Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

Ubeskrivelig deilig, sier Lezilyn Fjeld og slår ut med armene.

Slik følte hun det da hun og kollegene nylig kunne krone kampen om å få tariffavtalen på plass i Forex med seier. Den svenskeide banken ville ikke signere avtalen, og Fjeld og kollegene, med Handel og Kontor i ryggen, måtte true med streik. I siste sekund, på et møte hos Riksmekleren 29. januar, valgte Forex-ledelsen å kapitulere. Lezilyn og kollegene smilte fra øre til øre, og pakket lettet bort streikevestene.

Det store smilet er fremdeles på plass hos Lezilyn, og gleden er den samme, der hun sitter i den svarte skinnsofaen hjemme på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Leiligheten ligger i andre etasje over den lokale dagligvarebutikken på Lunde.

Ingen vei tilbake

– Å få tariffavtalen på plass var viktig for at vi skulle føle oss trygge på arbeidsplassen. For mange av kollegene mine er dette den første jobben de har i Norge, og mange er redde for å miste jobben sin, sier hun.

I valutabanken Forex jobber det mennesker fra mange forskjellige land.

Nå skal klubben og HK forhandle om en såkalt lokalavtale. Klubb¿lederen er optimistisk.

– Det skal gå bra nå som Forex har sagt ja til tariffavtalen, sier hun.

Selv om hun følte sympati med bedriften underveis, var det ingen vei tilbake når kravet om tariffavtale var sendt. Måtte de streike, så måtte de streike. Og heldigvis slapp de det.

– Jeg er stolt over det vi har gjort. Det lønner seg å jobbe hardt, sier hun.

Kristen, ikke religiøs

Det skal vise seg at det ikke er mulig å føre en samtale med Lezilyn uten å komme innom Jesus. Stadig vekk.

– Jeg tror på Jesus, men jeg er ikke religiøs, sier hun.

HK-Nytts journalist ser sannsynligvis ut som et spørsmålstegn.

– Å være kristen og religiøs er to forskjellige ting. Mange tror det er obligatorisk å gå i kirka hver søndag om man er kristen. Dit har de gått i mange år, men de vokser ikke i ånden. Da Jesus var på jorda var han ute blant folk. Gud er med oss hver dag, du trenger ikke gå i kirka, sier Lezilyn.

Selv tilhører hun en frikirkelig menighet i Fredrikstad, men er der altså ikke hver søndag.

Lezilyn knytter Gud til kampen for tariffavtale.

– Gud har sagt til meg at han skal bruke meg til å hjelpe kollegene mine i banken. Det er derfor jeg har stått på sånn, sier hun.

Til nye land

Lezilyn kommer fra en kristen familie på Filippinene. Hun vokste opp på en kokosplantasje i en landsby på landets største øy, Mindanao. Her bodde hun sammen med mor, far og fire søsken. Det var ikke fett med penger.

– Jeg har sett fattigdom på nært hold. Ved et par anledninger hadde vi ikke mat i huset. Jeg tenkte at mine barn skulle slippe å oppleve det, minnes Lezilyn.

Så da hun var 17 år gammel, reiste hun til Malaysia for å jobbe som au pair, i likhet med mange andre filippinske ungjenter. Agenten som formidlet jobbet skulle ha så mye penger at familiens plantasje måtte pantsettes. Lezilyns mål var ikke bare å kunne brødfø seg selv, men også å sende penger hjem til familien. Det gikk ikke helt etter planen. Lezilyn fikk ikke lønna si, det ble påstått at agenten passa på den. Etter et år brøt hun opp fra familien hun bodde hos. Da oppdaget Lezilyn at hun ikke hadde arbeidstillatelse i Malaysia.

– Mange filippinske aupairer opplever mye fælt. Jeg var tross alt ganske heldig, sier hun.

Gjennom bekjente skaffet Lezilyn seg likevel jobb som servitør på et hotell, og arbeidstillatelse ble innvilget. Der møtte hun et norsk-filippinsk par. De lurte på om hun ikke ville flytte til Norge. Det var et land hun aldri hadde hørt om. Uten at Lezilyn visste det, satte nordmannen inn en annonse i Telemarksavisa, hvor han etterlyste mannlige brevvenner på vegne av henne. Postkassa hennes fyltes raskt opp. Lezilyn begynte å brevveksle med en av dem. Etter et år kom han på besøk til Malaysia, og sammen reiste de til Filippinene. For å gjøre en lang historie kort: Lezilyn og nordmannen ble gift, og hun ble med til Skien og Norge.

Språkmektig

Overgangen ble stor, alt var fremmed. Lezilyn kjente ingen andre enn mannen sin, og snakket ikke språket. Det ville hun gjøre noe med. Lezilyn snakker to filippinske språk, to malaysiske, kinesisk mandarin, spansk og engelsk. For et så språkkyndig menneske, tok det ikke mange månedene på kurs før hun kunne gjøre seg forstått i Norge. Samtidig jobbet hun, som renholder og servitør.

– Jeg kommer fra en ordentlig familie, som lærte meg å jobbe for pengene. Gud har gitt oss hender for at vi skal jobbe. Den tankegangen ligger i blodet, så jeg står på hele tida, sier hun.

Et snaut år etter at hun kom til Norge, fødte hun datteren Lene, som i dag er 15 år gammel. Fra før var hun stemor til sju år gamle Marita. Seks måneder etter fødselen var hun i gang med videregående skole for å skaffe seg allmenn studiekompetanse. Etter to år startet hun på en bachelorutdanning i reiseliv, informatikk og økonomi på Høgskolen i Telemark. På samme tid skilte Lezilyn seg fra mannen sin.

– Jeg har opplevd veldig mye tungt i Norge, men jeg har også fått veldig mange muligheter, sier hun.

Nettdating

I 2008 hadde Lezilyn planer om å reise tilbake til Filippinene. Hun hadde truffet en mann hun skulle gifte seg med. Men skjebnen, eller døtrene, ville det annerledes. I all hemmelighet hadde de opprettet en profil på hennes vegne på en datingside på internett. Og før Lezilyn visste ordet av det, hadde flere menn tatt kontakt. En av dem var herr Fjeld fra Kråkerøy. Han kom på besøk, og da var det gjort. Bryllupet på Filippinene ble avlyst, og noen måneder senere tok hun med seg datteren og flyttet inn hos Helge og sønnen Martin, som i dag er elleve år gammel.

– Mange asiatiske kvinner kommer til Norge og gifter seg. Men det er ikke alltid mennene er så snille. Vi asiatiske kvinner er vant til å gjøre alt for mennene, og så lenge vi ikke sier fra, blir det sånn. Men jeg synes at vi må hjelpe hverandre hjemme. Det gjør Helge og jeg. Jeg har møtt menn som sier at jeg har blitt helt norsk. Det er på grunn av likestillinga, sier Lezilyn og ler.

Da hun flyttet til Kråkerøy fikk hun jobb som resepsjonist på et hotell i Fredrikstad, men etter kort tid ble hun ansatt i Western Union Bank sin filial i byen. Denne banken ble kjøpt opp av Forex i 2012, og Forex ville altså ikke videreføre tariffavtalen Western Union hadde med HK. Etter et år med stor verveaktivitet, hadde Lezilyn og HK-klubben igjen nok medlemmer til å kreve en ny avtale. Det var her slaget sto.

Bygget barnehjem

Under trappa opp til soverommene står det en diger pappeske, forsøksvis tildekket av en duk. Esken er fylt med barneklær og leker, gitt av venner og kjente. Snart skal de sendes hjem til landsbyen Lezilyn kommer fra på Filippinene. Da hun var i hjemlandet i 2006, fikk hun en visjon, forteller hun. Lezilyn tok initiativet til å få bygd en kirke og et barnehjem. Året etter kunne de første hjemløse barna flytte inn.

I tillegg til leker og klær, samler Lezilyn inn penger fra bønnegrupper i Norge.

– Det som er viktig er at mennesker er gode mot hverandre og viser kjærlighet. Gud har gitt meg et mål med livet: Å nå mennesker og hjelpe dem til å se sannheten og at livet har en mening, sier hun.

Lezilyn hjelper ikke bare foreldreløse barn på Filippinene. Hun sender også penger månedlig til sin mor, som ble enke for få år siden, og har bygget et nytt hus til henne.

Etter 16 år i Norge, føler Lezilyn seg norsk. Men fremdeles synes hun det er stor forskjell på filippinere og nordmenn.

– Dere er veldig sære, men snille, og har gode hjerter. Når dere sier noe, så mener dere det. Filippinere er mye mer åpne enn nordmenn, dere er litt skeptiske. Men når du først blir kjent med en nordmann, har du en venn for livet, analyserer hun.

Lezilyn må selv kunne karakteriseres som svært åpen. Hun snakker med alle, og gjerne om Jesus.

– Jeg er en misjonær, en evangelist. Jeg forkynner når jeg er ute og handler eller på kafé, prater med folk og forteller om Jesus, sier hun.

Misjonerer gjør hun også gjerne når hun setter seg på bussen mellom leiligheten på Lunde på Kråkerøy og Fredrikstad, hvor hun jobber.

– Ofte føler jeg i hjertet at jeg skal sette meg ved siden av et bestemt menneske og snakke med vedkommende, sier hun.

Lezilyn mener hun har en nådegave fra Gud - hun kan helbrede syke.

– Det er nok vanskelig å forstå det, erkjenner hun.

Lezilyns metode

Med jobb, familie, fagforeningsarbeid, misjonering og innsamling av klær til barnehjemmet, skulle man tro at Lezilyn hadde en full kalender. Men 37-åringen har mer å by på. Som en hobby og en ekstra inntektskilde dekorerer hun selskapslokaler til bryllup, dåp og konfirmasjoner. Søsteren hennes, som også bor i Fredrikstad, hjelper ofte til.

– Jeg elsker å pynte. Jeg er veldig kreativ, det er en gave, sier hun, og viser fram bilder fra selskapene på Ipaden sin.

Den fikk hun forøvrig i premie for tre år siden, da hun ble kåret til årets verver i Handel og Kontor. Lezilyn har sine egen vervemetode.

– Først ber jeg til Jesus om at han skal røre ved hjertene deres. Og så begynner jeg å fortelle om fordelene ved medlemskapet, og hvorfor man bør være organisert, forteller hun.

Takker Gud

Prosessen fram til at Forex underskrev tariffavtalen med Handel og Kontor var tung for Lezilyn. Underveis pådro hun seg magesår, som har vært svært ubehagelig. I tillegg har hun opplevd et voldsomt psykisk press mot seg som tillitsvalgt.

– Jeg har en sterk psyke, men dette har vært tøft. Jeg har hatt lyst til å gi opp mange ganger, men Helge, og HK, har støttet meg, sier hun.

I fjor høst fikk hun jobben som filialsjef i Fredrikstad. Et par måneder senere ba ledelsen henne velge mellom denne stillingen og rollen som tillitsvalgt. Lezilyn valgte å si opp som filialsjef.

Lezilyn er stolt og takknemlig over det hun og kollegene har oppnådd. Men det er én som har større fortjeneste enn andre.

– Jeg takker Gud for alt jeg har oppnådd. Det er ikke mange filippinere i Norge som er tillitsvalgte og har fått på plass en tariffavtale på jobben sin. Gud gir meg styrke og kunnskap, det er han som har gjort det mulig, sier hun.