Når Renathe gråter, føler hun at hun mister seg selv. I tida etter Nav-drapet har hun likevel ikke kunnet la være

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Jeg var i skolegården og skulle levere jentungen på SFO da en mor kommer bort til meg …

Det blir stille på kontoret til Renathe Remes Øen, hovedtillitsvalgt for FO i Bergen kommune. Øynene hennes får et rødt skjær over seg. Så sprekker stemmen hennes i det hun sier:

– Skjønner du?

Det blir helt stille igjen. Så puster hun inn og fullfører:

– Moren kom helt gråtkvalt bort til meg og takket meg for jobben vi gjør. Så fortalte hun at hun har jobbet i Nav og at de siste dagene har vært et helvete. Hun hadde opplevd flere ubehagelige hendelser den gang, og enkelte av dem dukket opp igjen da hun hørte om drapet.

Nav-ansatte rystes over drapet på kollegaen: – Det har vært en veldig tung dag

– En av våre

Når Øen gråter, føler hun at hun mister seg selv. Forbanna ubehagelig, synes hun. Likevel er det det hun har gjort mye de siste ukene.

Det har gått tre uker siden to Nav-ansatte ble knivstukket ved Nav Årstad i Bergen når Fontene møter askøyværingen på kontoret hennes en et par kilometer unna. Like over klokka ett den mandagen fikk hun en telefon om at den ene ansatte døde av skadene.

Den første uka etter drapet beskriver Øen som utrolig tung. – Jeg hadde det med meg om natta, sov dårlig og tenkte på det hele tiden.

Hanna Skotheim

– En av våre var blitt drept på jobb bare noen kilometer unna.

Mens Øen og kollegaene hennes forberedte seg til lokale lønnsforhandlinger, skjedde det som ikke skal skje. Først får de utsatt forhandlingene til klokka 14 samme dag. Når de får vite at hun ene ikke klarte seg, utsettes det i fire dager.

Øen slipper det hun har i hendene og går bort til hotellet der de ansatte har samlet seg. Mange spørsmål romsterer i hodet hennes på veien bort: «Hvem er jeg i møte med de ansatte? Hvor skal jeg være? Hvor er min plass?».

Vold og trusler: Faren for vold og trusler er fem ganger høyere i Nav enn i arbeidslivet ellers

Lett rørt

Da Øen jobbet i barnevernet for elleve år siden, var hun opptatt av å være omsorgsfull i møte med andre mennesker. Samtidig var hun svært bevisst på å ikke overta andres følelser, bare anerkjenne dem.

– I denne settingen var det ikke så viktig for meg å være så profesjonell, sier Øen.

Derav alle tårene. Mange rundt har sett på det som en styrke. Som blant annet hennes nærmeste kollega og også hovedtillitsvalgt i kommunen, Magnus Nymoen:

«Hun er en person som blir lett rørt og berørt av andres historier. Det tror jeg får folk til å føle seg både sett og hørt. Og så har hun en indre styrke til å stå oppreist. Du kan se at hun er lei seg, men hun klarer likevel å være der for de hun skal være der for».

Øen får bare godord av sine kollegaer. Også fra Line Marie Andersen Taule. De to hadde ikke sett hverandre siden pandemien startet da de møtte hverandre denne mandagen i oktober. Taule jobbet sammen med Øen som 50 prosent hovedtillitsvalgt, men kunne ikke fortsette da barnet hennes ble sykt. – Vi snakker ofte om deg, sier Øen.

Hanna Skotheim

Livet går videre

– Den hendelsen er så grusom at jeg fortsatt har store problemer med å forstå at det har skjedd. Men det har skjedd, og livet går videre. Akkurat det synes jeg har vært så grusomt med dette, sier Øen.

Men livet må gå videre. Lønna til medlemmene måtte omsider forhandles om.

Før Øen setter seg rundt forhandlingsbordet den fredagen, krysser hun fingrene for at ingen spør henne hvordan det går. Da kommer hun bare til å gråte. Igjen. Men så er det nettopp det som skjer.

– Jeg måtte bare puste inn og innrømme at den siste uka hadde vært skikkelig tøff.

Øen er god på å skifte fokus. Det har hun måtte gjøre flere ganger etter Nav-drapet. I de lokale forhandlingene måtte hun for eksempel utelate det som skjedde ved Nav Årstad. I de timene var det lønna til medlemmene det skulle handle om.

Hanna Skotheim

Lettere ble det ikke da Øen så navnet på den drepte på medlemslista.

– Hun kommer aldri til å få vite hva vi klarte å få til for henne. At hun var blant dem som ville fått høyere lønn.

Kommentar: «Ingen skal måtte tåle å frykte for livet mens de gjør jobben sin», skriver Solfrid Røed

Dumdristig

Før Øens elleve år som hovedtillitsvalgt og fem år som klubbens leder, jobbet hun som saksbehandler i barnevernet. Det har vært nok av ubehagelige episoder, men akkurat det som skjedde ved Nav Årstad, stikker seg ut.

– Det var de to tøffeste ukene i min tid som tillitsvalgt.

Drapet har brakt opp tidligere hendelser, og Øen har tenkt mye over hvor dumdristig hun har vært. Som for eksempel den gangen hun dro alene på et hjemmebesøk til en person som tidligere hadde vært voldelig mot en saksbehandler.

– Han var ruset og truende og lurte på hvordan i alle dager jeg kunne sitte i hans hjem og si at barnet hans ikke ble godt nok ivaretatt ved samvær.

Øen mener mannen hadde rett i at hun ikke burde vært hos ham. I alle fall ikke alene.

– I dag ville jeg nok vurdert at det skulle være med to personer i den samtalen og at vi skulle møttes et nøytralt sted.

Øen er fornøyd med å være tilbake på kontoret etter over et år på hjemmekontor. – Jeg er nok typen som kan gjøre jobben om til en livsstil. Men så er rollen som hovedtillitsvalgt litt det. Du har vervet med deg hele tiden.

Hanna Skotheim

Knuste ruta inn til faren

Øen har rukket å bli 48, men har aldri vært redd for å få seg en på nesa. Hun har derimot blitt redd etter å ha fått aggressive meldinger. Som blant annet den gangen en mann skrev til henne: «Håper når dette er over at jeg er død før du er død». Hun har også fått spørsmål om hun har barn og hvor hun bor.

Barnevernspedagogen var også redd i romjula i fjor da hun ikke fikk tak faren sin. Øen var vant til at faren ikke svarte med en gang, men han svarte alltid til slutt hvis hun maste nok og særlig hvis hun truet med å ringe politiet.

– Jeg ringte aldri politiet, men det hjalp alltid. Men denne gangen fikk jeg ingen respons.

Etter et par dager fikk Øen med seg mannen sin ned til den kommunale boligen der faren bodde. Hun banket på flere ganger, men ingen åpnet opp. Til slutt ringte hun politiet som sa at dette var nødverge. Øen fikk seg likevel ikke til å knuse ruta.

– Jeg tror jeg skjønte hva som ventet meg.

Tapet av en far har gjort Øen bestemt på at hennes egne barn alltid skal ha en voksenperson tilgjengelig.

Hanna Skotheim

Et sjokk

Det ender med at en av de andre beboerne i boligen gjør det for henne. Der inne henger julestjerna som den andre datteren hadde gitt ham rett før jul og gardinene har fått fargen rød.

– Jeg og søsteren min hadde snakket mye om at vi ikke må bli overrasket hvis vi fant pappaen vår død. Vi snakket også mye om i hvilken tilstand vi ville finne ham.

Øen var med andre ord forberedt på det meste. Men selv om hun fant faren ligge fredelig i senga si, kom synet som et sjokk.

Litt for samvittighetsfull

Øen har hatt en alkoholisert far så lenge hun kan huske. Da hun fikk sine egne barn, var hun derfor bestemt på at hun alltid skulle være der for dem. Hun ønsker også alltid å være der for medlemmene sine. Kanskje i litt for stor grad noen ganger? Kollegaen hennes lurer i hvert fall på om Øen noen ganger kan være litt for samvittighetsfull.

– For meg er det å sette andre foran meg selv funksjonelt.

– Men er du flink til å ta vare på deg selv?

– Jeg er nok ikke så flink som jeg bør.

– Hvordan gikk det med de lokale lønnsforhandlingene til slutt? spør Fontenes journalist. – Øen reiser seg opp og skyver dørene på tavla til siden. – Jeg synes det gikk ganske så bra, sier hun og smiler.

Hanna Skotheim

– Hater at folk må vente på meg

Selv om Øen begynte å gråte da hun så faren i senga, klarte hun å ordne alt det praktiske. Ifølge en av hennes nærmeste venninner, er Øen god på nettopp det. Selv om det er kort vei til tårene, kan hun like raskt bli skjerpet.

– Jeg henter meg lett inn igjen.

Overgangen er trolig like glidende som været denne mandagen. Likevel løper Øen velvillig rundt i Bergens gater iført Converse og uten paraply for fotografens skyld. Hun har satt av raust med tid til Fontenes utsendte, men hun må noen turer innom e-posten i løpet av seansen.

– Jeg hater at folk må vente på meg. Har jeg mange e-poster liggende, gjør jeg litt på kveldstid eller på morgenen mens datteren min spiser frokost.

Så vant er kollegaene hennes til å få et raskt svar, at hun på kort tid får tre telefoner fra fylkesleder i FO Vestland, Grethe Kvist. Kvist lurer på om hun har sett e-posten som hun sendte for én time siden.

– Jeg har et liv utenfor jobben, men hvis jeg ikke hadde hatt familien, kunne jeg sikkert sittet med jobb døgnet rundt.

Hvis Øen skal koble av, bader hun. Hele året. Det ble litt for styrete å få Askøyværingen til å ta med seg badetøy denne mandagen, men regnværet ble en god nummer to.

Hanna Skotheim

Vaffel hver dag

Og i den siste tiden har det vært mye av jobben som har dreid seg om hendelsen ved Nav Årstad. Spørsmålet er om Nav kommer til å fortsette å få den samme oppmerksomheten, eller om alle tiltakene som er blitt diskutert bare er og forblir et blaff.

– Det er dessverre ofte sånn at når noe skjer, så får det hundre prosent fokus i en periode før det dabber av. Derfor må vi jobbe systematisk med tematikken hele året, sier Øen og fortsetter:

– Hvert år har du en psykisk helsedag og en vaffeldag. Men hvorfor skal vi bare lage vafler den ene dagen? Kan vi ikke lage det hver dag? Du skjønner hva jeg mener?

Før Fontenes journalist får sagt noe som helst, svarer Øen likeså godt selv:

– Vi må jobbe strategisk med vold og trusler.