ANNE SIRI RENÅ (tekst)

anne.siri.rena@lomedia.no

ANETTE KARLSEN (foto/video)

anette.karlsen@lomedia.no

– Jeg er heldig som får være med på dette. Flaks!

Torgeir Henriksen sender kanskje en tanke til forfedrene som ga seg i kast med bygget han befinner seg i. Med lette steg gyver han løs på de siste trinnene mot toppen av Norges nasjonalhelligdom.

De eldgamle steintrappene i en smal, smal oppgang er tilbakelagt, han er ferdig med stillastrappene innvendig, og skal begi seg på de ytre. 90 meter rett opp, luftig og vindfullt på sidene. Nei, dette er slettes ikke for pyser.

VIDEO:

Omsorg

Nidarosdomen er bygd på Olav den Helliges gravsted. Arbeidet startet i år 1070, 40 år etter kongens død. Lenge etterpå, i 1901, kom spiret til topps.

Denne våren ble deler og ornamenter fra spiret demontert fra katedralens høyde, for å få en tiltrengt dose omsorg av to statsansatte smeder ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR), Torgeir Henriksen og kollega Odd Inge Holmberget.

Spirtoppen, Nidarosdomens aller høyeste punkt, har fått ligge i ly for uvær på smedenes kontor i ei god stund.

Spirets ni meter høye smijernskors og tilhørende gullkule på 90 centimeter i diameter, har også fått overhaling. Store mengder regn og vind gjorde at tidsskjemaet på sju uker sprakk noe, men nå er prosjektet ferdig.

Blåser en vind

Torgeir Henriksen når toppen atter en gang, det har blitt mange turer opp i løpet av våren. Dette er verken en dag for piknik eller for høydearbeid som krever presisjon, smeden antar at det blåser fire ganger så hardt her oppe som nede på bakken.

Herfra synes øya Munkholmen som en brikke på Trondheimsfjorden, menneskene på Bakklandet har miniatyrformat. En skulle definitivt hatt hansker og lue på.

– Det er artig og spesielt at dette skjer mens jeg jobber her. Dette er virkelig på stedet-restaurering, sier Henriksen, med et nesten salig blikk.

Mystikken hviler over praktbygget.

Uten sikring

For å ha det klart: Spiret i Nidarosdomen må ikke forveksles med tårnet, som også turister kan besøke.

Halvannen uke tok det å få på plass stillaset som fører arbeiderne helt til topps. Hit slipper ingen uvedkommende, bortsett fra en journalist og en fotograf i ny og ne, hvis de tør.

På vei opp trappene forsikrer Torgeir Henriksen om at stillasene kontrolleres ofte.

Henriksen er også leder for Norsk Tjenestemannslag NDR. Så godt som alle de 23 faste håndverkerne på huset er medlemmer. Smeder, steinhuggere, gipsmakere, snekkere, murere, blyglassmestre. Alle med svennebrev og obligatorisk etterutdanning.

Gamle håndverksteknikker blir tatt vare på og utviklet.

Gjenreisningen

Flere store branner la middelalderens storhet i ruiner. I 1869 startet gjenoppbyggingen av Nidarosdomen. Et enormt prosjekt med veldig nasjonalsymbolikk, sier Rune Langås, fagleder ved NDR.

En katedrals tilstand gjenspeiler nasjonens tilstand, mener han. Sluttsteinen for prosjektet ble lagt i år 2000. Gjenoppbyggingen pågikk sammenhengende i 130 år, restaureringen gjør det ennå.

– Vi skal ikke bygge en ny kirke, men ta vare på den som er, forteller Langås.

Kongeinngangen er eksempel på hvor krevende arbeidet er. Portalen på sørveggen av katedralen ble først restaurert i 1870, deretter i 1920 og i 1950, og nå er det på’n igjen. Arbeidet vil ta åtte til ti år, blant annet på grunn av dårlig stein- og mørtelkvalitet.

Spiret i Rindal kirke

Da gjenreisningen startet i 1869, ble en egen såkalt bygghytte-samling av verksteder etablert, etter modell fra de store europeiske katedralene. Dette var Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, som i dag er et nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygg i stein.

60 ansatte skal ta vare på Nidarosdomen og Erkebispegården i Trondheim, og påtar seg også eksterne rådgiver- og praktiske oppdrag.

Nylig leverte smedene Henriksen og Holmberget et restaurert spir til Rindal kirke i Møre og Romsdal. Spiret falt ned og ble ødelagt i fjor høst, da et lynnedslag forårsaket brann i kirketårnet.

Smedlærlingen

Så er tiden inne for matpakke og kaffekopp og en tredje – blivende – smed seg ned sammen med nestorene Torgeir Henriksen og Odd Inge Holmberget. De to er ikledt svarte laugsklær som de importerer fra Tyskland, plagg som tåler en omgang i smia. Kunstfibertøy smelter på et blunk.

Linn Fahsing er utdannet gullsmed og praktiserte som det i noen år, før hun ga seg i kast med smed-utdanning.

– Disse to holder ikke tilbake kunnskapen sin, og det er jeg glad for, sier Fahsing.

Gull-jobben

Holmberget og Henriksen har vært ansatt her i henholdsvis 32 og 16 år. Før drev de i tillegg ei smie sammen på si, men fant ut at litt mer fritid er på sin plass i årene som kommer.

Linn Fahsing er spent på om det finnes jobb til henne når lærlingtida er over. Torgeir Henriksen foreslår at hun kan kombinere gull- og svartsmedfaget.

Videre mener han at metallarbeid er like viktig og bør ha en like stor prioritet som trearbeid på vernede bygg. For fagets og bygningenes del, håper han at pengesekken for restaurering og vedlikehold av vernede og verneverdige bygg snart knytes opp, da vil landet trenge mange smeder.

Selv har han det helt perfekt.

– Det er ikke mange forunt å være statlig heltidsansatt smed, sier Torgeir Henriksen.