JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Holdninger til det norske barnevernet:

Norsk barnevern er uglesett i østblokklandene: – Den verste myten er at Norge kidnapper barn

Oppfatningen blant sosialarbeidere i østblokklandene er at Norge stjeler – ikke bare fra familien, men fra hele nasjonen, sier forsker Hans-Jørgen Wallin Weihe.
Hans-Jørgen Wallin Weihe har forsket på holdninger til norsk barnevern i Øst-Europa.

Hans-Jørgen Wallin Weihe har forsket på holdninger til norsk barnevern i Øst-Europa.

Privat

hanna@lomedia.no

– Ansatte i barnevernet må ivareta familienes kultur og språk og finne fosterhjemsplasseringer i egen familie eller innenfor egen kultur. Hvis du plasserer et slovakisk eller tsjekkisk barn i en fosterfamilie som ikke snakker deres språk eller har samme religion, regnes av mange som en grov handling.

Det sier professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Innlandet, Hans-Jørgen Wallin Weihe. Han har forsket på holdninger til det norske barnevernet i blant annet Polen, Tsjekkia og Slovakia og har møtt mange som er kritiske.

– Familien er hellig i disse landene. De reagerer derfor på inngrepene i familiene og mener mye kan løses innad i familien uten at man tar barna vekk fra familien.

Stjeler barna fra hele nasjonen

Wallin Weihe har brukt mye tid på å forklare sosialarbeidere og andre profesjonelle i østblokklandene om norsk barnevern og norsk rettssikkerhet. Det er flere misforståelser om dette og ikke minst mange myter, ifølge professoren. Den verste myten synes han er at Norge kidnapper barn. Samtidig kan han forstå reaksjonene:

– De ser ikke bare på det som at vi tar barn. Vi tar dem ut av familier og ut av nasjonens kulturelle sammenheng. Vi stjeler, i deres oppfatning, ikke bare fra familien, men fra hele nasjonen.

Professoren mener man må se disse holdningene i lys av historien.

– Under kommunismen hendte det at man tok barn fra politisk opposisjonelle og plasserte dem hos lojale familier. Fosterhjem og adopsjon er derfor svært sensitivt. De ser på det som mindre belastende å plassere et barn på et barnehjem eller institusjon fordi man da bevarer kontakten med foreldrene. Der er det ingen som går inn og tar foreldrerollen, forteller Wallin Weihe.

– Det er også barn som er blitt tatt ut fra familier som har hatt en religiøs overbevisning og som er blitt plassert i kommunistiske familier, legger han til.

Disse episodene har gjort mange opposisjonelle kritiske til offentlige ansatte, opplyser professoren. Mange regner offentlige ansatte som systemlojale og representanter for et politisk system.

Sosionom i familievernet: – Noen har aldri fortalt om at barna er tatt fra dem. Det er så skambelagt

– Vi må forklare våre handlinger

Når Wallin Weihe snakker med folk fra disse tre landene, prøver han å forklare hvorfor det norske barnevernet praktiserer en streng taushetsplikt.

– Jeg sier at vi gjør det for å beskytte barna. De mener derimot at diskusjonene i større grad må foregå i offentligheten, sier professoren.

Selv mener han at Norge kunne hatt mer offentlighet rundt beslutningene som gjøres, men ikke på en slik måte at man identifiserer barn.

– Hva mer kan det norske barnevernet gjøre for å minke skepsisen?

– Vi må bli flinkere til å trekke inn sosialarbeidere eller andre profesjonelle som psykologer og sakskyndige fra disse landene, og vi må forklare våre handlinger, hvorfor vi gjør som vi gjør. Vi står sterkere hvis vi er villig til å trekke inn kulturell kompetanse fra opprinnelseslandene.

– Det har vært mye fokus på å øke kompetansen til ansatte i barnevernet i forbindelse med flyktninger som har kommet til landet, men den kompetansen er kanskje ikke gjeldende for dem som kommer fra østblokklandene?

– Vår forståelse har utviklet seg, men de fleste flyktninger som kommer har ikke nasjoner i ryggen. Det har de fra østblokklandene. Bashar al-Assad klager ikke over at vi har kidnappet syriske flyktninger. Det gjør blant annet slovakere, tsjekkere og polakker. De søker støtte hos myndighetene i sine land.

Mange av dem som er fra disse tre landene, tror det kun er utenlandske barn som plasseres utenfor hjemmet. Dette forsøker professoren å opplyse om at ikke er tilfelle ved å vise til norske saker.

– Jeg forklarer bakgrunnen for barnevernsvedtakene og rettssikkerheten rundt dem. Det sier noe om vår praksis, at vi forfølger barns beste og at det er likt for alle. Det er ikke snakk om å ta et barn fra en nasjon til en annen.

Må ikke være enig

Wallin Weihe mener digitaliseringen også kan ha en innvirkning på holdningene til det norske barnevernet.

– Det foregår store diskusjoner i det digitale rom som ansatte i barnevernet må følge med på. Foreldre får innsikt i offentlige dokumenter som legges ut på nettsider i hjemlandene, fremstilles fra deres perspektiv og oversettes med Google Translate. Til dels skjer denne eksponeringen på en måte som identifiserer barnevernsansatte og eksponerer barn på en måte som kunne ha ført til straffereaksjoner i Norge.

Professoren har fått gjenfortalt hva som står på disse sidene og kan opplyse om at mye av informasjonen er misvisende og rene partsinnlegg. Han viser også til Facebook-gruppen «Fokus på barnevernet» hvor folk som mener barnevernet må endres, møtes. Wallin Weihe har snakket med noen av dem som er i gruppa og kan informere om at flere av dem har en annen bakgrunn enn norsk og opplever at barnevernet i liten grad har lyttet og ivaretatt hensynet til deres kultur og språk.

– Vi bør stå i dialog med dem og vise forståelse for at de synes norske tradisjoner er uvante. Vi skal ikke være enige, men forklare hvorfor vi gjør som vi gjør. Vi må representere en motstemme, sier han.

– Flere fra Tsjekkia, Polen og Slovakia er kritiske til norsk barnevern, men kan man risikere at skepsisen også går den andre veien?

– Helt sikkert. Ansatte i det norske barnevernet møter så mye motstand at de kan risikere å gripe inn for sent eller for lite. Samtidig er det viktig å formidle vår praksis og vår faglige vurderinger.

– Du snakker med kritikere om hvordan det gjøres i Norge. Du får kanskje en del kritikk selv?

– De fleste setter pris på at noen vil stå i debatten. Det fører til at jeg får en god del henvendelser på hvordan vi i Norge tenker og årsakene til ulike vedtak. Men, du har helt rett. Jeg får kritikk, og jeg har blitt anklaget for å være lojal mot norsk barnevern og for lite kritisk til norsk praksis.

– Vi er tjent med internasjonale standarder

Det å arbeide med kontakten mellom Norge og andre land er tidkrevende, og det krever ressurser, understreker professoren.

– Det er ikke noe en liten kommune kan stå i uten videre. Vi trenger sentrale organer som kan hjelpe til. Kanskje må vi oppruste diplomatiske tjenester for å jobbe med denne typen problematikk.

Professoren mener Norge må forholde seg til at man vil få en påvirkning fra Den Europeiske Menneskerettsdomstolen som har kritisert Norge og påpekt svakheter ved saksbehandling i barnevernssaker.

– I for eksempel Slovakia har offentlig ansatte uttrykt et ønske om å få europeiske standarder for behandling av barnevernssaker. Vi må forholde oss til en slik utvikling og vi må naturligvis også lytte til den kritikken som kommer, sier professoren.

Walling Weihe mener vi er tjent med internasjonale standarder, og sier at vi må samarbeide på tvers av grensene.

– Men vi må også stå opp for våre grunnleggende verdier. Det er viktig at vi ivaretar det som er best for barn. Hensyn som nasjonal selvrådighet og lokale forhold, krever lokale tilpasninger av tiltak.

Annonse
Annonse