Opphetet debatt om seksuelle minoriteter ble en tøff nøtt for arbeidstakerne på ILO-kongressen
ILO-arbeidet med en trakasseringskonvensjon satte arbeidstakergruppa i skvis på ILOs årlige arbeiderkongress.
Synnøve Konglevoll i LO er glad for at årets ILO-konferanse kom i gang med arbeidet med en ny konvensjon om vold og trassering.
Nina Hanssen
nina.hanssen@lomedia.no
For første gang i ILOs 99-historie har den årlige arbeiderkonferansen hatt spesielt fokus på kvinner i arbeidslivet, samt at en komite ble satt i arbeid for å jobbe med muligheten for en ny konvensjon om vold og trakassering.
Men debatten ble hetere enn man hadde trodd. Etter en uke stemte flertallet FOR en konvensjon selv om USA stemte imot og Japan avsto fra å stemme.
– Selv om de allerede tidlig i prosessen var enige om at de ønsket seg en konvensjon på dette området, var diskusjonen til tider svært lite diplomatisk og det ble harde fronter underveis. Det er nå flere harde nøtter å knekke når ILO feirer 100 år neste år, innrømmer Catelene Passcier, arbeidstakernes talsperson i ILO.
• (6. juli:) Nå kan de vedta en historisk konvensjon mot vold og diskriminering i arbeidslivet
Frifagebevegelse møter Catelene Passchier noen dager etter konferansen er over for å reflektere litt over hva som ble oppnådd og de viktigste utfordringene framover.
Hun er glad for at årets ILO-konferanse kom i gang med arbeidet med en ny konvensjon om vold og trassering. Men håper at det vil bli bedre dialog og mindre harde fronter på neste års konferanse.
Arbeidstakerne hadde et godt utgangspunkt
Passchier sier at arbeidtakergruppa var ganske fornøyd med ekspertgruppens utkast som lå til diskusjon fra starten av, så de valgte en taktikk der de forholdt seg ganske rolig i starten. Men da arbeidsgiverne begynte å protestere, var arbeidstakerne krystallklar på at dette var noe de ville kjempe for.
– For selv om vi var enige om at vi skulle jobbe for en konvensjon, så ble det etter hvert mer splittelse, utdyper hun.
Mens de på arbeidstakersiden hadde solid støtte fra den afrikanske gruppen i begynnelsen, så snudde tidevannet når komiteen diskuterte hvilke tiltak man skulle ha for spesielle grupper som var mest utsatt for trakassering i arbeidslivet.
Målet med dette forslaget var å tydeliggjøre hvilke grupper som er de som oftest utsettes for vold og trakassering i arbeidslivet, slik den uavhengige ekspertkomiteen hadde dokumentert. Men dette protesterte talspersonen fra Uganda, som snakket på vegne av Afrikagruppen, imot. Han ville ikke at LHBTI skulle nevnes eksplisitt i teksten som handlet om vold og trakassering i arbeidslivet.
LHBTI er en fellesbetegnelse på seksuelle minoriteter, henholdsvis lesbiske, homoseksuelle, bifile, transseksuelle og interkjønnpersoner. Og selv om det var forventet at LHBTI kunne bli et omstridt tema, var det få som forventet en så heftig reaksjon.
Passcier forteller at, basert på all forskning og bakgrunnsinformasjon, viser den foreløpige rapporten fra ekspertgruppen at LHBT-gruppen er spesielt utsatt for vold og trakassering.
– Den afrikanske regionen, støttet av den arabiske regionen, nektet nå akseptere noen eksplisitt referanse til dem i utkastet, selv om det bare skulle stå i anbefalingen. Endringsforslaget om å fjerne den eksplisitte referansen til LHBTI ble først fremmet av arbeidsgiversiden og handlet i utgangspunktet ikke om LHBTI som sådan, men at de mente det var unødvendig å ramse opp alle de sårbare gruppene i selve teksten. Men når diskusjonen om de sårbare gruppene var i gang, endret den retning og begynte å handle om hvorvidt det var relevant og ønskelig å vise til LHBTI-personer i et ILO-instrument mot vold og trakassering i arbeidslivet.
Da debatten endret karakter, ble også alliansene annerledes. Uenigheten gikk nå på tvers av partene i arbeidslivet og fordelte seg mer på land og regioner, der blant annet en rekke vestlige land var i opposisjon til en rekke afrikanske land.
De landene som argumenterte imot å inkludere LHBTI i teksten viste blant annet til nasjonalt lovverk som gjør dette en mulig konvensjon vanskelig å vedta.
Dilemma for arbeidstakerne
På den annen side, insisterte EU-landene, støttet av Canada, New Zealand og andre, at det burde være en eksplisitt referanse, forteller hun.
Passchier sier de var i et dilemma når denne situasjonen oppsto.
Og at det også for arbeidstakergruppa ble vanskelig, da vi ikke ønsket å miste støtten fra de afrikanske landene på konvensjonen men samtidig forsto vi da at vi kunne fremstå som motstandere av LBHT.
– Det ble veldig vanskelig at arbeidstakergruppen ikke kunne navigere i denne svært kompliserte situasjonen, da vi absolutt ikke vil bli forstått som anti-LGBTI-rettigheter og samtidig ikke vil miste støtten av den afrikanske regionen. Til slutt gikk den afrikanske regjeringsgruppen den siste kvelden ut av komiteen i protest, diskusjonen om anbefalingen ble avsluttet uten at de konkluderte. I plenum dagen etter sa den afrikanske gruppen høyt og klart at de aldri ville motta en konvensjon der det ville være noen henvisning til seksuell orientering, forteller hun.
Håper på mer dilomati neste år
Passcier innrømmer at det var en vanskelig sak som de ikke klarte å konkludere i. Og hun vet at ettersom de sårbare gruppene nå står i parantes så vil dette også komme opp neste år.
– På ILOs 100-års jubileum i juni neste år skal vi ha den andre runden av diskusjoner om en mulig konvensjon. Da må alle parter vise en viss diplomatisk og strategisk arbeid slik at vi klarer å vedta en meningsfull konvensjon og anbefaling som alle medlemsland kan vedta, sier hun.
ILO gjør seg klar for 100-års markering
I 2019 er det 100 år siden ILO ble etablert. Passcier sier at i tillegg til å videreføre diskusjonen om vold og trakassering i arbeidslivet, så vil man også diskutere fremtidens arbeidslivet og også ILOs fremtid på konferansen.
– Det vil ta seg dårlig ut om ikke ILO klarer å bli enig om en konvensjon og anbefaling om vold og trakassering. Men det er kanskje akkurat det arbeidsgivergruppen i ILO ønsker, spør hun.
Så hun anbefaler alle fagforeninger verden over å holde denne diskusjonen levende og også legge press på sine egne regjeringer og arbeidsgiverforeninger om at dette er en viktig og riktig konvensjon.
Passchier har tidligere vært nestleder i Nederlands LO (the Netherlands Trade Union Confederation (FNV), men ble valgt i fjor som talsmann for alle arbeidstakerne i ILOs styre.
Norsk optimisme
En av nordmennene som satt i denne komiteen, var Synnøve Konglevoll. Hun er godt fornøyd med arbeidet så langt.
– Dette er en forhandling som skal foregå over to år. Gitt det, klarte vi å oppnå mye under årets forhandlinger, sier hun.
Konglevoll sier at det blant annet var en bred støtte til at de skulle lage en konvensjon om vold og trakassering i arbeidslivet, som skal støttes opp av en ratifikasjon. Men at dette vil først skje ved neste års konferanse.
Men Konglevoll var særlig fornøyd med at de fikk inn en viktig definisjon av kjønnsbasert vold, og en tydelig kjønnsdimensjon i utkastet så langt.
– Det er en bred definisjon av hvem konvensjonen og ratifikasjonen skal omfatte, der vi inkluderer både folk som jobber i formell og uformell økonomi, og personer med løs tilknytning til arbeidsliv.
Hun er glad de fikk inn tekst som anerkjenner at vold i hjemmene (Domestic violence) har betydning for arbeidslivet og at land som ratifiserer konvensjonen er forpliktet til å gjennomføre tiltak mot vold i hjemmet. – Alt dette er viktig, sier hun. Men er klar over at de har et stort og viktig arbeid foran seg fram til neste konferanse i Geneve.
