I Tel Aviv: Hans Henrik Fafner

frifagbevegelse@lomedia.no

I oktober i fjor ba det største opposisjonspartiet i parlamentet den tyrkiske regjeringen om å få satt i gang en undersøkelse av sikkerhetsforholdene i kullgruven ved Soma. Så seint som den 29. april avviste regjeringen kravet om å granske forholdene i gruva. Og to uker seinere kom eksplosjonen, som i skrivende stund har kostet minst 200 gruvearbeider livet og sperret flere hundre inne i gangene to kilometer under jorden, kom regjeringens reaksjon: Det var ingen grunn til å stille spørsmål ved sikkerhetsforholdene i gruva.

Tragedien illustrerer en komplisert situasjon. Internasjonale organisasjoner har gang på gang påpekt at sikkerhetsforholdene i flere tyrkiske industrisektorer er sterkt kritikkverdige. Spesielt skipsverftsindustrien er beryktet for å være blant de farligste, selv sammenlignet med tilstanden i den tredje verden, og kullgruvene er ikke mye bedre. Den politiske opposisjonen forsøker å gjøre oppmerksom på problemet, og fagbevegelsen, som før i tiden sto som en sterk forkjemper for ordnede forhold på arbeidsplassene, er gjennom de siste årene blitt stadig svakere.

Kapitalinteresser

– Regjeringen er fiksert på at Tyrkia skal være konkurransedyktig på verdensmarkedet, sier Kivanc Eliacik, som er internasjonal sekretær for fagbevegelsen DISK. – Det er blant annet blitt gjort ved en omfattende privatisering av store virksomheter, mens man vender det blinde øyet til når de nye eierne tilsidesetter hensynet til arbeiderne.

Ali Gürkan, som er direktør for selskapet som for noen år siden kjøpte den katastroferammede gruva, sa i et intervju i 2012, at det hadde lyktes å senke prisen på kull til 24 dollar per tonn. Mens gruva ennå var statseid var prisen for det samme kullet 130 dollar.

Den gangen understreket Gürkan at Soma Mining blant annet hadde oppnådd det drastiske prisfallet ved å lage de elektriske transformatorene selv framfor å importere dem.

Under et besøk i gruva for et par måneder siden, roste den tyrkiske energiministeren selskapet for de gode resultatene, og han erklærte sin tilfredshet med den høye standarden på stedet.

Men Eliacik kan fortelle om en annen virkelighet. Den hittil verste gruveulykken i Tyrkia inntraff i 1992, da 270 arbeidere mistet livet ved en gasseksplosjon i ei gruve i Zonguldak-provinsen i den nordlige delen av landet. Men som i de andre gruvene, er ulykker i Soma en konstant påminnelse om tilstanden. På stedet inntreffer en ulykke med dødelig utgang i gjennomsnitt en gang hver tredje måned.

Store besparelser

– En del av problemet er at mange tyrkiske arbeidsgivere går over til å ansette medarbeidere via mellommenn, sier Eliacik. – På den måten faller lønnsutgiftene drastisk – helt ned til et par dollar i timen – og man får arbeidere som ikke er fagorganisert.

Dette systemet har også funnet veien inn i statlige institusjoner og virksomheter, og den tyrkiske arbeidsministeren er i ferd med å lage et lovforslag som skal ha som formål å annullere forbudet mot kontraktarbeidere på livsnødvendige områder. Kritikere påpeker at det kan føre til kontraktansatte leger på langt dårligere vilkår.

Mange av disse arbeiderne er dårligere kvalifisert, og det oppstår et annet forhold mellom arbeidsgiver og den ansatte. Overtidsarbeid uten ekstrabetaling er vanlig, og når arbeiderne presses til det ytterste av hensyn til inntjeningen, går det ut over den allmenne sikkerheten. Disse forholdene spiller kanskje ikke noen direkte rolle i den aktuelle gruveulykken, men er en del av det samme bildet, der hovedbestanddelen er besparelser.

Harde kriterier

Hva kan man stille opp med? spør mange i dag.

Verftsindustrien er nok den hardeste, målt etter ulykkesstatistikken. Men det er og den som de siste årene har fått størst medieoppmerksomhet, så der har det vært små forbedringer. Kivanc Eliacik forklarer også at spesielt vestlige kjøpere av et nytt skip ofte krever at det er blitt bygd under ordnede forhold, mens kull er mye mer anonymt.

– Og fagbevegelsen som kunne og burde stå som en garantist for arbeidernes sikkerhet, har store problemer med å gjenerobre sin posisjon i gruvedriften, tilføyer han.

Den tyrkiske journalisten Mehmet Getingulec forklarer overfor FriFagbevegelse, at regjeringen har satt opp tre kriterier som gjør det veldig vanskelig for arbeidere å organisere seg. Formelt sett er det deres rett.

– Det tyrkiske arbeidsmarkedet er inndelt i 18 forskjellige sektorer, forklarer han. – Det første kriteriet en faglig organisasjon skal oppfylle er at den skal kunne mobilisere minst 1 % av samtlige arbeidere i vedkommende sektor som medlemmer.

Neste kriterium er arbeidsplassen. Her skal fagbevegelsen rekruttere minst 51 % av arbeiderne før de kan bli fullverdige medlemmer, og endelig er det noe Getingulec kaller «kjedekriteriet». Hvis en gitt virksomhet er del av en kjede av virksomheter, skal minst 40 % av alle ansatte i kjeden slutte opp om kravet om faglig medlemskap.

– Dette systemet finnes ikke noe annet sted i verden, og det er en voldsom hindring for fagbevegelsen, sier han.

Nye regler og forordninger er kommet til i en jevn strøm siden militærkuppet i 1980, og dette har gradvis redusert den tidligere mektige fagbevegelsens innflytelse. I dag står bare 9 % av de tyrkiske arbeiderne i forbund, hvor det europeiske gjennomsnittet er på 23 %.

Gruveulykken i Soma er en menneskelig tragedie i seg selv. Men Kivanc Eliacik kaller den også et symptom på et helt system som i årevis har tilsidesatt arbeidernes rettigheter og sikkerhet.

– Forhåpentligvis våkner noen opp som følge av dette, for det kan ikke fortsette, slutter han.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen