HANS HENRIK FAFNER

frifagbevegelse@lomedia.no

Den lille byen Redeyef er endestasjon for en av de vakreste jernbanestrekningene i Tunisia. Toget kjører gjennom imponerende fjellandskap og den berømte Selja-kløften. Likevel har Redeyef aldri vært noen stor turistmagnet, for selve stedet er en trist ørkenby, som ligger innsotet i støv fra områdets store fosfatgruver.

Men i de senere år er Redeyef i enda høyere grad blitt en oversett endestasjon. Antallet fosfattog som kjører varene til utskipning på middelhavskysten, er nemlig skrumpet voldsomt inn, og både arbeidsløshet og forbitrelse er blitt kjennetegnende for stedet. Slik er Redeyef blitt symbol på baksiden av den tunisiske jasminrevolusjonen.

Rikdommens bivirkninger

– Velstanden beholder de inne i de store byene. Vi ser ingenting, sier beboeren Bashir Mabrouki til tunisisk presse.

I hele Gafsa-regionen hvor Redeyef ligger, finnes noen av verdens største fosfatforekomster. Regjeringen i hovedstaden Tunis etablerte Compagnie des Phosphates de Gafsa (CPG), som på et tidspunkt utvant 8 millioner tonn i året. Det gjorde Tunisia til verdens femte største produsent.

Fosfat brukes over alt. Landbruket bruker det som kunstgjødsel og som dyrefôr. Det brukes i vaskemidler til oppvaskmaskiner, i brus, is, pudding og hermetikk for bare å nevne noen få. Da er det ikke å undre seg på at Tunisia tjente store penger på utvinningen.

I Redeyef førte det til arbeidsplasser, men aldrig til stor rikdom. Og så har byen i årtier levd med bivirkningene. Fosfatutvinning griser til, og det svarte støvet trenger inn over alt. Det legger seg som et svart lag på fjellene omkring byen, og det er kreftfremkallende når det trenger ned i innbyggernes lunger.

I tillegg blir vannet som brukes til å vaske fosfaten, stengt inne i kunstige sjøer der det trenger ned i grunnvannet. Dette vannet, som en gang ble brukt til å overrisle marker og til drikkevann, er nå giftig med forhøyd innhold av radioaktive metaller som uran og cadmium.

Fosfatrevolusjonen

I mange år prøvde innbyggerne i Redeyef likevel å se den positive siden av industrieventyret. Om man var lojal overfor daværende president Ben Ali, så var det ikke vanskelig å skaffe seg jobb i de statseide gruvene, og da var det sikret mat på bordet i en by med få eller ingen alternative sysselsettingsmuligheter.

Men gradvis vokste likevel misnøyen med de dårlige arbeidsvilkårene og den elendige helsetilstand. I 2008 førte det til en stor arbeidsnedleggelse på CPG i Redeyef, og det eskalerte til dramatiske sammenstøt mellom gruvearbeidere og politistyrker på byens gater. Kort etter bredte protestene seg til resten av Gafsa.

I første omgang lyktes det myndighetene å gjenopprette roen. Men selv om arbeiderne gikk tilbake til gruvene, ulmet misnøyen videre, og da den tunisiske revolusjonen brøt ut i 2010, var arbeiderne i Redeyef blant de første som gikk ut på gaten igjen.

– Jasminrevolusjonen som ble til den arabiske våren, ble inspirert av våre aksjoner her i Redeyef og Gafsa, sier Ahmed, en annen stemme fra gruvebyen. – Derfor bør det snarere hett Fosfatrevolusjonen.

Protestene fortsetter

Som bekjent varte det ikke lenge, før Ben Ali og hans styre ga opp, og overgangen til den nye tiden gikk forbløffende glatt og ublodig. Alle regnet med at demokratiet ny ville komme, og verden så på Tunisia som det gode eksempelet.

Dette har imidlertid vist seg å skuffe, og i høy grad gjelder det Redeyef. De nye tidene ble til en vanskelig balanse mellom moderate islamister og sekulære krefter, og både demokratiet og respekten for den enkelte borgeren har trange kår.

Men dessuten skjedde det ting på fosfatområdet. Prisen falt på verdensmarkedet, og på grunn av de ustabile framtidsutsiktene i Tunisia og resten av regionen, gikk landets fosfateksport nesten i stå. Styret i hovedstaden reagerte med masseoppsigelser i CPG-gruvene, noe som igjen førte til enda vanskeligere tider i Redeyef. Og det er spesielt de unge som skal ut på arbeidsmarkedet som opplever nedturen. Ifølge Verdensbanken er ungdomsarbeidsløsheten i nabolandet 21 %. I Egypt ligger den på 25, i Marokko 18, mens hele 30 % av de unge tunisierne er uten arbeid.

Landets nye regjering har forsøkt å skape nye jobber. Den prøver å få fosfateksporten på beina igjen, og prøver samtidig å skaffe arbeidsplasser i servicefag og transport, men den lokale oppfatningen er at det går altfor langsomt. Da det nylig ble utlyst 2.700 nye jobber i hele Gafsa, var det 30.000 søkere, selv om lønna er vesentlig dårligere enn før revolusjonen.

– Protestene stopper aldrig, sier Ahmed, som er blant de arbeidsløse.

Han og hans like har nemlig gjenopptatt demonstrasjonene. Når et fosfattog i ny og ne er på vei mot byen, blir det ofte stanset underveis av demonstranter som blokkerer sporet med søppeldynger, og myndighetene er veldig tilbakeholdne med å gripe inn fordi situasjonen raskt kan eskalere. Redeyef er med andre ord stadig på barrikadene, og er blitt symbol på en revolusjon som aldrig har ført til de resultatene som befolkningen ønsket. Byen er blitt glemt, og gjør derfor oppmerksom på seg selv.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen