Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

Kollektive forhandlinger – ja, selve fagbevegelsens eksistens – har ikke alltid blitt omtalt i et fordelaktig lys i OECDs tidligere rapporter. Denne gangen er det annerledes.

Det mener fagbevegelsens rådgivende komité til OECD, TUAC, etter at Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) nylig la fram en ny rapport om kollektive forhandlinger i medlemslandene.

Det er mange år siden sist OECD ga ut en egen rapport om dette temaet, påpeker Fagbevægelsens hovedorganisasjon i Danmark på sine hjemmesider. Og i årets rapport anerkjenner organisasjonen i større grad enn før at kollektive forhandlinger bidrar positivt både til bedriftene og til samfunnet.

En nøkkel til et velfungerende arbeidsmarked

Rapporten «Negotiating our way up» konkluderer blant annet med at:

• Kollektive forhandlinger som foregår på tvers av bedrifter og bransjer er en nøkkel til et velfungerende arbeidsmarked.

• Dette gir lavere arbeidsledighet – også for unge, kvinner og lavt utdannede – sammenlignet med land der forhandlinger primært skjer på virksomhetsnivå.

• Forhandlinger på sektor- og bransjenivå gir mindre økonomiske forskjeller i samfunnet.

• I land med høy tariffavtaledekning og god dialog mellom arbeidslivets parter, har arbeidstakerne et bedre arbeidsmiljø og høyere jobbkvalitet enn i andre land.

Kombinasjon av sentrale og lokale oppgjør

Det er først og fremst kollektive forhandlinger som skjer på tvers av bedrifter og bransjer, som OECD anerkjenner betydningen av. Det er dette som skjer i Norge når LO og NHO møter hverandre til forhandlinger i lønnsoppgjøret. Vilkårene de blir enige om, vil gjelde for et stort antall arbeidstakere i en lang rekke bedrifter. Slike bransjeoverskridende forhandlinger har altså positiv påvirkning både på bedriftene, på samfunnet og på arbeidstakerne, slår OECD fast.

Fafo: – Den norske modellen gir oss et fortrinn

I Norge blir det sentrale oppgjøret gjerne etterfulgt av lokale lønnsoppgjør på den enkelte bedrift, og nettopp denne modellen fremheves av OECD som særlig gunstig. Ifølge OECD oppnås de beste resultatene – både når det gjelder sysselsetting, produktivitet og lønninger – når sektoravtaler legger de brede rammene, mens detaljene overlates til forhandlinger på bedriftsnivå. Foruten Norge trekker OECD fram Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland som eksempler på land som har lyktes med dette.

Forhandler kun på den enkelte bedrift

Men i to tredeler av OECD-landene er ikke dette den dominerende modellen. Her foregår kollektive forhandlinger først og fremst på virksomhetsnivå. Og mange OECD-land har beveget seg mot mer desentralisert lønnsdannelse de siste to tiårene.

Andelen fagorganiserte har gått ned i 28 av 32 europeiske land

Videre uttrykker OECD bekymring for at den sosiale dialogen svekkes i mange land. I 1985 var i snitt 30 prosent av arbeidstakerne i OECD-landene fagorganisert. I dag er denne andelen sunket til 16 prosent. Andelen som er dekket av en tariffavtale, har også sunket fra i snitt 46 prosent i 1985 til 32 prosent i dag.

Kollektiv forhandlingsrett for næringsdrivende

Behovet for en koordinert lønnsdannelse har imidlertid ikke blitt mindre. Tvert imot anbefaler OECD at medlemslandene tar grep for å sikre at lovverket og systemene for kollektive forhandlinger er tilpasset dagens virkelighet på arbeidsmarkedet.

Hauglie: Den norske modellen er et eksempel til etterfølgelse

Et eksempel som nevnes i rapporten, er selvstendig næringsdrivende som befinner seg i en juridisk gråsone fordi de i sin virksomhet ligner mye på vanlige arbeidstakere. Her kan det være behov for nye reguleringer som sikrer kollektiv forhandlingsrett til en sårbar gruppe selvstendig næringsdrivende, påpeker OECD i rapporten.