det at Mímir er inne i sitt siste valg før det hele brenner ut.

Kanskje er det derfor han er så hyperaktivt til stede. Selv om det er stille akkurat nå, når denne saken publiseres. Det er denne boka, biografien om Jon Michelet, som har deadline om to uker, i midten av juli. Og barnet, som ifølge termin skal komme helt i begynnelsen av juli.

Men så er det valgkamp. Det er all mulig grunn til å vente seg at det blir mye Mímir Kristjánsson, både lokalt og nasjonalt. Med gjennomtenkte og mindre gjennomtenkte utspill.

Som han slipper unna med, trolig. Så rart det enn måtte høres ut, ligger trolig endel av Mímir Kristjánssons styrke, hans apell, i dette at han av og til kommer skjevt ut. At han ikke snakker i talking points og i politikerspråk, men er et helt menneske, også i offentligheten.

Og kanskje også i at han faktisk er litt keitete i mange sosiale situasjoner. Mímir Kristjánsson er ikke særlig god på small talk, for eksempel. Han blir litt som de fleste andre: Litt anstrengt. Strengt tatt egner kanskje ikke Mímir Kristjánsson seg som politiker. Og kanskje nettopp derfor egner han seg? Selv sa han det slik i et TV-intervju:

– Jeg vet ærlig talt ikke hvor egna jeg selv er, men jeg vet at det blir et jævla kjedelig og dårlig storting vi får dersom vi bare skal ha plass i politikken for dem som aldri gjør noe dumt. Den som aldri sier noe dumt, svarer bare i talepunkter. Den som aldri gjør noe dumt, gjør ingenting i det hele tatt.

Etter 11 taler på 11 timer rundt i hele fylket, vill mange gått til sengs. Mímir Kristjánsson gikk på fest. Og ble sittende.

Én etter én gikk de andre hjem. Mímir Kristjánsson ble sittende. Prate, diskutere, krangle og le. Hele natta. Fordi det går veldig fort i livet hans, kanskje. Fordi det må skje noe, hele tida. Og akkurat nå skjer det noe. Hele tida.

Så da satt han der, da. Hele natta. Med en rastløs utålmodighet, mens han kanskje planla neste utspill. Drakk lettøl. Tenkte på neste kommentar. Eller neste bok.

Det er fortsatt mer enn to måneder igjen til valget. Det er mer enn nok tid. Til nye utspill, nye debatter. Høylytt og treffende, og med noen bom. En og annen bekagelse.

Og alle elsker Mímir.

Annonse

Flere saker

Annonse